Den aller første turen

Det er en hel liten operasjon å få ei vogn koblet til bilen. Man må huske å sveive opp labbene og skru opp nesehjulet, slik at festet kommer litt over kulehøyde. I tillegg er det utrolig smart å vente med å ta av bremsene til etter at vogna er koblet til bilen (men heldigvis er moderne plastskjermer ganske fleksible, så det gikk bra). Og så skal alt skje i en gitt rekkefølge. Det kan være greit nok når man har erfaring, men i mitt tilfelle ble det litt sånn multiprosessering. 

Men endelig hang vogna på bilen. Jeg tok sakte løs, og kjente liksom vekten av en 92-modell Solifer bak bilen. Dette er noe man må venne seg til. Jeg lurte på om man noen gang kan venne seg til vekten av en sånn Arnardo-tilhenger med seks rom, bad og kjøkken, men droppet den tanken. Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten…

Så bar det i vei. Et par smell inne fra vogna indikerte at ei løs plate over komfyren hadde tatt seg en tur på egenhånd. Men slikt kan ikke stoppe en ekte caravanist som er ute på sin aller første kjøretur. Nå gjaldt det å fin-navigere; først forbi ei kraftmast og siden en veranda, men så gikk det «raka vägen». 

Det var for så vidt en grei tur, litt gresstuer og et par dumper her og der, men ellers gikk det stort sett rett fremover, helt til jeg stoppet opp om lag 40 meter lengre borte.  I sjakkspråket ville man trolig kalt denne forflytningen for en liten rokade – en karakteristikk jeg selvsagt ville tatt sterk avstand fra. For husk at første alenetur var over! Lettere høytidsstemt tenkte jeg på hva Armstrong sa da han steg ned på månen for aller første gang. 

Vi befinner oss altså på den samme gress-sletta som vi har holdt til på hele vinteren. Det er flatt lende og jeg hadde tatt sikte på et så flatt område som mulig. Ut fra øyemål så vogna ut til å være nokså vannrett da jeg parkerte. Et lite vater som ble lagt oppå salongbordet var enig med meg – i all hovedsak i alle fall. En snekker med yrkesstoltheten i behold ville nok fått pustebesvær, men her gjaldt det å se stort på det. Vi snakker tross alt om å holde oss innenfor en toleransegrense som tilsier at man bør våkne opp med normalt blodtrykk, og at frokostegget ikke bør rulle så fort ned av bordet at vi ikke klarer å fange det.

Plata over komfyren lå på gulvet, og hadde klart seg overraskende godt. Og nå forstår jeg hvorfor det kan være smart å pakke ned tannbørster og den slags under transport. At skuffer og skap har sikkerhetsmekanismer gir også en ny mening etter min tur bortover gress-sletta.

Men i det store og hele en vellykket og svært lærerik tur. 

Vinterteltet ble naturlig nok rigget ned i forbindelse med flyttingen. Så nå sto Solifer’n der som en litt forvokst og gjenglemt hvit fôrballe eller «traktoregg», enda mer midt ute på ei gress-slette enn tidligere. 

Jeg vurderte å montere sommerforteltet av praktiske, men ikke minst estetiske årsaker. Mens tidligere eier klart hadde innrømmet at det nok ikke var helt enkelt å montere vinterteltet, så var han like tydelig på at man kunne montere sommerteltet med bind for øynene og med en arm på ryggen. Men da jeg sto der med fire løse telt-deler og et solid antall stenger, ga jeg opp. Muligens hadde dette vært litt enklere hvis jeg bare hadde visst hvordan dette skulle se ut. Uansett har jeg aldri hatt sansen for puslespill. Jeg Googlet på Reimo Locarno 275, og fikk til sist opp noen bruksanvisninger i form av diverse nummererte strektegninger. Heller ikke her var logikken åpenbar, og tankene mine gikk til IKEA, som virkelig kan lage intuitive bruksanvisninger. 

Det går seg vel til. Sommeren er lang.