Marokko: Fes fullendte festlig ferietur

Turen gikk først til kystbyen Aglou, som ligger rett vest for Tiznit. Aglou er en gammel fiskerby der fiskerfamiliene bodde i huler som var skåret inn i fjellet, bare noen meter over stranda og med Atlanterhavet som nærmeste nabo. Her oppholdt vi oss et par dager, kjørte turer på Vespa og tittet i hulene, som det finnes hele 900 av. Vi gikk fra hule 900 og ned til nr. 612, og dette ble en lang tur som var full av inntrykk.
Turen gikk videre, og neste mål var en oase inne ved Antiatlasfjellene. Underveis passerte vi Tiznit som er et handelssenter for området. Den er også kjent som sølvbyen. Herr lages de fineste sølvsmykker, som er svært populære blant de turister som finner veien hit.

Campingplassene i Marokko holder ikke europeisk standard

Fra Tiznit kjørte vi i sydøstlig retning, og ankom oasen Id Aissa som det står på kartene, eller Amtoudi som det sår på skiltene og som er det navnet lokalbefolkningen bruker. Byen ligger inne i et dalsøkk, 854 meter over havet, og hele slettelandsskapet vi hadde kjørt gjennom på veien hit, ligger på noenlunde samme høyde.

Vi la oss inn på stedets ”campingplass”, som skylle vise seg å være en ganske spartansk historie. De aller fleste campingplassene i Marokko holder ikke europeisk standard. Bortsatt fra de som fins i storbyene.
Men vaktholdet er godt, så vi følte oss ganske trygge. Her i Amtoudi traff vi på en nordmann, Hasse som ga oss mye verdifull informasjon. Blant annet anbefalte han oss en tur til en flott borg som ligger på en høyde over byen. I gamle dager var dette byens kornkammer. Borgen ligger i 1200 meters høyde, men turen opp gikk på en halvtime. To selvutnevnte guider, jenter i 10-årsaleren fulgte oss opp. De kalte borgen Agadir, som betyr felles kornkammer, så da forstod vi sammenhengen. Da vi kom opp, dukket det også opp en lokal guide. Han kom for å låse opp borgdøren med originalnøkler fra middelalderen og for å guide oss inne i borgen. Her fikk vi se kjøkkenet, bikubene i stein, sisternene og kruttlageret og morteren hvor de knuste kruttet. Vi gikk også en interessant omvisning i borgens museum.

Scootertur

Da vi kom ut av borgen satt de to jentene og ventet på oss. De fulgte oss ned igjen, og som takk for hjelpen ga vi dem noen dinarer, skrivebøker og penner som takk for hjelpen. Etterpå kjørte jeg en tur på scooter innover dalen. Jeg kunne se at dette er en fruktbar oase, med enormt mange palmer, en vannåre omtrent midt i dalen og med høye fjell på begge side. På det smaleste var ikke dalen stort mer enn 30 meter bred.

Trollmannen

Vi besøkte også byens jødekvarter, og her la vi inn en visitt hos en ”trollmann”, en homøopat. 14 dager tidligere hadde jeg ødelagt det ene kneet og kunne knapt gå. ”Trollmannen” målte og la sammen lengden på de ytterste fingerleddene mine, og sammenlignet resultatet med lengden av min høyre underarm. Da noe tydeligvis ikke stemte, spurte han om jeg hadde gått lenge på medisiner. Jeg bekreftet dette. Deretter ga han meg safranurter og sa at dette skulle jeg blande i te eller kaffe, og bruke i 14 dager, annenhver dag. I tillegg fikk jeg noe egnet massasjeolje. Det gikk tre uker, og voila: jeg ble helt bra!

Noen dager senere kjørte vi mot Erfoud, som er hovedbyen i sanddynene i sydøst, forbi Palmereia de Tizimi som har 800.000 palmer, og videre på en 12 km lang og spektakulær turistrute rundt Rissani, ned mot havet. Vi kjørte gjennom landsbyer hvor det krydde av store og små unger i de trange gatene. Ved et uttørret elveleie fikk vi problemer da bilens overheng bak tok nedi dumpa. Vi måtte bruke bilens luftfjærer og heve bakstussen til maks, og da gikk passasjen med et nødskrik.

