Gjennom villmarken i Canadas Nordvest-territorier

Planene

Gruppen ble raskt til seks, og vi gikk i gang med å planlegge. Alle medlemmene av selskapet hadde tidligere gjort stor bruk av friluftslivets mange fasetter. Vi fant en fellesnevner i det å vandre, og det ble raskt bestemt at vår tur, som jo skulle være - og ble - alle manns største friluftslivsopplevelse noensinne, skulle inneholde et moment av vandring. Vi gikk i gang med å undersøke mulighetene for å lage en tur, som kombinerte vandring og kanopadling i Canada. Det var viktig for oss, at fottur og kanotur utfyllte hverandre, at det var mulig å lage en tur fra A-B i et strekk.

Først slo vi oss på Coppermine River og muligheten for å gå ut fra Yellowknife. Vi anskaffet oss kart over området; men disse viste dessverre, at det ville bli mer enn vanskelig å gjennomføre fotturdelen p.g.a. for mye vann. Vi deltok på et par fosse-kurs hos hhv. Seven C´s og FarOut. Det var i denne forbindelsen, at vi møtte Martin Sparvath, som informerte oss om muligheten til å lage en slik tur mellom Norman Wells og Wood Bay - langs Anderson River. Vi undersøkte saken nærmere, og vi fant at det faktisk så ganske gjennomførbart ut, ut fra det kartmaterialet vi innhentet. Dette var vår turplan, og den holdt vi fast ved, også da vi satte oss i flyet til Canada.

Gjennom sumpområder

Etter 4-5 dager i Edmonton, der vi handlet oss til fattiglemmer på utstyr, ankom vi til Norman Wells. Vi ble vennlig mottatt av folkene fra North Wright Air og fikk en enestående innlosjeringsmulighet ved deres floatbase syd for byen. Tross vennligheten lot folkene fra North Wright oss raskt forstå, at de mente at vårt fotturprosjekt var umulig. De fortalte oss, at bare veldig få mennesker frekventerte ute i det området og bare om vinteren, da det om sommeren var så godt som umulig å ferdes i de våte myrene, som utgjør størstedelen av området.
Vi var imidlertid ikke lette å velte av pinnen, og vi svarte igjen, at vi – de kloke fra Danmark – nok var av den mening, at det var mulig. De ga imidlertid ikke opp så lett; og en av pilotene kjørte oss et stykke utenfor byen, slik at vi kunne få lov til å måle krefter med den tette Sortgran-vegetasjonen. Det hjalp heller ikke, og til slutt tilbød de oss en gratis plass på et fly, som skulle utover det området vi hadde tenkt oss å vandre i.

Det så fint ut fra luften: det så tørt ut, det var langt mellom trærne, og det var ikke noe vann i de små streams(!!) (disse observasjonene ble til de grader gjort til skamme, da vi senere beveget oss til fots i områdene. Vi lærte, at virkeligheten ser noe annerledes ut fra 1000 meters høyde enn den gjør på bakken!) I Norman Wells fikk vi også kontakt med en gammel indianer, Edward Ootsii, som stadig ferdedes i området, og en friluftsentusiast, Doug Whiteman, som hadde en hytte ca. 5 dagers vandring fra Norman Wells. De var ikke fullt så skeptiske; men de mente også, at vi kanskje hadde lagt listen litt vel høyt.

Av flere grunner, men hovedsakelig av frykt for at vi ikke kunne fullføre fotturprosjektet på fastsatt tid (3 uker), med de følger dette ville få for kanodelen og turen som helhet, valgte vi å korte fotturen ned med ca. 30%. På de første 2/3 av turen lå en del lengere høydedrag, som vi ville bruke for å slippe bort fra de våte sumpene i dalene. Terrenget på den siste delen av turen var imidlertid veldig flatt og fyllt med sump. Vi valgte å stoppe før dette siste stykket og bli hentet her og fløyet ut til Anderson av det drop-off fly, som skulle fly våre kanoer og annet utstyr ut.

