Liz og Olivia: I midnattssolens rike | Din Fritid
Liz og Olivia

I midnattssolens rike

Jeg våkner opp til solstreif gjennom gardinene. Åpner døra, kjenner frisk havluft. Blir liggende litt i soveposen før jeg tusler barbeint ned til brygga, fyrer opp gassbrenneren og koker opp vann til en kaffe.


Nydelig start på dagen!

Jeg har med et smart, lite flergangsfilter som festes direkte på koppen. I det fyller jeg på to skjeer filterkaffe og heller kokende vann over. Morgenkaffen er min favorittstund, og særlig på et sted som dette, hvor jeg har min egen flytebrygge og snart skal sette ut kajakken for en tur østover mot Raftsundet.

Jeg er i Hadsel kommune, nærmere bestemt på Austvågøy, som er delt mellom Lofoten og Vesterålen. Jeg har sagt farvel til Lofoten for denne gang, etter veldig god hjelp fra mange hold med å bytte ut diverse deler i motoren. Nå er både Olivia og jeg klare for neste etappe av sommereventyret.

Fem kilometer østover er Raftsundet. Sola skinner, havet er stille. Jeg sjøsetter kajakken og padler mot Brottøya, og er helt bergtatt av omgivelsene. Så fantastiske opplevelser man kan få med en liten campingbil og en kajakk!

Camp Skårvågen

Jeg digger Lofoten, men har blitt mer og mer glad i Vesterålen også, og særlig Bø, som er én av fem kommuner i området. Det ligger lengst vest og har både fjelltopper og strender i alle retninger, og fine muligheter for villcamping. Skårvågen ligger i en vik ut mot havet i vest, og er en av perlene jeg finner på turen. I Bø blir det padletur, badetur, fotturer, fersk fisk og en natt i hengekøya hos et vennepar som har sommerhus her nord.


Camp Skarvågen.

Med Monsen på Breitind

Mitt besøk i Vesterålen sammenfaller med innspillingen av TV-serien “Monsen minutt for minutt”. En morgen jeg sitter i Nykvåg og peiler meg ut bestigning av Breitinden, finner jeg ut at Lars Monsen og teamet hans er på tur til samme topp. De starter på Haugsnes, mens jeg kjører til Guvåg og parkerer der. Vel oppe på 598 meter får jeg belønningen: Fantastisk utsikt. På toppen møter jeg også Monsen og gjengen. Det som er så herlig ved kysten er at man vandrer rett opp fra havnivå og raskt får utrolig godt utsyn til fjellene rundt og horisonten rett ut.

Det er blikkstille og sommervarmt, svetten siler, og på vei nedover fantaserer jeg om å hoppe i havet. Sommeren er rekordvarm, og badetemperaturen er slett ikke verst til å være nordpå. Jeg setter meg på brygga etter badet og lager middag på stormkjøkkenet før jeg rusler bort til bilen og begynner å forberede en kveldstur til Guvåghytta, der hele Monsen-gjengen er samlet for kveldens direktesending.

Nordlendinger venter ikke på å bli spurt om hjelp. En kar ved båthavna ser at jeg tenker meg utpå, og sier til en kompis “Kom hit og hjælp ho å komme ut på havet”. Og så løfter de to høye karene kajakken ned fra biltaket og bærer den ned til brygga. Jeg kan klare det alene ved hjelp av krakken og klatreanordningen til kajakkstativet, men du verden så hyggelig det er når noen tilbyr seg å hjelpe. Det er en god anledning til en liten prat også. Jeg har fått mange gode tips på den måten. Folk liker å fortelle om stedet de bor på, og setter pris på at andre har lyst til å høre på.


Min egen flytebrygge for en liten stund, Myrland på Austvågøy.

Campingbil møter seilbåt

Jeg forlater Bø, setter kurset mot Sortland, og kjører videre nordover til Andøya. Halvveis opp på østsiden ser jeg en hvit, åttekantet kirke som er så vakker der den står ut mot havet at jeg snur og kjører tilbake. I inngangsporten mot kirka møter jeg en kar med en lundehund som jeg drar kjensel på. Endelig får jeg en prat med Johnny Leo, som har seilt hele norskekysten og som jeg har fulgt på Facebook #IGoNorth i flere år. Østfoldingen har sagt opp fast jobb og endret livsstil, og bor og lever i seilbåten sin og er til stor inspirasjon.