Like etterpå passerte vi innsjøen Dayer Srji på vestsiden og så gjennom store sanddyner og ved byen Marzouga fant vi oss en campingplass. Her ble vi tilbudt ørkentur med kamel, eller med mer komfortable firehjulstrekkere. Dagstemperaturen var nå steget til 26 pluss her nede i ”lavlandet” , selv om vi ennå var godt over 700 meter til værs.

God i engelsk

Etter begivenhetsrike dager i ørkenen kjørte vi rolig nedover mot Fes. Vi hadde god tid på oss, og nærmest ved enn tilfeldighet tok vi en avstikker fra hovedveien mot Midelt, og dro ned for å ta Source Bleue de Meski i øyesyn. Denne avstikkeren var vi heldig med ettersom det viste seg at det lå en idyllisk campingplass nede ved den blå grotten der kildevannet kom ut av fjellet før det rant ut i et basseng som var bygget av den franske fremmedlegionen.

Vi tok en spasertur mellom palmene, sammen med tre smågutter som ville vise oss oasen. Elven som rant forbi campingen var stor og stri. På motsatt side lå den gamle borgen, Kasba de Meski oppe på en åsrygg. Langs vannrennen kunne vi se en mengde kvinner som utførte sine daglige gjøremål. På rekke og rad stod de og vasket tøy, og jeg antar at hun som stod øverst ved rennet fikk det hviteste tøyet.

”Lederen” for småguttene, Mohammed, var tross sine bare ti år, ganske god i engelsk allerede. Han fortalte at skolen deres lå 18 km lenger mot nord, og her gikk de seks dager i uken. De måtte ta taxi begge veier, det var ikke snakk om skolebuss. Mohammed og en del andre hadde valgt engelsk som tilleggsfag, i tillegg til de obligatoriske språkene , arabisk, berberspråk og fransk.

Biler måtte taues opp

På campen var det satt op salgsboder der tilbudet for det mest var turistjuggel. Været var fint og alt så lovende ut for de neste dagene. Men den første natten skjedde det saker og ting: Det lynte og tordnet, og lyden ble sterkere og regnet mer intenst etter som natten skred frem. På morgenkvisten bøttet det ned. Vi gjorde opp for oss, og det samme gjorde visst resten av gjestene. Plassen ble nærmest evakuert, elven hadde steget med nær en meter, og var i ferd med å stige opp over felgen på bilen vår. Vi hadde vært føre var og tatt opp de hydrauliske løftebukkene av bilen, slik at vi nå stod på gummihjul, men det var tydelig at flere av de andre turistene hadde forlatt plassen i panikk. Det fløt atskillig med utstyr i regnvannet etter dem.

I bakken opp fra campen var det tilløp til kaos, fordi flere biler måtte taues opp. Vel oppe på toppen stoppet vi og unnet oss en velfortjent frokost. Vi var ikke de eneste som hadde tenkt den tanken.
Ute på hovedveien oppstod nye problemer, og ny kø. Veien var sperret på grunn av oversvømmelse, fikk vi høre. Dette er visst helt normalt på disse kanter etter som elver ofte blir lagt rett over veien. Det regner jo ikke så mye, men når det gjør det, blir det raskt oversvømmelse fordi jorden er hard som stein og tar til seg lite av nedbøren.

Fint i Fes

På vei nordover mot Midelt passerte vi det knapt to kilometer lange Ziz-skaret, og en av de få tunnelene på marokkanske veier. Det var de franske legionærene som grov ut tunnelen i 1927, som forbinder de sørlige distrikter i landet med de nordlige. På grunn av regnværet hoppet vi over Midelt, og kjørte videre til Fes for å få noen ekstra dager der.

Vi la oss inn på Camping International i Fes, og kjørte scooter inn til sentrum. På veien inn besøkte vi byens andre campingplass og registrerte fort at den nok hadde bedre standard enn ”vår”. Blant annet hadde den badepark og naturpark med dyr, og selvsagt eget svømmebasseng. Det var mange biler på campingen, så denne var nok bedre kjent enn den vi hadde valgt.