Dette var den reviderte planen, og med den dro vi avgårde fra Norman Wells for å gjennomføre. Vi var litt lei oss for at vi ikke skulle gjennomføre hele distansen; men hensynet til ønsket om å oppleve, og turens suksess generellt, veide tyngst. Fra våre kontakter i Norman Wells hadde vi forstått, at de alltid benyttet cutlines, når de færdedes der ute. Etter å ha krysset Norman Range - en fjellkjede som avgrenser Norman Wells mot øst - valgte vi da også å gå i disse cutlines. Det viste seg imidlertid, at cutlines er enklere å reise i om vinteren enn om sommeren. Bulldozerne har i den grad ødelagt bunnvegetasjonen av sphagnummos og lav, med det resultat, at disse cutlines er en hel del våtere enn resten av den sumpaktige skogen.

Det tok litt tid før vår tro på cutlines forsvant, og vi opplevde her ved starten av turen noen veldig våte dager, der vi en stor del av tiden gikk i vann fra ankel til hoftehøyde. At det samtidig regnet gjorde det ikke enklere (eller morsommere).
Vi gikk over til å gå etter kompass og GPS gjennom skogen. Dette terrenget var mer medgjørlig, men hastigheten var stadig lav, da vegetasjonen var veldig tett, og skogbunnen besto av store tuer av sphagnummos. På vandredelen bestrebet vi oss på å gå 10 km. om dagen. På gode dager gikk vi noe mer - på dårlige noe mindre.

Tørt på Jacques Range

Mot slutten av den første uken nådde vi til foten av den første av de ranges, Jacques Range, vi mente skulle være vår redning fra de fuktige bogs. Og det var vesentlig enklere å gå her. Dels var det tørt (noe som var godt, da de flestes føtter etterhvert sa klart i fra etter den lange tiden i våte støvler), og det var ingen trær på toppene. Til gjengjeld gikk det en del opp og ned, da rangen var gjennomskåret av en del elve-daler, slik at hastigheten ikke steg nevneverdig. Oppe på rangen så vi vår første moskusokse.

Heretter fulgte 3-4 dager i lavlandet, med de vanskeligheter det innebar, før vi nådde foten av Tunago Range. Tunago Range er en noe lavere range, som førte helt opp til vårt pick-up punkt ved Tunago Lake. Det viste seg at vi hadde rikelig med tid, så vi feiret med et par hviledager før vi gikk opp på Tunago Range.

Tømmerflåte nedover Hare Indian River

Drøyt 25 km. fra vår endestasjon skulle vi krysse en av de større elvene i området, Hare Indian River. Vi hadde fortsatt god tid, og på kartene så vi, at hvis vi fulgte elven ca. 35 km. i Nordvestlig retning, ville vi bare ha 15 km igjen til Tunago Lake.

Vi var på dette tidspunktet i ferd med å bli trøtte av å gå, og med utsikt til litt avveksling gikk vi igang med å bygge en tømmerflåte. Vi hogg ned 10 store trær og brukte alt fra spennbånd til belter og tauverk til prosjektet. Det ble en flott flåte; men det viste seg, at det krever sitt av en flåte som skal bære seks mann pluss bagasje.

Med dekket ca. 10cm under vannoverflaten staket vi oss neste morgen stillferdig ned over elven. Det ble en spesiell dag. Det var ikke så veldig fart på strømmen, som vi hadde håpet på, og da det begynte å regne senere på dagen, tok vi kvelden etter ca. 20 km.

Pga. sammenstøt med tallrike steiner, var flåten nokså medtatt, og vi besluttet ikke å seile videre neste dag, men i stedet fortsette videre til fots. Vi hadde ikke tjent noe særlig i vandredistanse; men vi hadde hatt en morsom og avvekslende dag med fremragende fiske og godt sjakkspill.

