Hva med kortreist ferie?

Jeg kom til å tenke på tante Agathe da vi i sommer kjørte gamle Strynefjellsvei, og senere snirklet oss frem på en tre-fire meter bred vei utover mot Sogn, med steinflåg som hang over bilen, og med et skilt som proklamerte at dette var «Norges verste vei». Jeg tenkte også på min grandtante da vi snublet rundt i stupbratte skogområder ytterst i Sognefjorden bekledt med Sitkagran, høye som kirkespir, i et underjordisk landskap med gulgrønn mose på stammer, greiner og skogbunn. Og, ikke minst, noen dager senere, da vi kjørte gjennom halve Jotunheimen i klaustrofobiske kilometerlange rør, langt inni fjellet. 

Livet er mangfoldig. For denne «dannelsesreisen» i eget land hadde et klart ekko fra vår egen «Lillevik». Med få unntak hadde jeg sett det meste av dette før: Trær, fjell og fjorder. På tur inn til dalen, der vår gode, gamle Solifer campingvogn og hestene befinner seg, er deler av strekningen av en slik karakter at «Norges verste vei» blir satt aldeles i skyggen. Våre lokale furuskoger blir riktignok en smule puslete i forhold til Sitkagrana, men til gjengjeld er førstnevnte en ønsket forekomst, mens sistnevnte er et fremmedelement i norsk flora, og nå på svartelista. Og hva angår tunneler, så er de fleste i mitt nærområde gudskjelov verken 10 kilometer lange eller har 7 prosent stigning. Men vi har dem, i fleng. Og jammen brenner ikke en og annen trailer inni dem også nå og da, så vi har ikke noe å være skamfull over. 

Turen til de ytterste holmer og skjær i Vesterled, var ikke bare en visuell men også en gastronomisk opplevelse. På godt og vondt. Jeg dropper skrekkeksemplene. På det beste var lefsene virkelig laget på nabogården og lammekjøttet til middag hadde tasset rundt oppi lia. Vi snakker om kortreist mat! Men også dette har vi i vår lille sandkasse: Laksen er nappet opp av havet rett ut i fjorden, og strekker vi hals kan vi se hvordan sauer og lam mesker seg med irrgrønt gras oppi liene før de ender opp som fårikål.

Jeg tror det var om lag midtveis inne i en syv kilometer lang Vestlands-tunnel at det i hodet mitt skjedde en kobling mellom det å ha sett «alt» fra før og fenomenet «kortreist mat»: Kunne det ha noe for seg å lansere idéen om kortreist ferie? Og da mener jeg ikke «ferie i eget land», men ekstremversjonen: Å ligge aldeles i ro i campingvogna, på fast plass, sommeren igjennom. Tanken var besnærende. Med stor sannsynlighet ville vi denne sommeren opplevd tilnærmet det samme, om vi i stedet for å kjøre Norge på tvers hadde satset på kortreist ferie i campingvogna vår, der den står med fast base oppe i vår lille dal, nær stallen og alle hestene og med fjell på tre kanter.

Sånn isolert sett var ikke dette noen dum idé, men etter hvert innså jeg at det her både var noen oppsider og nedsider. På den positive siden kan eksempel nevnes harmoni, fred og ro. Her er også redusert veislitasje, færre trafikkulykker og mindre behov for veier. Miljøvernforbundet ville jublet over redusert forbruk av drivstoff, osv. Men jeg ser for meg at riksturistsjef Per-Arne Tuftin i Innovasjon Norge ville rynket på nesen og i det minste utbedt seg en konsekvensanalyse. Og så ser jeg for meg at Maskinentreprenørenes landsforbund og NHO Reiseliv ville lagt ned protest. Om ambulansesjåførene ville smilt eller grått over å sitte uten arbeid i dagevis er jeg usikker på. 

Den største bøygen er vel at mange av oss har noe ulikt ståsted: Kommer man fra flatbygdene på Hedmarken kan man vel alltids la seg imponere av natur på høykant og av fosser som stuper hundrevis av meter rett ned i knallblå fjorder. Tipper også en del Finnmarkinger ville gitt seg ende over i skogene på Vestlandet. Kanskje ville noen Sogninger som hadde tatt seg turen over Langfjella frydet seg over ukevis med oppholdsvær og bølgende kornåkre. Og så bortetter.  

Ingen enkel sak dette. Livet er i sannhet mangfoldig.