Østersjøen Rundt 2004 – Del 12 Nida (Litauen) - Kaliningrad

Frokost i campingvognen

Det er god plass i campingvognen vår, og det er her vi spiser, når vi er inne f.eks. pga. av været eller dersom vi tar et ”raskt” måltid. Det gjør vi denne morgenen, hvor det dreier seg om å komme av gårde, slik at vi har hele dagen til å krysse grensen og finne overnattingssted. I går brukte vi hele kvelden til å klargjøre vogntogene våre.

De er alle fylt opp med friskt vann, toaletter og spillvannstanker er tømt. Bilene og kjøleskapene er fylt opp. Ikke det at vi ikke tror, at vi kan proviantere i Kaliningrad, men vi har, hva vi har.

Vi må overnatte i det fri, men…

Kaliningrad er ikke større, enn at vi saktens kunne kjøre gjennom landet uten overnatting, men myndighetene ser helst at vi overnatter minimum en gang og derigjennom legger igjen penger i landet. Overnattingsstedet stempler visumet og passet vårt, slik at tollerne kan se, hvor vi har overnattet under oppholdet vårt.

Vi vet jo ikke, hva tollerne vil gjøre, dersom vi ikke har dette stempelet, antageligvis ikke noe. Og slett ikke når vi camper, for i Kaliningrad er det tilatt å overnatte i det fri, og det ville være ganske nærliggende, for vi har alt med oss. Men vi føler oss ikke presset til det, så vi vil først prøve å finne en annen løsning.

Å krysse grensen – enda en opplevelse

Ved grensen møter vi kilometerlange køer. Jeg kjører først med bil og campingvogn og er i tvil om, hvilken kø, som er beregnet på oss, for det er ingen andre campingekvipasjer. Til alt hell vinker en ung militærkledd mann oss fram i en ledig kjørefil, og vi får lov til å kjøre helt fram til selve grenseområdet. Det virker for godt til å være sant. Hva har vi spart? Timer, dager? Vi vet det ikke, men bare at vi har ”hoppet over” 2 km kø. Igjen stopper vi blant de mange små skur, der tollerne sitter bak små luker og vifter etter våre papirer. De snakker ikke engelsk, smiler ikke, forteller ikke, hvor vi skal gå hen, når et ”skur” er overstått.

Prosedyren er å gi dem hele mappen med alle papirer, så tar de vel det de har bruk for. Etter ca. 1½ time er alle 3 vogntog klarert, papirene er stemplet og vi får lov til å kjøre. De åpner bare for et vogntog om gangen, så nok en gang er våre ”walkier” gode å ha, fordi vi hele tiden kan fortelle neste ekvipasje hva de skal gjøre. Forsikringspapirene på bilene kjøpte vi, når vi kjørte inn i Russland fra Finland, så det er en prosedyre på ca. 1½ time. Solen skinner fra en skyfri himmel, kanskje er det også en av grunnene til, at vi alle synes, at denne grenseovergangen virker mindre kjølig og uvennlig enn sist vi kjørte inn i Russland.

Les Østersjøen Runt Del 4 – Helsinki – St. Petersburg.
Klikk her

Kan man kalle dette veier

Det er god stemning på radiosambandet. For det første over at vi krysset grensen raskere enn vi hadde forventet, og det gir oss mer tid til å finne et fint overnattingssted. Solen skinner og vi kjører i et land, som vi ikke kjenner så mye til, men likevel har en del forestillinger om. Veiene er som forventet. De er i en mildt sagt så forferdelig stand, at de er farlige å kjøre på. Vi kjører bare i 20-30 km i timen og må hele tiden prøve å unngå store og dype hull. Det vitner om, at det en gang har vært ressurser til å bygge ordentlige veier, men deretter ikke vært mulig å holde dem vedlike.

Alt er i forfall

Det er for øvrig et kjennetegn for alt det vi ser. Bygninger, monumenter og veier er i totalt forfall. Det er bygget i betong eller tre og er i dag helt falleferdig. I St. Petersburg og området rundt så vi masser med forfall og slum, men også nye og velholdte bygninger samt imponerende bygninger fra storhetstiden. Her er bare forfall, forfall og forfall. Vi får bekreftet våre antagelser om, at den russiske enklaven har vært isolert fra resten av Russland, og at fattigdommen er enorm.

Hvor skal vi sove?

Vi kjører mot hovedstaden Kaliningrad i håp om å finne et fornuftig sted, hvor vi kan sove, men hvor vi også kan parkere våre ekvipasjer noenlunde trygt. Ca. 15 km fra Kaliningrad kjører vi forbi en gruppe hus i et forholdsvis grønt område.

Plutselig er det et lite skilt med en seng på, og inne bak trærne kan vi se et større hus, som kunne ligne på et hotel. Vi svinger av fra veien og parkerer på den lille parkeringsplassen foran huset. En stor, bjeffende sort hund møter oss og i gresset sitter 3 unge jenter og nyter solen.

