Helt på bærtur

Kalenderen viser at høsten er godt i gang, og vi pakker bobilen til det som sannsynligvis er årets siste fisketur i kjente og kjære vann i Rendalen. Reglene sier at fisket er slutt 15. september, og så er det pause frem til isen går på vårparten.

Når vi ruller ut fra gårdsplassen kjenner jeg at jeg har skikkelig ”trua”. Jeg er sikker på at selv om det er seint på sesongen, så skal jeg dra inn den skikkelig store ørreten. 

Det skal sies at han som sitter bak rattet, ikke har samme entusiasmen som meg. Men vi skal på tur - med bobil - og det holder i massevis for å dra opp stemningen og humøret.

Lett å glede

Veien opp til Rendalen går som en lek, med deilig motorvei store deler av strekningen. Det er mye å se på etter som vi nærmer oss målet. Jeg er stor fan av å hilse på andre bobilister, og lar meg lett underholde og begeistre hver gang jeg får respons fra møtende biler. 

Amatører

Etter hvert som mørket senker seg og bomveien opp på fjellet nærmer seg,  kommer en snikende følelse av at det er noe vi har glemt. Og heldigvis… akkurat idet bombilletten er betalt, og de første meterne av den humpete og relativt lange veien inn på fjellet begynner, går det opp for meg hva vi har glemt: Gass! 

Vi skal langt inn i skogen og der er det verken strøm, dekning eller andre fasiliteter. Så vi snur, overnatter på Åkrestrømmen, for så å kjøre opp på fjellet tidlig dagen etter. Med full gasstank! Vi føler oss som amatører, men er enige i at det skyldes en hektisk hverdag.

På plass

Godfølelsen øker med humpene i veien. Jeg kan nesten ikke vente til vi er fremme og skal rigge oss til for en helg ute i det fri - i luksus. 

Jeg må bare innrømme at tanken på å sitte ute med fiskestang til man er skikkelig kald og trøtt, er mer forlokkende når vi ikke skal krype inn i et rått tomannstelt, men i den varme og gode bobilen. Med fasiliteter vi for få år siden bare kunne drømme om. 

Dette er livet, og nå skal det fiskes, fyres bål, vi skal la oss imponere over hvor vakkert og stille det er her oppe, over høstsol, krystallklar luft, fullmåne og lav tåke over vannet. Mens gradene synker ute, og temperaturen i bobilen er stabile 22 grader.

Fokus-flytting

Noen ganger – egentlig ganske ofte for mitt vedkommende – tar entusiasmen over for virkelighetssansen. Min kjære vet bedre enn å forvente noe særlig utbytte i form av fisk på denne tiden av året her oppe. Så han lente seg godt tilbake i campingstolen, nøt sol, stillhet og koste seg på tur. Selv begynte jeg å tusle litt rundt, og oppdaget relativt kjapt at vi ikke nødvendigvis måtte reise derfra tomhendt. 

Det praktisk talt lyste rødt på hver eneste tue innover i skogen. Så jeg henta meg en liten brødpose og begynte å plukke tyttebær. 

Det viste seg snart at plukkinga var smittsom, snart var vi to med rumpa i været, og én brødpose ble kjapt til mange. Til slutt satt vi igjen med hele sju kilo tyttebær! Og det på bare et par-tre timer.

Tilbake til våren

Turen ble superfin den. Da vi sto opp søndag morgen for å sjekke fiskestengene som hadde stått med dupp og fristende mark natta over, så hadde snøret på stanga mi røket. Jeg bruker fiskesene som er ment å skulle holde på stor fisk, og kall meg gjerne entusiastisk, men her tenker jeg vi snakker om en diiiiger fisk som har vært på ferde. Det er jeg nesten helt sikker på… Da vi kommer tilbake til våren, da skal den i steikepanna!