En ganske homogen gruppe
Freden har senket seg over sinn og sjel – og over Solifer’n her oppe i dalen. I ny og ne kommer et lite vindblaff og rusker tak i forteltet. Med ujevne mellomrom sier det «poff» fremme i vogna når gassvarmeren kobler inn. Og snart skal det knurre muntert fra kaffemaskinen når en porsjon Dolce Gusto, type Zoega Skånerost, skal produseres. Velsignet være den maskinen. Og campingvogna.
Når man sitter her og filosoferer over campinglivets mange fasetter og tildragelser, så slår det meg at campingvogn- og campingbileiere må være er en relativt homogen gruppe. På samme måte som at hundeeiere har mange fellestrekk. Eller folk som elsker katter. Eller er lidenskapelige bruskork-samlere. Selvsagt uten enhver sammenheng for øvrig. Gud forby.
Siden eget campingliv foregår oppe i dalen, mutters alene, uten andre caravanister i mils omkrets, så må det i all rettferdighetens navn innrømmes at erfaringsmaterialet er ytterst sparsomt. Men jeg tror, forresten… jeg er ganske sikker på at jeg kanskje vet at det trolig er store likheter caravanister imellom. Jeg ser for meg at majoriteten av campingvogn- og campingbilentusiaster er sånn passe opp i årene, har en BMI som en del ernæringsfundamentalister vil få pustebesvær av, er utpreget sosiale vesener som blir hjertevenn med campingnaboen på tre minutter, elsker respateks og plastblomster, kan kose seg med en øl uten det minste snev av puritanske anfektelser, og stortrives på campingplasser der det er 50 centimeter mellom vognene, og der lyden av selv den minste fjert høres gjennom syltynne vegger. Jeg mener her å se visse likhetstrekk med folk fra noe mer tempererte strøk av Europa, som Spania, Italia og øy-grekere, og mener dette burde være grunnlag for en doktorgradsavhandling.
I denne gruppen finner vi kanskje også herr og fru Olsen, pensjonister med god økonomi og marginalt med helseproblemer. De nyter livet og tilværelsen og farter litt rundt i Skandinavia i en romslig bobil fem-seks uker hver sommer. De besøker kjente campingplasser for å hilse på naboene fra i fjor. Og forfjor. Kanskje kjører de en tur eller tre ut i bærskogen når den tid kommer. Men når seinhøsten kommer, da setter de bilen i vinteropplag og flyr til Alicante eller Arguineguin og kommer ikke hjem før det våres i lavlandet, her nord i steinrøysa.
Men så tror jeg samtidig at det finnes en del mennesker som skiller seg ut fra den store massen. Sosiologer ville pekt på en Gauss-kurve med en solid topp på midten. I lengderetningen dekker den kanskje ¾: et klart bilde på betydelig likhet. Men det er likevel plass til haler på hver side i denne kurven. Med andre ord: Til tross for en stor gruppe mennesker med likelydende interesse og adferd, er det også en viss variasjonsbredde innenfor populasjonen av caravanister.
På den ene siden har vi «nomadene». Genetisk sett kan dette være restene av den folkegruppen som kom vandrende nordover da det begynte å tine etter siste istid. De som aldri konverterte til å slå seg ned, dyrke jorda og skaffe seg ytterligere proteiner fra havet. Dette er mennesker som må være på farten, hele tiden, ustoppelig. Med en stor, godt utstyrt moderne campingbil, siste modell satellitt-antenne på taket, og internett-on-line 24/7. De reiser og de reiser, og de holder hele familien, alle venner og halve verden kontinuerlig oppdatert via Facebook og Instagram om alt fra lokalisering til sinnstilstand og hva man nå måtte kose seg med til kvelds.
På den andre siden av kurven er det noen andre særinger som holder til i en 92-modell Solifer, bak en garasje, oppe i en dal med fjell på tre kanter og med kneggende hester rett utenfor. Her står vi, aldeles i ro. Også dette er en slags ekstremvariant av campinglivet. Det er ikke vi som beveger oss. Det er verden der ute som forandrer seg utenfor litt slitte plexiglassruter og 24 år gamle lyse tyllgardiner med silkebesetning øverst. Om ikke alt for lenge kommer våren med gåsunger og med lauvsprett.
Så kommer sommeren i all sin prakt og med alle sine lukter. Deretter står høsten for tur med sitt eksplosive fargespekter. Og så, den lange, hvite stille vinteren. Om att og om att, men likevel med variasjoner – bare vi har vett og tid til å legge merke til dem.
Er det ikke fint at vi er forskjellige?