Da vinterteltet skulle opp...

I velmente, men likevel noe diffuse formuleringer, hadde vi drøftet dette med oppsetting av vintertelt allerede før kjøpekontrakten var undertegnet. Det var snakk om en duk og noen stålstenger. Jeg var nok ikke helt fokusert akkurat da. Ikke så jeg nytten i det heller. Jeg har for så vidt heller aldri skjønt fornuften i å kline opp et telt rett utenfor ei campingvogn. Men det var før jeg trådte mine første gjørmete sko innafor døra. Bare etter et par timer som lykkelig eier av en brukt 91-modell Solifer var det helt åpenbart behov for «noe» som kunne gjøre nytten som nært lagringssted for støvler, sko, vannbeholdere, enda et par sko, to soveposer, mat som det ikke var plass til i kjøleskapet - og litt senere en handlepose full av søppel samt 25 meter el-kabel, for å nevne det grøvste. I tillegg trengte rytteren i familien plass til ridestøvlene, hjelmen og sikkerhetsvesten. Prøv å manøvrere 1,72 cm og 75 kilo rundt i ei lita campingvogn med alt dette inni vogna. For herrens mange år siden var jeg på Sirkus Arnardo og så en mann presse seg inn en glassbeholder på størrelse med et lite akvarium. Jeg hadde samme følelse. Noe måtte ut, og det skulle ikke være meg. 

Ved neste besøk til vogna tok vi følgelig med vintertelt og stenger: I alt tre volumiøse og blytunge pakksekker som ble lempet ut av garasjen og inni bilen. Tankene gikk igjen til Sirkus Arnardo. 

Hadde vogna vår stått på «dertil egnet sted» ville de øvrige campingvogneierne i den nære omegn kunne rigget seg til på sine små trykkimpregnerte plater og i skadefryd nydt synet av det som nå skulle skje. På den annen side ville muligens noen barmhjertige sjeler kommet og hjulpet til, nå som nøden var åpenbar. Muligens. Jeg kjenner ikke til hvordan campingvogneiere i sin alminnelighet agerer, for strengt tatt vet jeg ikke om andre campingvogneiere enn de vi ser smilende og kaffe-nippende i Bobil og Caravan. 

Teltet ble tredd inn i behørig silikonsprayede skinner og lempet opp på taket. Det hadde jeg fått med meg. Men hva man skulle gjøre med om lag 250 små og store stålrør var - og forble etter hvert - en gåte. Jeg hadde til og med Googlet på «oppsetting av vinterfortelt til campingvogn», men ikke et vettig svar var å finne.

Hva gjør man da? Jo, man ringer til tidligere eier. Riktignok hadde han velvilligst tilbudt seg å hjelpe til, men selgere flest kan jo alltids være litt rause – før kontrakten er underskrevet. Men denne karen var åpenbart laget av hel ved: En halv time senere var han på plass. Han sorterte stenger, og etter hvert fremsto det et slags system av det som hadde vært et fullstendig kaos. Ytterligere en halv time senere var stengene koblet sammen og hengt opp i dertil egnede festeordninger på vogna, og snart kunne teltet hentes ned fra taket og festes til stenger og til bakken. Han forklarte villig underveis. Inni her og over der. Og noen smartinger, forklarte han, (trolig de med sesongbetinget kortidsminne) brukte å feste farget tape på stengene. Grønn på stengene nede, rød i midten og blå øverst. For eksempel. Det var et tips vi trykket til vårt bryst.

Og der sto endelig teltet, ferdig oppslått. Stramt og fint og klar til å tåle flere meter snø, men altså ikke minst klar for å huse sko og vannbeholdere og den slags. Jeg pustet ut. Endelig ferdig! 

– Gardinene, sa han. Gudskjelov fant jeg dem, og han monterte og ordnet. For noen er åpenbart ikke alt i orden før det er perfekt. Så satt han seg inn i bilen og rullet nedover dalen og hjemover. Jeg klappet lett på Solifer’n. Dette klarte vi fint!