Overraskelsen på toalettet

De siste par dagene mot Tunago Lake gikk uten noen begivenheter, og snart sto vi ved bredden av den sjøen, som markerte avslutningen på vår drøyt 200 km. lange fottur-eventyr. Etter planen skulle vi hentes på avtalt dag om morgenen; men pga. dårlig vær i Norman Wells ble vi ikke hentet før sent om kvelden 2 dager senere. På grunn av vekten hadde vi ingen ekstra proviant med, fiskemulighetene var ikke eksisterende pga. lav vannstand, og vi følte ikke at vi kunne gå ut å jakte, dersom nå flyet kom. Det ble noen sultne dager med masser med frustrasjon og spekulasjoner. Etter turens avslutning var de fleste av oss enige om, at det var dagene ved Tunago Lake, som hadde vært den største psykiske belastningen på hele turen.

Det var en god men hard fottur. Den var fysisk klart mer belastende enn den etterfølgende kanotur, og det var ikke samme overskudd til sideopplevelser.

Vi hadde imidlertid mange gode opplevelser bl.a. så vi to svartbjørner. Den første var en stor krabat, som viste oss den vennlighet, å besøke oss i leiren. Faktisk overrasket den Rasmus på toalettet. Den siste bjørnen seilte vi forbi på tømmerflåten.

Kanoturen starter

Fra Tunago Lake fløy vi til Andersons utspringssjø, Whitefish Lake. Her ble vi satt av på en liten øy, der vi, etter en ordentlig fest, brukte et par dager på å ordne utstyr og rigge kanoene til, før vi seilte avsted ned over Anderson River.

Våre naboer på øyen ved siden av, var en liten familie av den store amerikanske hvithodede havørn. Vi fikk noen fantastiske bilder av ungene i redet.

De første 100 km besto av padling på lange smale sjøer. Men været var fint, og humøret var på topp etter endelig å ha byttet ut støvlene med padleårer. Det eneste som var litt irriterende, var en kraftig sidevind. Menyen på kanoturen var også vesentlig mer spennende og avvekslende, enn den hadde vært på vandredelen.

Møtet med grizzly-bjørn

Heretter ble elven smal, og den snirklet seg gjennom en flott sandcanyon. Fisket, av spesiellt Inconnu, var utmerket her på den første delen av kanoturen, strømmen var rimelig, men det var ingen fossmessige utfordringer.

Før vi kom til det første stykket med foss, møtte vi vår første Grizzly. Den sto inne på bredden og fektet med armene. Vi seilte litt nærmere den, men det likte den ikke. Den ble ganske hissig, og så tok vi konsekvensen av, at det var den som bodde her, og oss som var turistene og padlet videre. Det første stykke foss var av begrenset lengde. Men der var to fine fosser, der vi fikk rik mulighet til å leke oss. Det var deilig, fosseilas var en av de ting vi hadde gledet oss veldig til.

Et par dager etter opplevde vi turens eneste ufrivillige fall i vannet, og dette resulterte også i turens eneste alvorlige uhell. Vi seilte en mindre foss, som rant på begge sider av en klippeøy. Anders og Christian hadde lagt seg i en eddie ved starten av øya for å ta bilder av oss andre. I deres peel-out velter kanoen, og Anders vrir sin høyre tommelfinger imellem padleåren og relingen. Han skader leddet og får seg en kraftig forstuing. Hans tommelfinger er derfor ubrukelig, og vi kan ikke seile det etterfølgende stykke med foss. Vi slår derfor leir på øya. Det er en veldig liten øy, og det er ikke mulig å holde den sedvanlige avstand på et par hundre meter mellom matleiren og teltleiren.

