​​​​​​​Trivelig ombord

Jeg vil begynne med å si at denne reisen ikke har vært en test av Kabe Novum. Jeg klarer ikke å være objektiv til en bobil jeg har levd med over lengre tid.

Nesten ingen fricamping

Dette har vært en litt annerledes tur enn vanlig. Jeg foretrekker normalt å fricampe. Men i Nederland er dette strengt forbudt. Derfor har jeg stått på bobilplasser stort sett hver eneste natt. I starten kjente jeg litt motstand mot dette, men den forsvant raskt. Å si at det finnes mange bobilplasser i Nederland, er en underdrivelse. Det vanskelige er å velge hvilken.

Min strategi var å styre unna campingplasser og heller fokusere på rene bobilplasser. Gjerne ved vannet. Siden Novum har vannbåren varme, er el-patronen svært effektiv, og jeg har derfor prioritert å ha tilgang til strøm.

Noen steder var det 16 A i stolpen. Da kunne jeg kjøre varmeapparatet på 3 kW. Andre steder var det 8 A, og da brukte jeg 1 kW. Vanligst var 10 A, og da valgte jeg 2 kW.

Når jeg bare hadde 1 kW tilgjengelig, startet jeg varmen på gass for å få temperaturen raskt opp. Deretter lot jeg el-patronen holde varmen om bord. Det fungerte utmerket.

Nettene var ikke veldig kalde, kanskje ned mot 2–3 grader. Men det blåste mye, og det kjøler raskt ned en godt ventilert bobil. Heldigvis leverer Kabe et isolasjonsteppe som henges foran dashbordet. Det stopper trekken fra pedalene og ventilasjonsåpningene. Jeg stenger også ventilasjonen i dashbordet. Det fungerte svært bra. Det var aldri under 21 grader inne i bilen.

Komfortabelt hjem på hjul

Generelt har turen og livet i Novum vært veldig komfortabelt. Sengene holder høy kvalitet, badet er romslig, kjøkkenet større enn jeg egentlig trenger, og sittegruppen fungerer utmerket som kontor.

Det mest imponerende er kanskje hvordan bilen oppfører seg på veien. Den er retningsstabil, det er ingen resonanslyder som forstyrrer kjøringen, og fjæringen sluker både lange og korte ujevnheter uten at det rister eller slår.

På hjemveien fikk jeg følge av stormen Dave de siste 20 milene. Ikke engang den gode Dave klarte å få Novum ut av kurs. Sidevindassistenten slo riktignok inn et par ganger. Det skulle jeg helst vært foruten, for jeg mener at den egentlig ikke er nødvendig. Jeg ble mest overrasket over at bilen plutselig bremset, og jeg opplevde sidevindassistenten som mer skremmende enn selve sidevinden.

Bilen da?

Jeg har trivdes svært godt med Novum, og det skyldes spesielt to ting:

• Den høye kjørekomforten. Inntrykket fra første prøvekjøring og testen jeg gjorde for tre år siden står ved lag. Bilen går mykt, og det rister ikke i bodelen selv på virkelig dårlig vei. På motorveien er den svært retningsstabil, slik at jeg kan kjøre veldig avslappet. Den uvanlig lange akselavstanden på 4400 mm gjør en stor forskjell. De fleste produsenter nøyer seg med 4000 mm når de bygger 7,5 meter lange bobiler.
• Motoren på 170 hk drar godt, og jeg kan enkelt gjøre trygge forbikjøringer.
• Komfortable senger. På hotell får jeg ofte vondt i ryggen. Her sover jeg godt og våkner uthvilt og uten smerter.

Også varmesystemet imponerer. Jeg er vant til å måtte skru opp varmen litt ekstra for å få det så varmt som jeg ønsker i en bobil. Men det trenger jeg ikke i Novum. Tvert imot velger jeg gjerne litt lavere temperatur, ellers blir det for varmt ved sengen. Luftsirkulasjonen i soverommet er virkelig effektiv.

En annen trafikkultur

Det er enkelt å kjøre bobil i Nederland. Men det er ikke alltid god plass.

Forlater man de større veiene, ender man ofte på veier som i praksis består av ett kjørefelt omgitt av to sykkelfelt. Disse er asfaltert i rosa. Møter man et annet kjøretøy, må begge ut i sykkelfeltet for å passere hverandre. Av og til må man vente litt til sykkelfeltene er tomme. Og det krever god kontroll på dødvinkelen.

Noen ganger går hovedveiene gjennom små landsbyer, og da kan det bli mye kjøring i trange gater før man kommer ut på den andre siden. Ikke sjelden via et stort antall rundkjøringer. Nederlenderne liker rundkjøringer nesten like godt som franskmennene.

Et par ganger trodde jeg at jeg kjørte mot kjøreretningen, fordi bilene sto parkert på venstre side med fronten mot meg, og gaten var for smal til at to biler kunne møtes. Men så oppdaget jeg at bilene sto parkert i begge retninger, og da skjønte jeg at det faktisk var en toveisgate – bare veldig smal.

Møter man noen, trekker den som har kortest avstand til en lomme til side. Det skjer alltid i forståelse med den andre. Etter noen dager vender man seg til det og merker at det fungerer helt fint. Selv om det går litt på tvers av mitt svenske ordens- og trafikksikkerhetsinstinkt.