Flora Saddle, New Zealand

Forberedelsen

Chris har allerede foretatt den nødvendige provianteringen til de første dagene, slik at vi ikke behøver å ”sløse bort” tid på å gå og handle, men kan sette kursen direkte mot Kahurangi National Park i den nordvestlige delen av Sydøya.

En av gruppens jenter har glemt kameraet sitt på fiskerestauranten i går kveld og det er med en viss skepsis, at vi stopper for å se, om hun skulle være så heldig, å finne det igjen. Det var jo andre mennesker på restauranten, da hun forlot den i går, og tross adskillige forsøk på å komme i telefonkontakt med restauranten, har det ikke lykkes.
Restauranten er stengt, men etter litt banking på døren blir den lukket opp! Jeg og mine øvrige reisefeller sitter avventende i bilen og tipper på funnet/ikke funnet. Selvfølgelig vil det være ergerlig å miste kameraet sitt og ikke minst biidene sine. Så kommer hun ut av restauranten med et stort smil og vinker med kameraet i hånden til oss. Jo, kelneren hadde funnet kameraet og lagt det til side. Jamen, sånn er de fleste newzealendere….

Fra Nelson følges veien langs kysten nordover, forbi Motueka og herfra inn i landet. Etter et par timer er vi fremme ved et sted, der tilhengeren kan parkeres. Den er for stor/tung til å ta den med lengere opp i fjellene, der fotturen skal begynne.
Chris brer en stor presenning ut på gresset og legger den provianten, som vi skal ha med på turen, på den. Deretter tømmer han ryggsekken og viser oss, hva han tar med. Kun det aller mest nødvendige. ”La nå være å ta med for mye” advarer han oss, ”Dere vil angre på å skulle dra på alt det unødvendige. Telt skal vi ikke ha med. Vi overnatter i det fri, nesten under åpen himmel”.
Heretter pakker vi det tøyet samt liggeunderlag og sovepose, vi skal ha med, og så skal maten fordeles. Hver især tar det, de mener de skal ha/bære, og i tillegg til mat skal vi også ha med kokeutstyr inkl. kokeapparat og bestikk. Det tar bare et øyeblikk, så er alt fordelt.

Den bagasjen vi ikke skal ha med på turen, er låst inn i tilhengeren, som er parkert på et forsvarlig sted.

De fulle ryggsekkene legges inn i bilen og vi fortsetter nå det siste stykket opp til starten av The Flora Saddle Track. Herfra skal vi gå i en sirkel og vil komme tilbake i morgen ettermiddag.

Flora Saddle

”Hva med vann?” spør jeg. ”Det er masser med vann på turen” svarer Chris, ”men la oss fylle dunkene borte ved The Whisky Creek, det er noe av det beste vannet, vi kan få”.

Sekkene på ryggen og ut langs den lille grusveien bærer det. Stien vi følger, ble tidligere brukt til å frakte redskaper og proviant inn til gullgraverne på muldyrene – så det er et gammelt gullgraverspor, vi går på!

En halv time etter starten kommer vi til en liten foss, der vi får fylt opp vannkannene våre. Deilig, kjølig, forfriskende og velsmakende vann – men whisky smaker det ikke!

Opp gjennom skogen

Det varer ikke lenge, før det så smått begynner å gå oppover i terrenget. Jeg legger merke til, at det med jevne mellomrom sitter et lite blått merke på trærne og tror, at vi skal følge den blå-merkede ruten. Men merkene sitter litt ujevnt, så jeg er litt forundret. Chris forklarer, at det ikke er en markering for fotturister, men er en markering for å vise, der det er satt opp feller til å fange possums (pungrotter). Possums er til stor fare for skogen, så myndighetene forsøker på forskjellige måter å få utryddet disse skadedyrene. Ut over fellene legges det også ut gift og visse steder er (de største) trærne dekket med jernplater på stammen, som gjør det umulig for possums å klatre opp langs stammen.
Og det er ikke enkelte blå merker vi møter. Her er hundrevis av dem og hver gang kan vi nå se, at det står en eller flere feller enten rett ved stien eller litt inne i skogen. Enkelte inneholder da også fangst. Det er vanskelig å se om det er en possum eller et annet dyr, som er gått i fella.

Chris forteller om denne regnskogen, som mest består av løvfellende trær. Vi vil i løpet av neste uke komme til å oppleve forskjellige typer regnskog, forteller Chris, som viser seg å være særdeles godt orientert i botanikken. Faktisk har han vært veldig aktiv i forsvaret av de newzealandske regnskogene.

Opp gjennom skogen har vi fulgt The Flora Stream og flere steder skal vi over elven på spinkle hengebroer med brusende fosser langt under oss. Enkelte steder skal vi hoppe fra sten til sten over elven, men det går helt fint. Etterhvert endrer landskapet seg til mer åpent gressbevokst terreng.

Mot slutten av 1850-årene ble det funnet gull her i området og gullgraverne valfartet hit. Flere steder ser vi da også rester etter disse lykkejegerne og besøker enkelte hytter.