Vi går imidlertid rolige til sengs, idet ingen av oss kan forestille seg, at en sånn liten øy innbyr til bjørnebesøk. Morten velger å bli oppe for å lese litt. Klokken litt før fire om morgenen går han imidlertid til sengs; men idet han reiser seg opp, ser han, at det er en Grizzly halvveis ute i strømmen på vei over til vår øy. Bamse Brakar blir imidlertid like overrasket som Morten, og den svømmer tilbake til bredden, mens Morten løper etter geværet og kaller kameraer og mannskap ut av teltene. Heretter fulgte noen minutters stillingskrig på bakbena, før bjørnen takket for seg og løp vekk. Vi følte, at det var nære på; men vi hadde sett Grizzly nummer to.

Gjennom fosser

Ellers gikk det slag i slag. De siste 6-8 km før det sted der padlerne, som starter i Colville Lake kommer ut til Anderson var én lang fossefyllt canyon. Her var det virkelig snakk om en skikkelig padlemessig utfordring for oss.
Vi var litt usikre på egne evner; men det hele forløp utmerket, uten ufrivillige badeturer. Vi hadde da vært underveis i snaue 14 dager.

Neste bemerkelsesverdige stopp var den 8 km lange og utrolig flotte Falcon Canyon. Her var det igjen rik mulighet til å dyrke den indre foss-ape. Den fantastiske kulissen og det flotte været gjorde denne dagen til en av turens mest minneverdige. Det er deilig å leve livet i underbukser engang imellom.

I Falcon Canyon så vi en del spor etter moskusokse og naturligvis en mengde falk. Neste dag var vi så ovenpå etter gårsdagens opplevelser, at vi bestemte oss for, å seile de 75km til elvens mest voldsomme fosser ved Limestone Steps i ett strekk. Underveis var det flere fosser, og vi hadde enda en herlig dag. Fremme ved Limestone Steps bevilget vi oss selv et par fridager ved denne fantastiske fossen. På dette tidspunktet mente vi, at vi var de største fossepadlerne i hele verden, og at våre kanoer ikke kunne synke. Det ble diskutert om vi skulle våge å seile “the Steps”. Pessimistene fikk imidlertid overtaket, og vi bar forbi den første fossen og det etterfølgende fallet for deretter å seile de siste fire mindre fossene. Så var fossepadlingen i ferd med å bli overstått. Det eneste som sto igjen var fire mindre fosser, som utgjør Juniper Rapids. Disse var litt av en skuffelse; men vi var kanskje også i ferd med å bli mette.

Natt-padling

De siste to ukene var stille og rolig seilas nordover. Vi valgte å snu døgnrytmen i fem dager for å oppleve hvordan det var å padle om natten. Da det etterhvert var rimelig mørkt et par timer hver natt, bød de nettene på noen veldig flotte solopp- og nedganger.

Vi hadde også noen spennende opplevelser med veldig tett tåke. Vi fant også ut av, at det var mer fart i dyrelivet om natten. Vi hadde under hele turen sett en masse fuglevilt; men her om natten var det ordentlig fres i den. Vi så moskus, reinsdyr og ulver. En natt seilte vi forbi en skrent, der de voksne ulvene hadde parkert ca. 20 valper, mens de selv gikk på jakt – et flott syn.

Etterhvert ble det veldig langt mellom trærne, og den siste uken seilte vi på ren tundra. Her løp elven i store svinger, og ved sitt svingete løp hadde den erodert noen fantastisk flotte flere hundre meter høye skrenter i bunnen av svingene. Ytterligere erosjon fra regnvann samt avsmeltende permafrost ga disse skrentene et artig bakkelignende utseende. Vi var alle enige om, at dette var den perfekte kulissen for verdens største elektriske togbane.

I dette området så vi den tredje og siste Grizzly på turen.

Ca. 3 dagers seilas fra Kreckovick Landing - en gammel wildlife service cabin som ligger i utkanten av Anderson-deltaet - hvor vi skulle hentes ut igjen med fly, splittet vi opp gruppen. Morten og Anders hadde fått smak på fotturlivet igjen. De ville bruke fire dager på en fottur på tundraen. Målet var å nå over til Horton River. De nådde imidlertid aldri fram, men hadde en fin tur. Bl.a. fant de et helt moskusskjelett, og kraniet fikk lov til å bli med hjem.

