På veien - nedover i Europa

Sola skinner, det er varmt og godt, motoren maler som en mett mons i ovnskroken, ingen råskinn er å se på veien, bare jevn og fin flyt. GPSen melder om et rasteområde med god parkering. Vi svinger av, parkerer nesten nede i strandkanten. Til lyden av bølgeskvulp og på en hyggelig taverna får vi årets gastronomiske høydepunkt, inkludert en flaske vin av god årgang, og alt til noen få euro. Vi blir et par dager, så går ferden videre. Vi får med oss Berlinersymfonikerne og en av klassikerne på La Scala. I Barcelona rekker vi Bob Dylans aller, aller, aller siste konsert, og senere et par herlige jazzkonserter i Praha og i München. Pluss natur i bøtter og spann gjennom hele Europa. Vi opplever en romantisk tur med gondol i Venezia, en lang kanaltur gjennom Amsterdam og vi får med oss «hele» Paris fra toppen av Eiffeltårnet. Jeg drømmer videre. The Sky Is The Limit. Makeløst!

Så slår jeg øynene opp og ser rett inn i respateksbordet der jeg sitter bak vår Solifer 92-modell. Lukten av gress og hestenes vrinsking får meg også ned på jorda og tilbake til hverdagens realiteter. Sola skinner så fint her bak vogna. Det er snøflekker på toppene vi har rundt oss. Nå midtsommers hører vi knapt elva som siger forbi. Til gjengjeld er hestene fortsatt litt yre og vrinsker muntert i gleden over friskt, grønt gress. 

En kopp kaffe har blitt litt lunken. Den tykke boka på bordet har tusen eselører, og avslører at det går sakte fremover. Det har i stedet blitt en del «drømmeturer» nedover i Europa. Samtidig må det innrømmes at tvilen har kommet sigende innover meg i det siste:

Er alt virkelig så rosenrødt bare man kommer ut i verden? Bruker det for eksempel ikke å være forferdelig lange køer foran heisene i Eiffeltårnet? Orker vi timevis med kø-ståing i 35 graders varme, bare for å se den franske hovedstaden sånn litt ovenfra? Det er jo nesten like bra utsikt øverst i trappa ved Sacre-Coeur på Montmartre, og der er det ofte en sval vind. Opp dit er det bare noen minutter med metroen. Nei, Eiffeltårnet er nok i stor grad oppskrytt, la oss slå fast det, jo før jo heller. 

Og når vi tenker enda mer etter, så er vel strengt tatt konsertsesongen for klassisk musikk på høsten, vinteren og våren. Med stor sannsynlighet sitter førstefiolinisten i Berlinsymfonikerne og dupper tærne i sjøen ute på Sylt, mens han nipper til en ørliten Unterberger. Å få oppleve «Barbereren i Sevilla» med den verdensberømte tenoren på La Scala i juli og august skal du også bare skyte ei hvit pil etter. 

På yr.no så vi forresten nettopp at det var temmelig kaldt i Nord-Italia, og med et forferdelig skybrudd i Venezia. Har du noen gang sett en gondol med varmeapparat og med tak over? I Milano regner det nok også på de som eventuelt ville stått i operakø, hvis det altså hadde vært opera i juli - hvilket det ikke er. Så kunne man i stedet gått inn på Galleria Vittorio Emanuele, verdens første glassoverbyggede handlegate, men når man nå er ferdig med den syvende koppen kaffe og det begynner å dryppe kondensvann i nakken og det er tre mil ut til der campingbilen måtte parkeres – vel, hva gjør man da?

Det skal heller ikke stikkes under en stol at man av og til streifer tanken om alskens farer som lurer der ute. Kan det hende at man våkner utpå formiddagen, tung i kroppen og hodet, ikke etter gårdagens flaske vin, men etter den gassen som tyvene brukte for å få oss til å sove dypt før de brøt seg inn i vogna og stjal alt som var av verdi? For ikke å snakke om det man ikke må snakke om: IS og sånt. For vi skal ikke la oss skremme, men vi tenker på det - og blir litt skremt, uansett om vi vil eller ikke.

Og så ender det opp med at vi også i år slår oss lykkelig til ro her, bak Soliferen, oppe i dalen, i sola, med musikk på P1, ettersom vi ikke får inn andre kanaler, med knegging fra hestene og med en kopp kaffe på respateksen - og med vissheten om at hit opp i dalen kommer aldri i verden IS med bombene sine.