Været er ikke det beste. Det er litt grått og innimellom kommer det litt regn.

Rock Shelter

Ut på ettermiddagen kommer vi fram til The Rock Shelter, 1.080moh. – et naturlig klippeoverheng, som skal være overnattingsstedet vårt. Overhenget er vel rundt 3-4 meter, der det er bredest og fra oversiden av klippen drypper det ned vann.

Under klippen er der stilt opp en hylle av tre, der vi kan ligge ca. 2 meter over bakken. Og her er akkurat plass til 8 liggeunderlag plassert tett ved siden av hverandre.

Øverst oppe under klippeoverhenget har de tidligere beboerne – gullgraverne – murt en liten skinne, som fanger nedsigende vann og hindrer det i å renne ned langs klippeveggen. En genial dryppfanger!

Røyk i kjøkkenet

Så skal vi ha organisert litt kveldsmat. Normalt utses et par til å tilberede maten den ene dagen og så byttes det til neste par dagen etter. Men vi er blitt enige om, at så faste regler behøver vi ikke. Vi vil alle hjelpe til, alt vi kan.

Men hvor får vi mer vann fra? Chris forklarer hvor jeg kan hente vann, men jeg gir opp å forstå veibeskrivelsen. Så vi går sammen – og godt var det. Jeg hadde aldri funnet fram alene. Drøyt hundre meter over en liten eng og inn i skogen på den andre siden. Når vi trer inn i skogen kan vi høre en stille klukking. Det er vannet. Vi følger lyden og ned i et lite hull – godt gjemt fra veien – finnes kilden til det rene drikkevannet. Vi fyller gryter og kanner og går tilbake, mens jeg forsøker å huske veien dit.

I mellomtiden er det blitt fyrt godt opp i ”kjøkkenet”. Noen har samlet ved, men det meste er veldig fuktig og oser mer enn det brenner, men likevel lykkes det å få god flamme og få kokt litt vann og tilberedt kveldsmaten.

Kaffe – den har vi glemt. Vi leter og leter – men ingen kaffe i kveld. Synd!

God natt

Det blir raskt kaldt og i lyset fra våre hodelykter kravler vi ned i soveposene, med en lue trukket godt ned over ørene.

Kanskje vi får besøk av possums i natt? Eller mygg og fluer?

Spennende om vi nå også kan holde oss tørre hele natten. Det regner fortsatt litt og er ganske klamt. Men nede i soveposen er det lunt og godt.

Opp gjennom mer regnskog

Jeg har sovet aldeles nydelig. På et tidspunkt var det riktignok én, som måtte opp, men det ble bare så vidt registrert, så var jeg borte igjen. Ingen dyr – verken flyvende eller krypende! Og soveposen – den er fortsatt helt tørr.

Det ble en riktig fin opplevelse for alle oss, som ikke hadde prøvd å overnatte på denne frie måten før.

Chris er allerede i gang med å koke vann til teen. Kaffe har vi jo ikke!

Snart har vi pakket og kan begi oss av gårde videre oppover.

Men været er surt. Regntunge skyer henger over hodene på oss og vi snakker om, at det er ergerlig, at vi skal traske så langt og anstrene oss så mye uten å kunne se stort mer enn hånden for seg.

Og nå begynner det virkelig å gå oppover. Flere steder må vi hjelpe hverandre med å komme opp over fjellblokker. Regnskogen er ganske så tett.

Så når vi passerer tregrensen og er ute av regnskogen igjen, føles det som om vi går midt i en sky – og det er faktisk også det, vi gjør. Vi kan bare se rundt 20 meter framover, så de, som går forrest, kan vi ikke se. Men sporet er tydelig nok, så det er ingen fare for, at vi kommer på avveier, selv om det blir litt avstand mellom oss.

Innimellom kommer vi ut av skyen og kan et kort øyeblikk se litt mer - men mye er det ikke.

En plutselig forandring

Så er vi endelig på toppen av Gordons Pyramid, 1.501 moh. og tar en pause.
Alle de anstrengelsene - for ikke å få se noe som helst. Men vi får da frisk luft!

I det vi skal til å bryte opp igjen, foreslår jeg, at vi drøyer litt – og gir været en sjanse til. Det er jo ikke kaldt og jeg kan merke, at solens stråler etterhvert får godt tak.

Det kunne jo hende, at solen ville få fjernet skyene i løpet av formiddagen.

Men det skjer ikke noe. Alt er grått i grått og vi er litt skuffet.

Og så plutselig - som ved et trylleslag – glir skyene ned langs fjellsiden og himmelen åpner seg foran oss.

Begeistringen vil ingen ende ta. Nå kan vi se fjell rundt oss. Betagende fjell med snø på toppene.

Nå er anstrengelsene ikke lenger forgjeves og med ett er humøret steget adskillige hakk. Mot vest kan vi se fjellkjeden – Tasman Mountains – og rett ovenfor oss reiser Mount Arthur seg med sine 1.795 meter.

Så tett på at vi nesten kan strekke ut hånden å ta på det!

