Drømmen om grønt gress

Utenfor vogna, i innhegningene på fremsiden av Solifer’n, har hestene begynt å få på seg dekken når de står ute. Det er et slags teppe for å holde varmen. Det er verst for varmblodshestene. De hestene som har anlegg for denslags lar ragget gro nå som det blir kaldere, og får med det egen pelsfrakk. Hestene står og skraper med hovene i stadig hardere jord og kjeder seg. Og fryser. Jeg kan ikke så mye om hester, men jeg tror i hvertfall det. Jeg tror de står der og er dyster til sinns, og ser fremfor seg en lang, mørk vinter med frossen og senere snødekket mark. De eneste lyspunktene er noen kilo høy og litt pellets tre ganger om dagen. Og mens de står der, tror jeg de tenker på det saftige grønne gresset som de gnafset i seg gjennom hele sommeren. I bokstavelig forstand vasset de i mat. Gress og gress så langt et par hesteøyne kunne se. No limit. 

Det er kaldt i vogna når vi kommer nå. Riktignok står det en liten lunk på for å beholde noen få plussgrader inne, og med det holde fukten borte. I tillegg gjør en fuktbolle fra Biltema god nytte for seg. Det var ett av de mange gode tipsene fra den forrige eieren – en erfaren caravanist.

En 92-modell Solifer er ikke akkurat spekket med avansert elektronikk. Styringspanelet for varme består av fire knapper og en vri-bryter. Når jeg trykker inn en av dem kommer det først en slags susing, så sier det POFF et sted der fremme utenfor vogna, og da vet jeg at det tar ca. 15 minutter før vi runder 20 grader og jeg kan kaste utejakka.  Jeg vet ikke spesielt mye om andre campingvogner, men innbiller meg at det ikke kan være noe ulempe at vogna er konstruert og bygget i Finland. De vet hva en vinterdag er, og vogna er med overveiende sannsynlighet bygget og isolert deretter.

I mellomtiden sitter jeg inne med jakka på meg og ser på hestene der ute. De tenker nok på sommeren og på grønt gress, de også. 

Dette var en sånn grå og regnfull høstdag. Mens graderstokken inne krøp sakte oppover ble jeg sittende å bla gjennom et nummer av Bobil & Caravan: «Perfekt med bobil på langtidsferie» lød tittelen på en femsiders bildereportasje.  Oppslagsbildet over to sider var så flott at jeg fikk hakeslipp. En liten fiskerlandsby, trolig et sted i Spania. Bildet var tatt en lettoverskyet dag og hadde varme, tette farger. Motivet var ei smul havn med fiskebåter og et antall bobiler nede på kaikanten. Himmel for en atmosfære! Et motiv fullt på høyde med hestenes indre blikk på sommerens uendelige grønne gressletter. 

I artikkelen får vi møte norske bobilister som drar sørover i vinterhalvåret, blant annet til Spania og Portugal, til varme og opplevelser og en hverdag uten nordisk kulde og snøslaps. Noen kjører sørover til sin faste plass hvert år. Andre har sine campingvogner stående på fast sted, som ei hytte - dit de reiser når høstløvet begynner å bli stivt og frossent, og det knaser under tøflene hver morgen når avisen skal hentes. 

Her møter vi Åse og Geir fra Åros, mens på neste side smiler Reidun og Knut fra Bergen til oss. Her er folk fra hele Norge. Størsteparten kommer fra Vestlandet, Trøndelag og Møre. 

Oppe i dalen går det fremover i Solifer’n. Eller oppover. Det har blitt 15 grader i vogna nå, og jeg misunner fortsatt sydenfarerne sterkt. Noen drar altså til Portugal og Spania, til varme og sol og grønt gress, og kanskje en kald cerveza på kaikanten. Jeg drar til vogna oppi dalen, sitter inne i noen få plussgrader med tykk jakke på meg og aner konturene av seinshøsten der ute gjennom lett dugget pexiglass. Jeg skimter også hestene der ute som står med dekken på seg og med bøyd nakke. De ser dystre ut og savner sommeren. De også. Og det er langt til Spania. 

Men snart er det 22 grader, jeg kan kaste jakka, kanskje slå på radioen og i alle fall lage meg en kopp kaffe på kaffemaskinen. En kopp rykende American House Blend og bra musikk fra NRK. Og kanskje en liten kjeks. Det er ikke så ille det heller, når alt kommer til alt.