En skikkelig dritthistorie

Som mangeårig hytteeier vet jeg av erfaring at om to eller flere hytteeiere snakker sammen om hyttesaker, så går det bare fire-fem minutter før samtalen dreier inn på hvilken type toalettløsning man har. Muligens har dette avtatt i tråd med økende standard på hyttene, med innlagt vannklosett eller i beste/verste fall sånne kremerings-greier som transformerer alle slags fornødenheter til damp og aske. 

Hva snakker campingvogneiere om når det gjelder denslags? Vi har ikke den fjerneste anelse. Vi har ikke engang noen å spørre, vi som står alene på en liten grønn plen, uten campingfolk i kilometers omkrets. Men det er jo nærliggende å tro at det snakkes om slikt. For alt vi vet kan dette være et årlig fast tema på delt sesjon på Norsk Campingvogneierforenings landskonferanse. Men på den annen side kan det også være at PortaPottien er på tur ut i sin nåværende form som ren oppbevarer av menneskelig avfall. Kanskje har alle moderne campingvogner gassdrevet krematorium med egen avluftingspipe. Det ville ikke forbause oss. 

Den forrige eieren av campingvogna gikk ikke akkurat i dybden på dette temaet da han i forbindelse med salget informerte om daglig drift av vogna. Det er forståelig. Man er liksom et godt stykke innenfor intimsfæren, og de enkle og folkelige begrepene er lite anvendbare overfor helt fremmede. Det tar seg heller neppe elegant ut å snakke om verken «bommelom» og «bimmelim».  Derimot ble det informert om hvor man kjøpte ymse nødvendige kjemikalier, og ellers henviste han til bruksanvisningen. Vi var strålende fornøyd. Vi hadde fokus på helt andre områder som varme og komfyr og kjøleskap og den slags. Do er jo på en måte et slags «følge-problem». Det kan man ofre noe mer oppmerksomhet på når problemene oppstår. Og det gjør det jo, i bokstavelig forstand. Før eller siden. Ofte før man aner det.

Fordelen med å handle campingvogn hos mennesker med ordenssans er at også PortaPottien var gullende ren. Den sto og strålte inne på doen/vaskerommet og var riktig innbydende. Alt var klart. Vi hadde fått med oss at det kan være smart å putte litt vann og en dertil egnet tablett ned i hovedkammeret. I den øvre delen var det helt inn vann til spyling. Noen håndtak for å åpne luker var også rimelig logiske. Selve koblingen mellom øvre og nedre del ble vi aldri klok på, men så lenge det fungerte var alt bare velstand.

Vi sender en varm takk til ingeniørene som har designet PortaPotti med så mye gummifôringer at det gikk aldeles smertefritt å få buksert et etter hvert relativt godt benyttet hovedkammer ut gjennom en trang campingvogndør og inn i bagasjerommet på bilen. Riktignok tredd inni en søppelsekk, sånn for sikkerhets skyld. Vel hjemme ble gjestetoalettet benyttet for tømming. Og for å si det på den måten: Ved andre gangs tømming gikk det mye bedre. Øvelse gjør mester, sa min mor bestandig. 

Men én sak slo meg som påfallende. Fruen var fraværende i hele tømmeprosessen. Hun har normalt stor sans for likestilling, og med bakgrunn som mikrobiolog har hun tittet mer og lengre ned i kloakkrenseanlegg enn de fleste. Ellers kan hun både grave grøfter og skifte hjul på bilen. Men nå var hun altså 110 % fraværende.  Årsak? Hun hadde nemlig allerede fra dag 1 i vår nye campingvogntilværelse fått et meget klart råd fra sine langt mer campingvognerfarne kvinnelige kolleger på jobb: Hva du enn gjør, for alt i verden, ikke involvér deg i tømming av doen. Hold deg langt unna. Det vil du ha mye igjen for i det lange løp. 

Damer kan sine triks.