Glæden og sorgen, de vandrer til hope

Vi frisker opp minnene og titter på bilder fra i sommer: «Grillkungen» alias trivelige nabo Hasse på campen på Gotland, trær på skrå og mye vind på vestkysten av Danmark, tre dager med sol fra skyfri himmel på Vestlandet. Vi smiler, og minnes. 

Men tro bare ikke at alt kan føres på debet-siden. Sommerens langtur manifesterer seg også i form av et antall dekk som er moden for utskifting. Der ryker det noen tusinger. Også gassflaska er snart tom. Ikke all verden. Innvendig må sommerens jevne påfyll av støv, smuss og matsmuler støvsuges opp før vaskefilla må frem. Investeringen er litt vaskemidler og et antall arbeidstimer. De mest iherdige tar nok allerede nå en utvendig vask og polering. Som sagt: Det er alltid noen negative tall i regnskapet.

Vi er alle et produkt av våre omgivelser. I vår nordeuropeiske likevektsfilosofi er det en betydelig grad av visshetet om at sorg følger glede: «Å ja, du ler i dag, men i morgen kommer gråten». Uhemmet og tidsubegrenset livsnytelse er ikke en del av vår kultur. Knut Hamsun har et sted skrevet: «Høsten … den svale, fine årstid da allting skifter farve og forgår». Du ser poenget: «…and in the end…». Blomsten blir straffet med døden fordi den gjorde seg så vakker hele sommeren.

Vi ler overbærende av haren som om sommeren sier at han har «hus i hver busk», men som må hutre seg gjennom vinteren, da han lover seg selv at «lever jeg til sommeren, så bygger jeg meg hus». For vi nordmenn har lært. Vi bygger varme hus og sørger for at vi har mat og brensel til den lange vinteren. Slik har naturens gang og årstidenes utfordringer formet oss og bidratt til at vi har blitt som vi er. 

Jeg vil imidlertid tippe at det rent statistisk kan dokumenteres at de som systematisk tror at «alt går til helvete» og de som mener det stikk motsatte, klarer brasene omlag like mange ganger. Den eneste (og store) forskjellen er at førstnevnte gruppe svir av noe aldeles kolossalt mye mer bekymringsenergi enn sistnevnte. Og så mener jeg å ha lest at sistnevnte gruppe både er lykkeligere og lever lenger. Jaja! 

Etter et langt liv finner noen og enhver sine overlevelsesteknikker. Jeg kaller min for «loven om de små skritt». Det er en form for psykologisk risikominimering. Jeg bruker denne teknikken når jeg for eksempel skal kjøre langt, på isete veier, i full storm, kanskje med ei vogn på slep, og med temperaturer rundt null. Eller om jeg – som nå – om litt må dra en hestehenger for aller første gang. Det vil si, ikke bare en henger, men inni der skal det stå ett stk. levende dyr på 500 - 700 kilo. Det er en så formidabel oppgave at jeg normalt vil knekke sammen under den samlede oppgaven. Men, og her kommer knepet: Å kjøre herfra til porten bør kunne gå greit. Og derfra bort til første sving, likeså. Selve svingen bør normalt også gå greit. Og så videre. Du ser poenget? Hvis man deler opp det uoverkommelige i små, små enkeltdeler, så kan hvert element bli en overkommelig oppgave. 

Som regel. For du kjenner loven: «Hvis noe kan gå galt, så går det som regel galt, og som oftest på det verst tenkelige tidspunktet». Og enda mer helgardering blir det om man også tar hensyn til negasjonen av denne loven: «Hvis noe kan gå galt, og det ikke går galt, så viser det seg i ettertid at det oftest ville vært best om det hadde gått galt». 

Men du skal se at det går bra. Tross alt. Og til slutt.