Mye nytt og mange farer

Prøv for eksempel å slå opp i Store norske leksikon på «sanitærvæske» eller forsøk å google på begrepet «labber». Ikke mye å bli klok av her! Hadde man enda vært trygt parkert på en av de fine campingplassene som ofte er omtalt i Bobil og Caravan, med joviale folk som har hatt samme plass en mannsalder, og som har plastblomster i grønne blomsterkasser utenfor vinduene - vel, så kunne man invitert noen over til et ørlite glass skummende, og på en diskret måte lirket ut av de erfarne vogneierne både dette og hint. Men jeg skal hilse deg og si at campingmiljøet utenfor vår campingvogn ikke er mye å skryte av. Det er fraværende. 100 prosent. Ikke et menneske å spørre. Vi står nemlig helt alene på en liten grønn plen.

Campinglivet er en ny verden. Prøv å få et vennskapelig og jovialt forhold til gassflasker i en fei! For alle andre enn gourmetkokker og erfarne campingvogneiere er dette noe djevelskap som kan eksplodere for et godt ord, og når det skal være. Her har vi gjennom et langt liv fått innprentet at gass på flaske er en tikkende bombe som kan blåse ut veggene, sende campingvogntaket til værs og deg til de evige jaktmarker i løpet av et tusendels sekund. Så skal man over natta måtte akseptere at denne elendigheten nå brukes til det meste, som å varme opp vogna, koke mat, varme vann og holde kjøleskapet kaldt. Livet byr i sannhet på utfordringer som kan være en prøvelse for en fersk campingvogneier. Det er som å bli plassert midt oppe i Trollveggen i noen karabinkroker og med noen meter tau rundt livet. Jeg har høydeskrekk.

For de av oss som er oppvokst i møblerte hjem, er det en selvfølge å spise og drikke av probert porselen.  Det var derfor med stor undring jeg kunne konstatere at det vakre serviset, anno 1991, i skapet over vasken ikke veide noen verdens ting. – Melamin, forklarte selgeren. Du store min tid. Og selvsagt er det kjekt med lette uknuselig saker når man ferdes langs fjorder og fjell. Men, og det er et stort MEN her: Som om ikke propangass alene var nok til å ta livet av en stakkars campingvogneier, så viser det seg at også serviset er en sikker kilde til død og elendighet. Melamin kan føre til nyresvikt og død, og tilsetningsstoffet, formaldehyd, er ikke det fnugg bedre ettersom det er kreftfremkallende. Riktignok må materialet varmes opp til 160 grader, men likevel.  Jeg undres hvordan det egentlig står til med alle disse smilende menneskene som vi ser i Bobil og Caravans «hjemme-hos-reportasjer», der de påtreffes rundt sine respatexbord med duk utenfor campingvogner og bobiler i inn- og utland.  Er det et liv på kanten av stupet? Eller kan det være vi som er litt overforsiktige? – Man går i fare hvor man går, sa min bestemor bestandig. Det er noe i det. I neste nummer får du vite mer om vår ferd som campingvogneier. Hvis vi er i live da…