Fes er en gammel by, grunnlagt i 789. Den har to deler, høybyen og lavbyen. I 1050 ble de to byene slått sammen til en, og fra 1250 har Fes hatt status som kongeby, og en av byens attraksjoner er det enorme palasset. Fes står nå på UNESCOs verdensarvliste.

I 1912 ble Ville Nouvelle, nye Fes etablert, slik at byen på ny har to deler, gamlebyen og nybyen. Fra en høyde vest for gamlebyen får man en flott oversyn over herlighetene. I et par dager vandret vi omkring, til vi ble så slitne og mettet på inntrykk at vi syntes at nok fikk være nok. Vi tok en god del taxi, som er rimelig, 1/5 av norske priser, men de er stort sett små og trange.

18. februar forlit vi Fes. Vi la oss i nordlig retning, deretter vestover mot Zeggota og så nordover igjen mot Ouazzane. Kartene i Marokko er dårlige, og veimerkingen i byområdene enda verre. I utkanten av byen finner du navnet på en større by du skal igjennom, men deretter passerer du en uendelighet av veiskilt med helt andre stedsnavn, og så plutselig er du i riktig by etter kanskje å ha kjørt 10 mil. Dette kan være frustrerende, men vi var heldige og kom godt fra det. Hvis du noensinne skulle komme til å kjøre på ferietur i Marokko, må vårt råd bli: bruk kart og sunn fornuft. Ikke tro 100 prosent på folk du spør om veien. De gir ofte et svar som ikke er riktig, fordi de heller vil svare noe enn si at dette er de usikker på. Man vil ikke tape ansikt.

Dagen ble avsluttet på campingplassen i Martil ved Middelhavet, hvor det var flere bobiler enn det vi hadde sett på noen uker. Herfra var det kort vei til Ceuta hvor Marokkoturen ble avsluttet.
Konklusjon: Denne vår andre tur i Marokko ble mye bedre enn den for to år siden. Vi var bedre forberedt på kultursjokket. Dessuten var det mye bedre vær denne gang, med bare litt regn på 5 uker. Vi synes vi fikk oppleve enormt mye. Vi traff mange hyggelige mennesker på farten, ikke minst nederlendere som nordmenn har mye til felles med. Av andre bobil-folk var det mange franske, engelske og tyskere, men vi traff veldig få norske.

Filmbyen

Vi ble værende i en snau uke, og deretter dro vi i vei over et kjempestort slettlandskap med Antiatlasfjellet i bakgrunnen. Målet nå var Ourzazate, 1125 meter over havet. Ourzazate er en ”filmby”, og mange kjente amerikanske filmer har hatt ”location” nettopp her. Byen har et slags filmmuseum hvor vi fikk se kulisser og utstyr som er brukt under innspillingene. Det var godt og varm, høyden til tross, vi koste oss med scooterturer og middagsgrilling. Selv besøkte jeg stedets barber, og gikk hårer beskåret på gamlemåten. Riktignok brukte han maskin, men så avsluttet han med en barberkniv som ble sterilisert med sprit og flammer. Hele fornøyelsen tok 45 minutter, og for dette skulle han ha 35 kroner.

Neste stopp var Tinghir, eller Tinihir som det fremkommer på kartet. Her var vi oppe i 1300 meter, og det ble kjølig på natten, helt ned i syv grader. Om dagen gikk tempen opp til ca. 20, og himmelen var skyfri og blå. Byen er omgitt av flere fruktbare oaser, og den er regionens administrative sentrum. Lokale folk påstår at her i Tinghir fins Afrikas største sølvgruver. Tinghir er en svært rik by, noe som ikke var vanskelig å se.
Den store souken lå rett utenfor campingplassen, og her tilbys alt mulig – levende høner, kaniner og alt annet levende for slakt, dessuten frukt i alle slags varianter, grønnsaker, krydder, sykler, motorsykler – ”you name it”. Det krydde av folk, og lydløse var de så visst ikke. Det var morsomt å se de ulike draktene folk bar, og de markerte ansiktene som preges av hardt arbeid, mye sol og vind i høyden.