Landing på en smal strandbredde

Vi andre tok en kort todagers fottur på tundraen, hvoretter vi i bedagelig tempo seilte videre mot Kreckovick Landing.
Femti kilometer fra sluttpunktet begynte vi å se sel. Her var også riktig mange gjess og svaner – ikke uten grunn at det er ét stort fuglereservat. Medio august om kvelden var vi fremme ved Kreckovick Landing, og vi avsluttet dermed vår nesten 1000km. lange reise fra Norman Wells til Wood Bay.

Vi hadde planer om en todagers fottur opp til ishavet og den forlatte byen Stanton, men da vi først var fremme manglet motivasjonen. Det gjorde sulten til gjengjeld ikke, og vi gikk hardt på restene, som lå i hytta. Vi opplevde, at man kan bli helt euforisk av å sitte og spise brød med fem år gammel honning i rå mengder. Der ble ledd mye, men vi vet fortsatt ikke av hva. Morten og Anders kom fram natten etter og så var det ikke så mye annet igjen enn å vente på flyveren. Vi fikk lest en del bøker og holdt en underholdende auksjon over fellesutstyret vårt.

Vi hadde noen flotte dager ved Kreckovick; men følelsene var blandede. Trist over å måtte si farvel til villmarken, og det som for oss alle hadde vært en av alle tiders største opplevelser, oppveiet nesten gleden over å skulle hjem og over å ha gjennomført - først fotturen og deretter kanoturen. Vi skulle hentes om morgenen, men selvfølgelig ble vi ikke det. Flyet kom først sent dagen etter. Det viste seg at vannstanden hadde vært for høy. For øvrig var det ingen av oss, som hadde innbillt seg, at en pilot kunne finne på å lande en Twin-otter med et vingespenn på 18m på en 9 meter bred og svinget strandbredde - litt av en opplevelse som vi tar av oss hatten for.

Vi fikk pakket flyet i en fart, og før vi visste ordet av det, var vi i luften på vei inn mot Inuvik. Her gikk vi inn til den lokale kjøpmannen, og vi kjøpte hauger av godteri, brus og alskens lekkerbiskner. Og så gikk vi på vertshus…….

Det var en suksess

1000 km fottur og kanopadling gjennom den mest isolerte del av Nord-Canadas villmark. Vi reiste fra den lille oljebyen Norman Wells ved MacKenzie elvens bredde. I 3 uker slet vi oss gjennom de store tette sumpskogene, hvoretter vi satte oss i kanoene og padlet 5½ uke på Anderson River. Vi møtte ikke et eneste menneske underveis. Etter 2 måneder i villmarken hadde vi nådd vårt mål: Ishavet lengst mot nord.

Været var en liten overraskelse for oss. Vi hadde regn i gjennomsnitt omtrent annenhver dag, og det var mer enn vi hadde forventet. Regnet kom i perioder på 2-4 dagers varighet, og den var årsak til enkelte hviledager. Til gjengjeld skinte solen også riktig fint en gang imellom, og vi hadde noen deilige perioder med riktig fint vær.

Turen var en virkelig suksess. Det var veldig tilfredsstillende å oppleve, at hele planleggingen, spes. angående utstyr og proviant, hadde vært nokså nær optimal. Sosialt gikk det bedre enn vi hadde våget å håpe på. Fire i gruppen kjente hverandre fra gymnastiden, mens to av oss var parallelle bekjentskap. Kanskje skapte nettopp dette den riktige balansen. I alle tilfelle unngikk vi ubehagelige opplevelser, og humøret var på topp på det meste av turen.

Veiviser

Sted: Canada
Årstid: 21. juni – 17. august

Les hele beretningen inkl. log-bok, utstyrsliste og matplaner samt mye mer og se de mange flotte bildene fra turen på:
www.dsr.kvl.dk/~rhs/main.html

Les også www.vildmarksliv.dk