Havgrotter og mangrove på Whangaroa Bay, New Zealand

Her - høyt over havet - på plenen foran Richards deilige, selvbygde rustikke trehus, er kayakkene – enmanns og to-personers - linet opp og vi får raskt bestemt oss for, hvilken vi helst vil ha.

Selv velger jeg en enmannskajakk ut fra tesen om, at det ved to personer i en kajakk er dobbelt så stor sjanse for å kantre! Men det viser seg slett ikke å være sant. Faktisk er dobbelt-kajakkene langt mer stabile enn enmanns-kajakken –og så er man jo to til å padle!

Richard er instruktør og gjør mye ut av å instruere oss om kajakkenes virkemåte. Sikkert, og med forståelse for vår iver etter å komme på havet, fortelles om innstilling av styreredskapen, rorets virkning, påsetting av spreydekk, redningsvest etc. Dessuten gjennomgår han teknikken ved å padle med pagaj. Flere har aldri prøvd havkajakk før, så de, som er litt ”nervøse”, får en to-personers kajakk. Vi setter oss i kajakkene, tilpasser snorene til styretøyet og prøver utstyret. Instruksjonen er grundig og alle føler seg nå så trygge, at vi kan stable kajakkene på planet på traktoren og få dem fraktet ned til strandkanten.

De fleste av oss har klokelig nok bare sandaler og korte bukser på – for det blir varmt nede i cockpiten. I de vanntette skottene – foran og bak på havkajakken - legges tøyskift, og det vi har med av mat og drikke på turen. Kameraet puttes i en vanntett pose og legges ned mellom bena under spreydekket, slik at jeg raskt kan få tak i det.

Men det er nå ikke uten vanskeligheter, at jeg får spreydekket til å sitte korrekt. Faktisk er det litt av et triks å få det på. Når først den bakerste delen sitter, kan jeg trekke forreste del på plass.

Nå sitter det som det skal, kajakken skyves litt lenger ut i vannet og kort etter er jeg på gyngende grunn.

De fleste av oss finner imidlertid raskt rytmen og litt etter er vi alle godt på vei ut i bukten.

Gjennom klippeskjær

Richard leder an. Han kjenner jo ruten ut og inn og leder oss bort til noen store klipper, som står fritt ute i bukten. Vannet fra Stillehavet presses inn gjennom klippeskjærene og nå er det første gang, som vi skal prøve å ri på en bølge. Det går ganske bra og snart er vi alle igjennem denne første lille utfordringen.

Alle kan nå manøvrere med ror og pagaj, og snart settes kursen inn mot land – over mot noen spennende grotter. Enkelte synes, at det kanskje er litt for dristig og unnlader å padle inn.

Vi kan bare være noen få kajakker om gangen inne i grotten. Havets bølger hever seg inne ved kysten og nå merker man veldig tydelig, hvordan bølgen tar tak i kajakken, da jeg padler inn i grotten. Her er mørkt og der går litt tid, før øyet vender seg til å kunne se.

Men Richard er der og anviser, hvorledes vi kommer rundt og ut igjen gjennom en annen åpning. Mens jeg sitter inne i grotten venter jeg på en utadgående bølge, slik at jeg ikke behøver å kjempe mot strømmen!

En mørk, lukket havgrotte

Det venter oss flere grotter. Jeg sitter trygt, tilbakelent og avslappet i havkajakken, mens jeg sakte følger bølgeres rytme og venter på at de, som allerede er inne i grotten, kommer tilbake og det blir min tur til å trenge inn i mørket.
Oppe over inngangen til grotten velter vannet fra en foss rett ned i hodene på oss. Det er som om vi skal gjennom en gardin for å komme inn i grotten. Med omhu får jeg styrt kajakken min rundt fossen uten å bli truffet.

Inne i grotten er det bekmørkt og lyden fra bølgene, som hamrer mot klippesidene med stor kraft, gir en hul lyd. Jeg kan ikke se, hvor langt grotten går innover, og jeg kan ikke se Richard. Men fra mørket kommanderer han meg til å snu. Snuingen her inne er litt av et kunststykke. Riktignok er grotten dyp, men den er også nokså smal. Alle kommer imidlertid greit både inn og ut igjen. En av oss klarer ikke å dy seg og må stoppe midt under fossen og få seg en forfriskende dusj!

