Ingen spøk med gasslekkasje

Man går i fare hvor man går, sa min mormor alltid. Så sant, så sant.  

Det var grytidlig morgen da vi kom frem til vogna. I tillegg var det mørketid og jeg hadde glemt hodelykta hjemme. Etter å ha hugget meg gjennom noen centimeter stålis som hadde pakket seg rundt låsen til oppbevaringsrommet foran på Solifer’n, skrudde jeg som vanlig på hovedventilen på gassflaska. Det suste litt uvanlig. Jeg ble iskald. Først på fingertuppene og deretter langt inn i sjela. Selv gjennom mine tette nesebor kjente jeg den umiskjennelige eimen av råtne egg. Lukten av død og fordervelse. 

Gass i kontrollerte former har en ubestridelig nytteeffekt. I fri dressur er det derimot noe faenskap. Jeg skrudde igjen kranen fort og kraftig, og forsikret meg - fem-seks ganger - om at gasslekkasjen var stoppet.  

Det ble en kald dag. Man kan si hva man vil om el-oppvarming i ei iskald campingvogn. Først utpå ettermiddagen en gang kom vi opp i 17 grader i vogna. Pluss altså. 

Ventil og regulator ble skrudd av. Slangen ble tatt i samme slengen. Jeg tenkte på bestemor. Best å være på den sikre siden.

Det som nå følger er en relativt solid runddans, som konkluderer med at fagfolk kan være så mangt, hvor velvillig og hyggelige de enn måtte være. Videre kan vi konkluderer med at «det beste» i noen tilfeller ikke er godt nok. 

En regulator er vel en regulator og en slange er vel en slange, tenkte jeg, og styrte rett bort til et firma som er proffe innenfor fagfeltet hydrokarboner i flytende form og i gass-form. Det gamle utstyret ble fremvist og jeg gikk ut derifra med en kombinert ventil og regulator, en slange og noen klemmer. Problemet var bare at dimensjonen på slangen og tilkoblingen ikke passet. 

Neste ekspert ble et stort jernvarefirma som blant annet jobber med industriell gass. De hadde bare «tungt» utstyr til sveis og den slags. Men han fikk 45 rynker i pannen da han så at den nye regulatoren jeg hadde med meg ville gi betydelig mer trykk ut på anlegget i campingvogna, enn det som sto på den gamle regulatoren.   

Igjen tenkte jeg på bestemor. Hun ble 102 år.

Omsider, og det ergrer meg at jeg ikke kom på dette tidligere, fotograferte jeg alle deler, både i vogna og de som var tatt ut. Med skyvlær ble dimensjonene forsøkt angitt. Så sendte jeg en e-post med bilder og tekst og kopi av vognkortet til nærmeste solide campingvognforhandler.  

De ringte neste formiddag. Det som i to drøye måneder hadde vært til betydelig hodebry og gitt meg utallige bekymringer, viste seg nå å være i særklasse et av verdens minste problemer: 

– Det her er en X-15-48 (eller noe slikt), og det har vi på lager, koster noen kroner, greit med ny slange også, sånn for sikkerhets skyld, skal vi sende? 

Jeg spurte ikke om prisen.

To dager og 1748 kroner senere ble flaskepåkobling, regulator og slange montert i vogna. Jeg teitet til så godt jeg kunne, og gikk over alle koblinger tre-fire ganger med en liten kost dyppet i vann og Zalo. Ingen susing, ingen bobling. Så tente jeg litt nervøst gassblusset. Det brant så vakkert. Deretter trykket jeg inn knappen (det er bare én knapp) til gassvarmeanlegget. Sus, sus, POFF, og dermed fungerte den også. En halvtime senere kastet jeg boblejakka, og trykket på knappen på vår utmerkede kaffemaskin, type Nescafé Dolce Gusto og kunne like etterpå nyte en kopp Grande Intenso på respateksen mens jeg sendte en varm takk til ekte caravanfolk som kan sine saker.