Kommer langt med tegnspråk

Den ene av jentene reiser seg og smiler sjenert. Jeg prøver på engelsk og tysk å forklare, at vi leter etter et sted å overnatte. Hun smiler bare, men hun rister på hodet, fordi hun ikke snakker noen av språkene. Så er det bare å prøve med tegnspråk. To hender opp mot det ene kinnet betyr å sove. Hun nikker, smiler og forstår. Så gjør hun samme tegn og peker på huset og på våre vogner. Jeg nikker og peker på vognene våre. Så peker hun mot baksiden av huset, der det er en litt større parkeringsplass. Avtalen er klar. Vi kan overnatte i vognene våre på hennes plass bak huset. Fantastisk. Det er verken strøm eller vann, men vi har jo alt med, så denne løsningen er helt perfekt. På kjøpet rett ved en liten skog. Vi stiller opp i hesteskoform, og får igjen skapt fin campingstemning. Faktisk er det hyggeligere her, enn der vi bodde i St. Petersburg……

Av sted mot byen

Vi pakker begge bilene og kjører mot sentrum. Trafikken er tett og ustrukturert, så det er bare å holde tungen rett i munnen og følge med, så godt man kan. Igjen er skiltene fullstendig uleselige, så vi kjører etter et mindre bykart, som vi har funnet i reiseguiden Lonely Planet.

Vi parkerer bilene på en åpen plass midt i byen i håp om, at det er litt sikrere. Vi vil gå rundt for å oppleve miljøet i byen.
Flere timer uten noe særlig variasjon

Flere timer uten noe særlig variasjon

Vi går og går, men det er begrenset, hvor mye det er å se og gatebildet forandrer seg ikke spesielt mye. Det generelle bildet er grått og trist. Det er støy, støv og veldig skittent. Det ses på befolkningen, at det ganske enkelt ikke er overskudd til annet enn å passe seg og sitt, noe som er forståelig nok, når man kikker på landets historie.

I tillegg til et par forfalne bygninger og monumenter, som minner om en storhetstid, er det vanskelig å finne noe, som er positivt i byen. Inntil 1945, hvor byen het Königsberg, påstås den å ha vært en av Europas fineste byer. Det skal man ikke tro i dag.

Stort sett alt er i grå betong

Imidlertid ikke Dohna Tårnet.

Marked hver dag

Det sentrale markedet midt i byen er en opplevelse, og det eneste stedet, der man finner litt liv og farger. Alt kan åpenbart selges…

Skitt og søppel overalt

At Kaliningrad er en veldig skitten by synes overalt, men den er også utrolig trist. Alt er grått og forfallent. Innbyggerne ser bedrøvet ut og går i triste klær. Jeg tror ikke engang en blå himmel vil kunne rette spesielt mye på dette bildet. Rasmus og jeg har reist i mange land med fattige mennesker, men har tross fattigdommen møtt mange glade mennesker med smil på leppene. Ikke her.

Den barske hverdagen kommer klart til uttrykk i ansiktet til Kaliningrads befolkning. Det er ikke mye å smile av, og det ser heller ikke ut til at de ser lyst på framtiden tross de nye mulighetene. Det er en VELDIG lang vei og det sier mye om, hva alle disse menneskene har vært igjennom.

To vidt forskjellige verdener

En veldig annerledes campingopplevelse for oss alle. Hjemme i leiren om kvelden bruker vi lang tid på å snakke om forskjellene mellom det vi har opplevd så langt og vår hjemlige hverdag. Frihet og trygghet er noe vi i dag tar for gitt. Vi har det ganske enkelt veldig godt. Bare vi husker å sette pris på det, og gjør en innsats for å bevare det.

På gjensyn fra oss alle
Unge som eldre!

Faktaboks

Der er mange ting som spiller inn på en reise Østersjøen Rundt. Det er også mye du selv skal planlegge. Vi har samlet alle tips og praktisk info her:
Klikk her

Les om de tre vogntogene og deltagerne her

Anne-Vibeke, Mathias, Rasmus og Pernille kjører i en Kia Magentis 2,0 og en Fendt Saphir 510.
Les test av vogntoget her:
Klikk her

Les mer om vogntoget her:
www.kia.no
www.lara.no
www.isabella.net

Linette og Carsten kjører i Kia Carens og Combi Camp Venezia King Size.
Les test av vogntoget her:
Klikk her

Les mer om vogntoget her:
www.kia.no
www.combicamp.dk

Britta og Ole kjører i en Dethleffs bobil.
Les test av bobilen her:
Klikk her

Les mer om bobilen her:
www.dethleffs.no

Les om deltagerne her:
Klikk her

Kommentar og spørsmål kan mailes til Anne-Vibeke Isaksen på anne-vibeke@rejsejournalisten.dk

Les del 13 her

Klikk her