Følelsen av å være caravanist

Kanskje er varmen årsaken til at pumpa som skal starte når man vrir på kranen har tatt kvelden. Vi har bare én kran, én beholder for kaldt vann og én pumpe - som altså ikke fungerer. Det må gå bra å kjøpe ei ny nedsenkbar pumpe. I en Solifer 1992-modell kan man reparere det meste av el-utstyr med en avbiter og en loddebolt. Jeg ser for meg at man i en moderne vogn bør ha en doktorgrad i elektronikk for tilsvarende operasjon. 

Den forrige eieren, velsignet være ham, har på alle måter innfridd selv de mest kresne ønsker. Men akkurat når det gjelder oppsetting av sommerforteltet viser det seg at han nok har hatt et noe romslig forhold til virkeligheten. Takket være en relativt mangelfull bruksanvisning som ble funnet via Google, og solid bistand fra min bedre halvdel, fikk vi med felles innsats forteltet opp. Etter hvert. Men det er ikke til å stikke under en stol at en slik operasjon med stort hell (!) kunne være anvendelig som del av et ukelangt teambuilding-seminar for ledergruppen i Katastrofe- og beredskaps-direktoratet eller tilsvarende. Alternativt som en heldags IQ-test.

Vinterstormene kan være voldsomme her oppe i dalen. For å si det slik, er det ingen på nabogårdene her omkring som engang vil drømme om å anskaffe seg tupé. Etter forrige flytting ble vogna stående som et litt forvokst «traktoregg» midt ute på ei gresslette, og dermed jomfruelig åpen for naturkreftenes vinterlige aktiviteter. Både av praktiske og estetiske grunner ble vogna derfor nok en gang flyttet: Denne gang med ytterst diskret plassering bak en stor garasje et par hundre meter lengre nedover i dalen. Alle erfaringer fra forrige forflytning ble tatt med, slik at turen gikk aldeles utmerket. Til og med tannpusseglasset sto der det skulle stå – også etter flyttingen. 

Med en liten bjørkeskog på den ene siden, garasjen på den andre siden og en jordvoll bak vogna, bør vindkastene være noe mildere stemt når de nå treffer. I en gammel brosjyre som lå i vogna, skryter fabrikken av den aerodynamiske fasongen til Soliferen. Vi satser på at dette ikke medfører noen form for «vinge-effekt», slik at vogna ganske enkelt letter når uværet braker løs midtvinters. Er det mulig å bolte ei slik vogn fast i bakken, slik at telen holder den på plass? Et jordanker for campingvogner bør vel være en god produktidé – hvis da ikke noen har funnet opp dette for lengst. 

I mellomtiden, mens temperaturmåleren ligger hyggelig over 25 grader og sola skinner fra nesten skyfri himmel, nyter vi heller synet av vakre hester i alle former og farger der de spankulerer omkring i innhegninger foran vogna. Litt godslig hestevrinsk avbryter monotonien av rennende vann. Livet er godt å leve. 

Som forsiktigvis tidligere antydet ble man i fjor høst eier av en Solifer 1992-modell. Det skjedde i all hast og uten noen som helst form for erfaring med caravanlivet. Av mange og gode grunner har vi siden liksom aldri kommet helt inn i rollen som ekte caravanister. Vi står aldeles for oss selv innerst i en dal, og vogna er nok mer en sporadisk benyttet hybel nær et ridesenter, enn noe reelt mobilt hjem. Og vi har på mange måter slått oss til ro med dette. Men i dag kom altså den gode følelsen snikende, i det vi sitter her med kaffekoppen i solsteiken bak vogna. Riktignok er det en divisjonsforskjell – eller tre – opp til Bobil & Caravan-standard, men vi er ikke så fine på det. Vi tar til takke med et minst 20 år gammelt respateksbord med litt slitte plastkanter, og klarer, stort sett i alle fall, å hygge oss der vi sitter vaglet opp på familiens arvede klappstoler i stål og med fargerikt nylonstoff. De ble anskaffet sommeren 1958. For kaffen smaker akkurat like bra, og vi kjenner endelig snevet av det ekte caravanlivet. 

PS: Jeg fikk ordnet vannpumpa. Brukte ei saks for å få fart på maskineriet. Som sagt…