Picnic på stranden

Vi fortsetter langs den fascinerende klippekysten, der regnskogen gror helt ned til vannet. Bukten krysses og lengre fram styrer vi inn mot en sandstrand i en liten vakker bukt. Her skal picnicen inntas.

Men først skal de tøffeste av oss ha en liten dukkert. Her, tidlig på våren er vannet enda temmelig kaldt, så det er bare de minst pysete, som hopper uti.

Dessverre er det en, som ikke har sandaler på, mens han bader og han skjærer seg på en av de knivskarpe muslingskallene, som ligger overalt. Så mens blodet fra foten hans stanses og lappes med et plaster, kan vi andre forberede lunsjen.

Mangroven

Vi padler videre inn i bukten og har ennå en utfordring foran oss, da vi kommer inn i mangroveskogen. Disse særegne trærne, som er i stand til å leve i saltvann, står tett og det er ikke like enkelt å manøvrere inn og ut mellom dem. Men moro er det inntil vi plutselig ikke kan komme videre.
Mangroven lukker seg foran oss og vi kan umulig komme videre. Du verden hvor fredfullt det er og vannet er helt rolig – blikk stille.

Vi får snudd kajakkene og setter kursen hjemover.

Lang hjemtur

Innrømmer at det begynner å tære på kreftene. De uvante bevegelsene for armer og rygg setter sine spor – og for noen av oss blir det en lang, lang tur hjem over åpent hav, der bølgene flere ganger slår inn over kajakken.

Sent på ettermiddagen er vi så tilbake etter en praktfull – men anstrengende - tur på havet.

Fish and chips og solstik

Fish and chips og solstikk
Teltene og bilen er allerede pakket på morgenen før kajakkturen og snart er vi på vei til neste eventyr på New Zealand.
Vi fortsetter nordpå og skal prøve de legendariske fish and chips på Mangonui’s berømte fiskerestaurant. Og det er da også helt ferske råvarer, som vi på skift velger ut som dagens rett. Som på en annen burger-bar får vi utlevert nummer og 10 min. etter er varm fisk og poteter klar til inntak. At stedet er et samlingspunkt vitner de mange andre gjestene på restauranten om. Og lekkert er det – om enn jeg raskt får nok av den fete frityren.

Mett og trett - klare for den videre kjøreturen - sitter jeg i bilen og venter. Men hvor er guiden? Så kommer en av jentene løpende. En av de andre jentene har falt om. Hun er dårlig. Har hun spist noe hun ikke tålte? Har hun fått for mye?
Dessverre viser det seg, at hun har fått solstikk. Det er nå en gang nokså uforsiktig å være på sjøen en hel dag uten solbriller og en hatt på hodet. Og har hun husket å drikke tilstrekkelig i løpet av dagen? Nå får hun fet mat – og så går det galt!

I vårt reiseselskap har vi et par sykepleiere, som naturligvis straks hjelper til. Til alt hell er det blant de mange gjestene på restauranten et selskap med new zealandske politifolk, som det er en sykepleierske blant. Hjelpsomme som new zealenderne er, tilbyr de seg straks å kjøre reisekameraten vår til den lokale legen. Det berører oss alle dypt, da reiselederen vår, Nicolai, bærer pasienten ut til den ventende bilen og sammen med venninnen kjører de alle tre bort fra vårt selskap.
Det blir avtalt at de tre overnatter i byen, så pasienten kan bli sett etter av legen og at vi henter dem i morgen.

Det blir sent, innen vi når fram til campingplassen ved Matai Bay, så teltene blir slått opp i mørket og i skjæret fra stearinlysene inntar vi kveldsmaten og går til ro - mette - også av dagens mange inntrykk og opplevelser.

Veiviser

Sted: Whangaroa Bay på nordligste del av Nordøya (Northland) på New Zealand.

Årstid: Oktober

Teknisk reisearrangør: MyPlanet www.myplanet.com

Lokalt:
Active Earth New Zealand www.activeearthnewzealand.com
Hiking New Zealand www.hikingnewzealand.com
Nordthland Sea Kayaking www.greenstone.co.nz/gs_0.html

Se også
Om værnede naturområder www.doc.govt.nz
Nasjonalparker www.nationalparks.org.nz

Andre kajakkoperatører i NZ: www.seakayak.org.nz

Få ytterligere inspirasjon til din ferie på www.RejseAvisen.dk