Klartring

Gordons Pyramid er i sannhet et pyramideformet fjell, så vi skal ned igjen på den andre siden for å komme videre.

Neste topp er ikke uten visse forhindringer. Over et stykke på ca. 15 meter er det regelrett fjellklatring.
Noen av oss kan beholde ryggsekken på. Bl.a. Allis må ta den av og sekken blir transportert fra hånd til hånd opp over fjellene. Her kan de korte bena ikke nå høyt nok opp. Så med en hjelpende hånd, som trekker ovenfra og et lite dytt i baken, får vi hjulpet alle opp over denne utfordringen.

Mer vann

Vi har etterhvert drukket opp mesteparten av det vannet, vi fylte på i morges og Chris lover, at vi snart er framme ved et vannhull, der det kan passe å innta lunsjen.

Vi har fortsatt skyene hengende under oss og de er i stadig bevegelse. Det er som om skyene samler seg nede i dalen. På den ene siden av fjellryggen har vi fritt utsyn, mens skyene ligger helt opp til fjellkammen på den andre siden.

Vi kommer fram til vannhullet og stopper opp. Det er bare et lite vannhull på ca. 1 meter x 1 meter som blir forsynt fra en underjordisk kilde. Her er ikke noe til/avløp og vannet ser noe grumset ut.

”Er det drikkevann?” spør vi. Men selv om Chris bekrefter, at det godt kan drikkes, har ingen lyst til å kaste seg over det. Vi er visst ikke tørste nok!

Under lunsjen finner Chris plutselig kaffen!! Den må ha gjemt seg bort. ”Skal vi lage noe”, foreslår han, men ingen har lyst på kaffe nå.

Bak oss reiser Mt. Arthur seg og når skyene er borte, har vi et flott skue over mot fjellet.

Ned over snøen

Vi har forsert den siste oppoverbakken – les fjell! – og skal begynne på nedturen.

Flere steder ses dype hull i terrenget – flere med planker lagt på tvers over for at ingen skal falle ned i hullet. Hele området her er kjent for sine store hule-systemer, men de får vi ikke mulighet til å besøke på denne turen.

Så møter vi snøen på nordsiden av fjellet, der solen enda ikke har kunnet smelte den helt vekk. Over flere strekninger går/glir vi nedover snøen. Flere strekk er over 100 meter lange.

Vi kommer inn på sporet, som fører opp mot Mt. Arthur, men tiden er løpt fra oss og da det vil ta minst 2 timer å gå opp dit, foreslår Chris at vi fortsetter nedover.

Fantastisk skue

Vi følger fjellryggen og det er et fantastisk skue å ha fritt utsyn på den ene siden av fjellryggen og tett tåke/skyer rett på den andre siden. Du verden hvor været i fjellene er omskiftelig.

Og så dukker regnskogen plutselig opp igjen.

Men nå går det raskt nedover. Det er tydelig å se, at stien mellom Flora Saddle og Mt. Arthur er flittig benyttet. Stien er fin og bred og etter ytterligere et par timer er vi tilbake ved bilen og på vei til neste overnatting.

En anstrengende - men praktfull turopplevelse rikere.

Lite primitivt sted

Vi har kjørt et par timer - gjennom Buller Gorge - til en liten hytte, der vi skal overnatte. Her er et kjøkken og et soverom med en dobbeltseng og en køye. De, som det ikke er plass til i sengene kan ligge på gulvet i soveværelset, eller i kjøkkenet – alternativt slå opp teltet. Allis og jeg velger alternativet. Og under et halvtak er vi et par stykker, som finner ly for duggen.

Men fluene er her. De sjenerer oss, når vertinnen kommer med maten, som vi i dag ikke skal tilberede selv.

Bak huset er det to åpne dokummer – dvs. uten dør - med utsikt til elven. Det er således ikke mulig å banke på for å finne ut om det er ledig – men et lite rop avklarer den aktuelle situasjonen!

Bak kjøkkenet er det likeledes et åpent bad, og vi avtaler å få vasket av oss støvet fra Gordons Pyramid etter hverandre. Deilig med en varm dusj etter et par svette dager. Men da nestemann etter oss skal inn, er det ikke mer vann – verken varmt eller kaldt. Og i kjøkkenet stopper også tilførselen. Og husvertinnen kan ikke kontaktes på dette sene tidspunktet. Godt at vi har vann i elven til i morgen tidlig.

Overnattingsstedet kunne vi vært heldigere med…

Veiviser

Sted: Flora Saddle i Kahurangi National Park, Sydøya, New Zealand

Årstid: Oktober

Kart: Infomap - 1:50.000 – Nr. 260-M27 Mt.Arthur.

Teknisk reisearrangør:
MyPlanet :www.myplanet.com
Lokalt: New Zealand - Hiking New Zealand www.hikingnewzealand.com

Se også:
Om vernede naturområder www.doc.govt.nz
Nasjonalparker www.nationalparks.org.nz

Få ytterligere inspirasjon til din ferie på www.RejseAvisen.dk