Ad Ninety Mile Beach til Cape Reinga, New Zealand

En vidunderlig bugt

En vidunderlig bukt
Kath er allerede i gang med å lage pannekaker til oss. Vi har god tid og kan la teltene stå og lufte seg litt, mens vi inntar en god frokost.

Vi kom sent fram til denne campingplassen ved Matai Bay i går og fikk ikke helt orientert oss, så etter frokost går vi opp mot skråningen, som fører ned til bukten på den andre siden. Og hvilket syn denne klare morgenen. En vidunderlig bukt – kanskje turens fineste – ligger for våre føtter.
Vi står midt i bukten, der stranden går langt ut på begge sider av den. Ute til høyre danner noen klippeskjær buktens avgrensning, mens den til venstre munner ut i noen høye skrenter. Vi er alene nede på stranden, der vannet tydeligvis har trukket seg tilbake i løpet av natten.

På vår vei langs stranden ut mot klippene, ser vi et par oystercatcher, som med sitt lange røde nebb gjennomsøker strandkanten etter mat.

Så kommer en annen strandfugl pilende over mot oss. Er det en slags snipe?
I alle tillfelle er den veldig tillitsfull – kanskje fordi det ikke er så mange mennesker og den ennå ikke har lært frykt! Tålmodig følger den oss, når vi går tilbake mot leiren vår.

En deilig opplevelse.

Ninety Mile Beach

Vi kjører tilbake til Taipa og henter de av kameratene våre, som vi etterlot hos legen i går, før vi setter kursen mot vestkysten. Her møter vi for første gang Det Tasmanske Hav, som med veldige bølger slår inn mot stranden. Her er bading ikke tillatt, man risikerer at understrømmen er så sterk, at man ikke kommer inn igjen!

90-Miles Beach er faktisk ”bare” 60 miles - ca. 90 km lang – men det er også langt! Vi kjører ut på den brede stranden og skal følge kysten nordpå. Mens vi med fire-hjulstrekket koblet inn suser over sand og stein, speider vi etter saker og ting på stranden. Men Kath har blikk for sånt. Hun svinger bilen rundt og kjører tilbake. Hun har sett noe nede i strandkanten. En liten rokke er skyllet opp med tidevannet og ble ikke med tilbake.
- Pass på ikke å ta på den lille spissen, som den har på ryggen. Den er giftig, advarer Kath, da vi alle har gått ut av bilen for å ta dyret i øyesyn.

Vi ser andre spennende ting på turen langs stranden. Etter en stund stopper hun og vi får mulighet til enda en strekke-på-bena-pause. Men ikke uten aktivitet. Nei, vi skal tegne/modellere i/med sanden én av våre reisefeller.

Og nå bliver aktiviteten voldsom. Og fantasien tas i bruk. Noen samler tang (hår) og skjell (nese/ ører) og litt etter utgjør stranden en større kunstutstilling. Hver kunstner presenterer nå sitt verk og forteller litt om hvem det forestiller.

En ordentlig god ide.

The Bluff

En gruppe klipper, som stikker opp i den ellers nakne sandstranden, danner rammen rundt lunsjen vår.

Et par sportsfiskere har våget seg ut på de ytterste klippene, der de kjempemessige bølgene slår inn. Men de vet (forhåpentligvis) hva de gjør.

Den friske vinden slår inn i ansiktet på meg da vi søker ut over klippene. Deilig etter den lange kjøreturen på stranden.

Et fantastisk natursceneri

Her ved utløpet av et elveleie svinger vi bort fra stranden og kjører inn i landet ved Te Paki. Det er en underlig fornemmelse å kjøre i elven, der vannet renner, mens et helt vidunderlig landskap langsomt åpner seg foran oss.

På venstre side reiser seg kjempemessige sandfjell – klipper på mer enn 150 meters høyde. Midt foran oss har vi elven og til høyre regnskogen.

På en liten banke ved elvebredden parkerer vi bilene og nå skal det kjøres kjelke!

Frem kommer surfbrett og så starter turen opp langs sandklippen. Solen steker ubønnhørlig ned i hodene våre, og vi hiver etter pusten i den løse sanden.
Drøyt 50 meter oppe skal vi prøve, hva nå dette er for noe!

Man legger seg på maven på surfebrettet og så går det nedover!

De fleste prøver og blir straks mer modige. Vi skal helt til topps. Og turen opp er lang.

Her på toppen kommer jeg fri fra klippens beskyttende ly, og her blåser det friskt, noe som får sanden på toppen til å stå som en jetstrøm ut over kanten.

Og hvilken utsikt. Der borte har vi havet og lengere inne i landet flere høye klipper. Nedenfor, der bilene er parkert, slynger elven seg og mine reisekamerater er på vei opp.

Igjen.

Etter å ha tatt turen på maven hele veien ned, blir de modigere. Nå legger man seg ikke lenger ned og skyver fra med tærne. Nej, man tar fart og kaster seg på maven og suser nedover i stor fart.

”Sykdommen” smitter og flere får brukt krefter med denne sporten – sand-boarding.

Ikke bare en gang. Flere ganger tråkker de ivrigste opp de 150 metrene til toppen av sandfjellet.

Men nå er det også gått sport i å se, hvem som kan komme lengst ut i elven, før man stopper. Der kommer en. Enda en. Om igjen. Lengre og lengre suser de lekne ut i elven og våte blir de, når vannet spruter til alle kanter, mens de glir på magen bortover elvebunnen.

Så er det jo godt, at vi har tøyskiftet i bilene.

Leir ved Sandy Bay

Nå er det ikke langt til den nordligste campingplassen på New Zealand ved Sandy Bay. Her er riktignok bare kaldt vann å vaske seg i og plassen er litt primitiv.

Men den er godt besøkt og det er herfra, at vi sent på ettermiddagen starter vår vandring mot Cape Reinga – et av de nordligste punktene i landet.

Cape Reinga

Vi finner stien oppover klippen på den andre siden av den lille bukten, som utgjør Sandy Bay. Og så går det videre oppover. Snart har vi godt utsyn utover havet og kyststripen bak oss. De bratte klippene går nesten loddrett ned i havet.

Sporet er tydelig å følge og raskt kommer vi høyt til værs. Utsikten fra toppen er fantastisk og vi kan foran oss se stien vi skal gå på. Det går ned og opp igjen på den andre siden. (Det er vi nå blitt vant til!)

Men turen er på ingen måte anstrengende og snart kan vi se et av verdens mest fotograferte fyr – fyret ved Cape Reinga.

Faktisk er dette stedet ikke det nordligste på fastlandet. Det ligger ca. 30 km lenger mot vest i et uveisomt terreng ved Surville Cliffs på North Cape.

Ute ved fyret ser vi ut over havet, der Det Tasmanske Hav og Stillehavets bølger møtes.

Kath har kjørt bilene fram til parkeringsplassen og etter en kort tur tilbake til leiren ved Sandy Bay, kan vi i skinnet fra stearinlysene spise kveldsmaten vår.

Veiviser

Sted: Provinsen Northland i New Zealand

Årstid: Oktober

Teknisk reisearrangør: MyPlanet www.myplanet.com
Lokalt:
Active Earth New Zealand www.activeearthnewzealand.com
Hiking New Zealand www.hikingnewzealand.com

Se også:
Om beskyttede naturområder www.doc.govt.nz
Nasjonalparker www.nationalparks.org.nz

Få ytterligere inspirasjon til din ferie på www.RejseAvisen.dk