Newton i campingvogna

Det var en slik «newton-idé» som kom deisende ned også i mitt hode her for litt siden. Det var riktignok verken epler eller pærer som falt ned, men noe så prosaisk som regn. Det falt heller ikke på hodet, men på taket av campingvogna. 

Hva er mer koselig enn å sitte inni ei campingvogn mens sommerregnet trommer vennskapelig på taket. Du har ei god bok, kaffekoppen står på bordet og du har ingen i hele verden som krever din oppmerksomhet. Du bare er. Tak og vegger er bare noen få centimeter tykke. I motsetning til hjemme kan du her telle regndråpene som faller. Det er noe dypt beroligende ved dette. Det var da jeg fikk en sånn «Newton-opplevelse». Ut fra trommingen på taket kom Det Store Spørsmålet: Er denne følelsen av fred og velvære en resonans fra en tid før vår tidsregning, fra langt tilbake, fra en tid som vi bare kan ane som et genetisk ekko fra våre forfedre der de satt inne i hulene sine, mens sommerregnet trommet i sølepyttene utenfor huleinngangen. Vi kan se det for oss der de satt aldeles i ro i halvmørket inne i hula. Kanskje gryntet en og annen i vellyd. Kanskje lusket de hverandre og fant små lus her og der. De hadde verken internett, PC, iPad eller iPhone, det var flere tusen år før boktrykkerkunsten var oppfunnet – og hva i all verden skulle de ellers gjøre, annet enn bare å sitte der og la tiden strømme forbi som en bred og fredelig elv midtsommers? 

Kunne det være noe her? Noe som kunne forklare nordmenns hang til aldeles frivillig å bosette seg i små, trange hus med hjul på i deler av året. Jeg følte at jeg var på vei mot noe, men måtte finne flere forhold som kunne underbygge min hypotese.

Under et nylig familie-evenement med mye besøk måtte husets rom utvides med også å inkludere overnatting i vår campingvogn. Den ble kjørt fra vår fredelige dal, og parkert nennsomt mellom naboens gjerde og kompostbingen. I to omganger skulle to familier bosettes her. De ble grundig forberedt gjennom tekst og vedlagte bilder pr. e-post: En viktig prosess når man skal tvangsinnflytte ikke-campere i ei godt over 20 år gammel campingvogn. Og resultatet? Det ble over all mulig forventning: Man var blitt frelst! Med ett unntak hadde de aldri sovet bedre!

Noen snakket frempå om å kjøpe egen campingvogn! Riktignok hadde en litt lettskremt 9-åring våknet av regnet og syntes det var nifst, men… Konklusjonen var i alle fall ikke til å ta feil av: 74,4 prosent var overstrømmende fornøyd, både med hensyn til nattesøvn-kvalitet og følelsen de hadde ved å være i campingvogna. Dette bygget i høyeste grad opp under min vage teori.

I flerfoldige år har vi hatt en liten dvergkanin. Den er frittgående innomhus, og begynner mer og mer å få menneskelige trekk hva angår adferd. Den stiller opp til frokost hver morgen, liker å ligge ved siden av oss i stua når vi inntar ettermiddagskaffen, og den følger nøye og interessert med i samtalen rundt bordet. I forhold til dens ville slektninger lever vår kanin et rolig og fremfor alt trygt liv. Men til tross for en årelang visshet om at det verken kommer ørner eller rever for å ta den, har dette lille pattedyret (husk nå at vi også er pattedyr!) en innebygget hang til å finne trygge plasser: Noe med tak over og gjerne med vegger rundt seg. Favorittplassen er nok under salongbordet, der det som regel henger en duk som blir til vegger på alle kanter. Trygt og godt, med andre ord. 

Tar du poenget? Ser du sammenhengen med ei campingvogn her? Husker du hvor trygt og godt det var å leke under trapper eller inne i små dukkehus da vi var små? 

Kan alt dette være beviser på, eller i det minste peke i retning av vår hang i det moderne livet til å forlate våre romslige og bekvemme hus og leiligheter, og buksere oss inn i små, trange hus, sommer som vinter? Er dette kort og godt et universelt pattedyrfenomen med røtter fra en fjern, fjern fortid?

Newton ble adlet for et eple. Jeg er litt usikker på hva denne erkjennelsen bør medføre.  Det arbeides med å utvikle en lovmessighet. Følg med.