Når Johnny tusler videre på lufteturen med Zkipper møter jeg Ingunn, som bor like ved.  Hver eneste dag går hun tur med hunden og setter seg på benken utenfor kirka og skuer utover havet. Vi blir sittende å prate et par timer. Jeg får vite at hun er 73 år, flyttet hit for fire år siden, har besøkt 140 land og har en utrolig spennende historie som hun deler med meg. Det er noe magisk med slike møter med fremmede, plutselig er de så nær, og man forteller ting man kanskje aldri har delt med noen andre.

Nattpadling fra Stave

Planen var egentlig bare å krysse Andøya og dra videre nord til Senja, men mange gode overraskelser og et vidunderlig sommervær gjør at jeg blir et par netter. Én overnatting på østsiden av øya og én på vestsiden. Ei klassevenninne fra barneskolen har bosatt seg i Stave litt sør for Bleik, så jeg avlegger henne en visitt. Greta gir meg tips til hvor jeg kan parkere og sette ut kajakken for det som viser seg å bli en av de flotteste padleopplevelsene noensinne.

Mens midnattssola så vidt dupper nedi havet padler jeg på blikkstille sjø, først forbi Høgvika og så videre til Rækvika, en øde strand mellom bratte fjellsider. Helt magisk. Og som navnet tilsier så er det særdeles mye rekved, men dessverre også plastsøppel som er skylt i land, her. Et stadig større problem mange vakre steder i verden. Jeg går i land og vandrer en tur langs sandstranda, før jeg padler tilbake i den lyse sommernatten og overnatter der bilen er parkert, noen meter fra fjæra.


Tilbake fra middnattspadling på Andøya, klokka to om natten. Bare å krype ned i soveposen i Olivia nå. 

Neste dag går turen nord til Andenes og så videre med ferga til Gryllefjord på Senja.

Gjestfrihet og nye bekjentskaper

Jeg har ankommet Troms fylke, nærmere bestemt Senja, Norges nest største øy.  Vestsiden av øya består av bratte fjell og fjorder. Jeg har hørt om Bergsøyan nord for Hamn, men sliter med å finne et sted det er mulig å parkere Olivia og samtidig få tilgang til fjæra. Jeg stopper ved et hus ved Finnsæter for å be om råd, og et utrolig hyggelig par inviterer meg inn i hagen og sier at jeg kan kjøre bilen ned til sjøen hos dem for å sette ut kajakken der. Det blir et todagers padleeventyr med hengekøyeovernatting på Spekkholmen, etterfulgt av mange gode kaffekopper og historier hos de gjestfrie hageeierne.


Spekkholmen, Senja.

Litt lenger nord, innerst i Steinfjorden, finner jeg en nydelig rasteplass som er perfekt for natten. Det har også Nora og Monsy funnet ut, to spanske jenter som har syklet helt fra Barcelona!

De kommende dagene tilbringer jeg på Kråkeslåttet på Skaland, der jeg deltar på en fotoworkshop med Arnfinn Johnsen. Etter noen dager i en vanlig seng er det ut på veien igjen og en ny båttur fra Botnhamn til Brensholmen fører meg til Kvaløya utenfor Tromsø.

Engleleveranse i Ishavsbyen

Turens nordligste punkt er nådd. Jeg kjører inn til Krane galleri i Tromsø og leverer banankassen med de fire keramikkenglene jeg har hatt i bagasjen hele veien, fra min kunstneriske venninne i Oslo.

Det blir mange kaffekopper og koselige møter med familie og venner, og som alltid en tur innom mormorhuset på Kvaløya, der min onkel fortsatt bor. Det er noe spesielt med steder der man har hatt sine barndoms somre.

Etter turens kaldeste bad, mellom tang og tare ved Tronjord på Kvaløya, er det tid for å sette kursen mot sør. Regnet høljer ned når jeg når Narvik, og over en god kaffekopp hos familie litt sør for byen formes neste etappe.

Rutevalg for søroverturen

Jeg hadde store planer om å kjøre Norge sørover, men værmeldingen gjør at jeg heller peiler meg inn mot svenskegrensa fra Narvik på E10. Kuling over Saltfjellet er lite fristende, ikke minst med tanke på hvordan Olivia med kajakk på taket oppfører seg på veien når vinden tar tak. Dermed er det Kiruna neste og Torneträsk, som Kari Bremnes synger om i “Sangen om fyret ved Tornehamn”. Mer om søroverturen i neste utgave.


Det er helt ubegripelig hvor stor en hval kan bli. Denne ”stolen” på Senja er bare én ryggvirvel.

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Finnes i utgave: 

På forsiden