Da uværet "Nina" banket på døren

De finregnet ikke på dimensjonene, og de ba heller ikke om unnskyldning når den ene pakken 75 x 2,8 mm spiker etter den andre ble hamret inn i vegger og tak. Nyhusene er – eller skal vi si var – tegnet av ingeniører og arkitekter som sikkert har betydelige kunnskaper om matematiske formler, styrkeberegning og ikke minst økonomi. Men de har neppe noen gang hatt ei flis i kontorfingrene sine.

Gammelhusene var bygget i en annen tid, uten hårfine beregninger. –Det var, sa min tidligere kollega, -bare en grunn til «å finne opp» ingeniørene: Det var for å gjøre alt rimeligere.  

Når vi nå befinner oss på en klode som blir stadig «våtere, villere og varmere» er det kanskje på tide å se hvordan snekkerne med flis i fingrene bygget husene. 

I januar og februar i år feide «Nina» og «Ola» gjennom vår lille dal. Rundt omkring i området blåste det orkan. Hvor mange sekundmeter som freste forbi vogna vår de dagene uværene sto på, aner jeg ikke, men de må ha vært en del. Nå står vogna vår nennsomt plassert bak en stor garasje, i le av et lite skogholt og nær en liten haug, alt nøye utregnet og beregnet for at vogna skal kunne tåle nedover- og oppover-vinder. Men helt trygg er man ikke. Folk som har levd et langt liv oppe i vår lille dal, påstår – med frykt i blikket – at de verste vindkulene ikke kommer oppover eller nedover dalen. De kommer på tvers. Og plutselig. Det er gjerne da man må til skogs for å berge ned klesvasken som henger oppe i trærne.  

Før tela kom seinhøstes i fjor hadde jeg klare planer om å forankre vogna i bakken med jordspyd eller noe tilsvarende, og med kraftige tau til bæresystemet under vogna eller til labbene. Men så gikk nå dagene og ukene, og der sto vogna mens de første snøflakene dalte så vakkert ned, engang oppunder jul. 

Dermed var det ikke all verden av bakkekontakt eller feste. Ei campingvogn skal i sin natur være lett. Vi vet at de eneste kontaktpunktene mellom vogn og Moder Jord er 2x hjulkontakt og 4x labbe-kontakt. Da kan vi med litt folkeskolematematikk grovt sett beregne en kontaktflate på totalt 272 kvadratcentimeter, eller 16x16 centimeter. Det sier seg selv at dette er skjøre greier: Et løvblad oppå bakken. 

Der sto altså vogna i det «Nina» tok til å romstere utendørs. Etter hvert må det ha blafret noe aldeles forferdelig i vinterforteltet. Nok til at sømmene mellom tak og vegg i teltet sånn smått begynte å gi etter. Til sist ga sideveggene seg, og de ble vel stående å slå som en fokkerseil i motvind, inntil roen etter en ukes tid atter senket seg over vår fredelige dal. Gudskjelov var skjørtene til teltet frosset fast i bakken, slik at vi slapp å hente teltet hjem fra skogen. Men det så ikke direkte pent ut. 

Hva så med vår gamle gode Solifer med 272 kvadratcentimeter bakke-kontakt? Den hadde ikke rikket seg en millimeter! I en litt sprukken plastmappe i vogna ligger en brosjyre som er minst like gammel som vogna (første gang registrert i 1991). Her forteller fabrikken stolt at denne Solifer’en er bygget på aerodynamiske prinsipper. 

Jeg vil tro at man nok hadde i tankene at luften skulle strømme elegant forbi vogna, for å oppnå minimal luftmotstand når man i 1991 cruiset på brede motorveier nedover i Europa. Men jammen ta fungerte ikke aerodynamikken også i 2015 innerst i vår dal, da det var «Nina» som strømmet forbi.

Som sagt: De gamle er eldst.