Ny og større campingvogn

I og med at jeg ikke kjenner noen ekte caravanmennesker, er jeg usikker på hvor mange som også har egen båt, og som dermed kjenner båtlivet i all sin mangfoldighet. Jeg har imidlertid en mistanke om at caravanister flest har et distansert forhold til saltvann.  Det er derfor i aller beste mening at jeg starter med litt ramsalt voksenopplæring. Denne artikkelen skal handle om A: Båter. B: Om en utbredt sykdom. C: Om campinglivet. Og D: Om en epidemisk teori. 

Båten vår er bare 16,5 fot lang. Det er en Buster L med kalesje, kartplotter, ekkolodd og et lite råskinn av en 50-hesters outboard på hekken. Men den er litt liten. Nå. Da vi kjøpte den for knapt 10 år siden var det imidlertid en av de største i bukta vår. Den lå og skinte i all sin aluminiumsglans og var «konge» der ute på reden ved siden av et antall litt mattslitte Ranaplast-båter med falmet kalesje og motorer helt ned i kanskje bare 9,9 HK.  

Men tiden går. Vær og vind og saltvann har bidratt til at skroget nok ikke er like glansfullt lenger. Men langt verre er at det har dukket opp en Buster XL og en XXL like i nærheten. Plutselig ble båten vår merkbart mindre. Den krympet ned til sånn jolle-størrelse. Båten vår ligger fortøyd i ytterste blåse. Det er nå så vidt jeg ser den fra land, der den ligger i skjul bak de andre større båtene. I tillegg har flere bekjente nå skaffet seg Buster Magnum. 

Denne beskrivelsen er ikke bare en objektiv observasjon. Det er også en diagnose på en sykdom. Til sjøs kalles denne sykdommen for «trefot-syke», og min erfaring er at de fleste båteiere er mer eller mindre permanent angrepet av denne sykdommen. Den har ikke noe med trefot å gjøre, men med måleenheten fot, altså ca. 33 cm, for fortsatt måles nemlig i all hovedsak lengder på skip i fot og ikke i meter. En konservativ bransje.

Sykdomsbeskrivelsen er om lag som følger: «Alle båteiere går til enhver tid rundt og ønsker seg en båt som er tre fot lengre enn den han for øyeblikket eier».

Det må innrømmes at jeg nok kjenner båtlivet litt bedre enn campinglivet.  Når man er relativt fersk campingvogneier, på ingen måte er arvelig belastet med et caravan-gen, rent jobbmessig er en del av et miljø der lunsj-praten er kjemisk renset for caravaninformasjon, og – som om dette ikke alene skulle være nok – har parkert vogna bak garasjen til grunneieren, langt opp i en dal uten campingvognnaboer – så er det åpenbart at man er på tynn is hvis man på noen måte hevder å ha førstehånds kunnskap om ekte caravanisters hjerter og nyrer. Altså hva de innerst inne mener og synes om dette og hint.

For å si det ytterst forsiktig, og uten å være helt sikker, har jeg likevel en liten mistanke om at  den innledningsvis omtalte «trefotsykdommen» har kommet på land, og er i ferd med å angripe campingfolket. 

Jeg kan ikke se for meg annet enn at det må stikke litt i hjertet når du svinger inn på din faste sommerplass på Solgry Camping, og ser at familien Pettersen og Gundersen begge har kjøpt nye og større campingvogner siden i fjor. Og enda litt lengre bort har familien Halvorsen anskaffet et fortelt som ville gjort sirkus Arnardo misunnelig. For ikke å snakke om familien Nilsen, tvers over, som har konvertert og blitt campingbil-eier. 

Jeg mener, hva gjør du da? Sjansen er stor for at du sjekker bruktmarkedet på FINN hele vinteren, og kanskje avlegger et tredagers besøk Camping Show Panorama på  500 000 kvadratmeter på Lillestrøm (eller hvor det nå kan være), og så ruller sakte inn på Solgry i juni, slik at du kan få gleden av å studere alle Pettersene og Gundersene som sitter på sine klappstoler, mens de holder på å søle kaffe på fanget i ren forbauselse. Ha! Der fikk de. Og ikke bare tre fot lengre…

Ellers kan jeg jo i all beskjedenhet meddele at vi også har kjøpt ny campingvogn. Den står på plassen der den gamle sto, bak garasjen og ved siden av hestene. Den er flere år yngre, 25 cm bredere og hele 5 fot lengre!