Om å tenke - og ikke tenke

I campingvogna er alle gjøre-tingene på behagelig avstand: Regnskapet som skulle vært gjort ferdig, hobbyrommet som ligner en krigssone og benkeplata på kjøkkenet hjemme, som absolutt burde vært saget til og skrudd fast. For ikke å snakke om lysskinna under overskapene som skulle vært montert og skrudd opp for lenge siden. Og da har vi aldeles sett bort fra det eviggående prosjektet med å rydde og forsøke å holde huset i orden. 

Hjemme er det så mye som må gjøres! 

Ikke her, i vår lille Solifer. Jeg vet ikke hvordan de har det i sånne fire-rom-og-kjøkken-campingvogner, som i ny og ne omtales i Bobil & Caravan. Jo forresten, jeg tror nok at jeg vet. Eller mer korrekt: jeg vet at jeg tror. Jeg tror for eksempel at alle «bare-må-gjøre-saker» er direkte proporsjonal med antall kvadratmeter boflate. Har du for eksempel en sånn svær slugger av ei vogn, med boggi og slideout og den slags – så innbiller jeg meg at du da bare må sjekke om vogna står stabilt med tanke på uværet som er meldt, eller du lurer på om vinden kan komme til å slite parabol-antenna ned av taket, eller om man kanskje burde ha kjørt sjekk på el-anlegget, og er det nå sikkert at indikatoren for spillvann er korrekt? Og så blir du sittende som et nervevrak, ytterst på stolen, mens du ser farer og gjøre-ting over alt. Til slutt ender det opp med at du ikke lenger har tid til å bare sitte der og gjøre ingenting.

Her i vår 92-modell Solifer, som er et enkelt produkt av sin tid, er det mye jeg ikke trenger å bekymre meg over. For eksempel om parabolantenna på taket, for det er ingen parabol på taket. 

Det samme gjelder spillvannstanken, for i en 92-modell Solifer er det ingen spillvannstank. I det hele tatt er det ganske mye det ikke er i ei slik vogn. Til gjengjeld kan jeg sitte i sofaen og rekke bort til kaffetrakteren med én hånd, mens kjøleskapet nåes med den andre. På den måten sørger jeg for å ha dekket primærbehovene før jeg titter ut av vinduet for å se om hestene har kommet ut, eller om de kanskje ikke har kommet ut, og når alt kommer til alt så er det kanskje like greit at de ikke har gjort verken det ene eller det andre der de står. Hester kan kunsten å filosofere. Tror jeg hvertfall. De ser så ettertenksomme ut når de står der, og bare står der. 

Men, bevares, det hender da også at jeg gjør noe etter at jeg er ferdig med å gjøre ingen ting. Jeg kan for eksempel gyve løs på et eller annet halvferdig kryssord. Det kan også være at jeg skriver nok en artikkel i serien om livet som fersk caravanist. For det er her oppe i dalen at inspirasjonen kommer. 

Det var en slik dag da jeg satt der og lot tankene sveve fritt rundt i vogna, at jeg kom i hu en historie om det å tenke - eller å ikke tenke. Opphavspersonen til historien er en tidligere aviskollega, barnefødt på Sørlandet et eller annet sted, men den gang bladfyk i en større tabloid-avis i hovedstaden. 

Scenen i historien er et landsens sørlandsk aldershjem, en sånn hvitmalt gammel to-etasjes trebygning litt oppe i åsen, med overbygget veranda i røstveggen. 

I en god stol her ute sitter en gråhåret gubbe og ser utover hjembygda og fjorden og skjærgården utenfor. 

Med små skritt kommer en annen gammel gubbe stabbende ut på verandaen, stopper i døra og henvender seg til han som sitter der: - Nåh, Johannes, sidder du her og tenker?

Den andre drar litt på det, men så kommer det sakte og ettertenksomt: - Ja, du veit, Kristoffer, at sume ti’er så sidder eg her og tenker. Og sume ti’er så sidder eg bare her og sidder.

Det er mye god livsfilosofi her: Man må altså ikke på liv og død, gjøre noe hele tiden, om det så kun er å sitte og tenke. Man kan også sitte uten å tenke i det hele tatt. Og da kan små campingvogner være midt i blinken.