Litt om Livet og Døden og slikt
Det hender man i løpet av en fredelig campingvogn-formiddagsstund kan komme til å streife innom De Store og Eksistensielle Spørsmålene. De om Livet og Døden og slikt. Som for eksempel: Hvor blir campingvogner av når de dør?
Det var ikke så aldeles unaturlig å komme inn på slike problemstillinger, for dette var under en sånn middels «Drygolin-storm», der det hender at takplater og campingvogner kommer fykende gjennom lufta og kraftmaster knekker som fyrstikker. Regnet kom som haglskudd på taket.
Kan dette holde? tenkte jeg. Og siden jeg er anlagt slik, så jeg for meg at regnet kom til å lage hull i taket og at det ned i disse – antatt stadig større hullene – kom til å sildre vann mellom ytterkledning og innerkledning. Med andre ord: Starten på den sikre død for enhver campingvogn.
Nå har en Solifer 1992-modell vært ute en stormnatt før, noe som på den annen side ikke nødvendigvis kan utlegges som en fordel. Erfaring er greit, men jeg ser for meg at selv en velholdt Solifer kan dra på årene og begynne å bli skral i fernissen.
Det regnet mer og mer, og jeg ble etter hvert overbevist om at Vårherre nå hadde gitt seg f.. på at dette skulle være starten på slutten for Solifer’n.
Det var altså slik jeg kom til å tenke på hvor det blir av campingvogner når de dør.
Som forsiktig antydet i tidligere epistler, står vi på en liten grønn flekk, mutters alene, innerst i en liten, trang dal, og ikke som vanlig: På Solgløtt femstjerners camping, med hundrevis - kanskje tusenvis - av campingvogner og bobiler, der vognene står klistret inn på hverandre, men også der man jovialt kan dele erfaringer og livshistorier over en kopp kaffe, uansett når på døgnet det måtte passe. For man kjenner alle i nærheten: Familien Larsen har vært her siden 1985, mens familien Gundersen på den andre siden, bare har vært her siden 1991.
Vi har overhode ingen vi kan be inn på kaffe og diskutere hvordan man på en best mulig måte bør tømme sin Porta Potti eller diskutere andre sentrale livsspørsmål med.
Men, og nå er vi atter tilbake til poenget: Det betyr ikke at det er fritt for campingvogner i nærheten. Snarere tvert i mot. Jeg tror gudhjelpe meg at det står minst ei campingvogn utenfor annenhver gård oppover hele dalstråket. De står bak låven, ved siden av dukkestuen og begge har fått mose på taket (det er mange år siden det var småunger på tunet), under den store grana helt nederst i hagen. To står aldeles for seg selv nede ved elva, begge uten dør og den ene med åpen takluke. Jeg tror det er slik campingvogner dør. Sakte og stille.
De som sto og strålte om kapp i sola på Pite Havsbad, på Hamre Familiecamping eller Faaborg Camping - de står nå og råtner på rot innerst i en dal, fratatt all verdighet, kjærlighet og velmenende omsorg i form av den årlige vasken med påfølgende polering. De solfalmete gardinene blafrer i brisen fra den ødelagte takluken, og veggene bærer alle mulig tegn av muggsoppens herjinger.
Det er registrert om lag 34.000 bobiler og nærmere 100.000 campingvogner i Norge. Norsk Caravanclub regner imidlertid med at det er mer enn 250.000 som eier campingvogn eller bobil i Norge. Med enkel grunnskolematematikk betyr dette at det kan stå opptil 115.000 campingvogner rundt om på bygdene. Noen brukes sikkert som ekstra soverom når barn og barnebarn kommer på sommerbesøk. Andre som uthus. Men ut fra egne observasjoner i min lille dal, synes det som om et overveiende antall er plassert her. For å dø.
Men noen får godt stell og blir altså tatt vare på. Når våren kommer skal jeg låne en trappestige og ta en grundig inspeksjon av taket, og så sørge for en solid vask med dertil egnet vaskemiddel. Over hele vogna. Og kanskje hekter vi vogna på bilen og kjører en liten fjelltur. Jeg innbiller meg at det kan være sunt også for «gamle damer» å få rørt litt på seg.
Jeg klappet Solifer’n ømt.
– Med godt stell og mye kjærlighet har du mange år igjen…