På reise gjennom livet - i en 22 år gammel Solifer

Jeg tenker ofte på dette med å reise og se, og spesielt når jeg sitter og filosoferer over en kopp kaffe i vår 22 år gamle Solifer oppe i dalen der vår campingvogn står. Aldeles alene.

Jeg tror noen har sagt at «å reise det er å leve». Hvis ikke burde noen ha funnet på det, for lenge siden. Sist skrev jeg litt om Columbus som dro til Amerika. Han bommet riktignok aldeles styggelig, men det var jo ikke hans feil at kartet ikke var oppfunnet ennå. Noen – riktignok ytterst få - av oss drar til månen, uten at jeg har forstått hva i all verden man nå har der å gjøre annet enn å samle litt månestøv, plassere det amerikanske flagget der og rekke tunge til russerne. 

I et forsøk på å dra dette litt luftige resonnementet over i en mer campingmessig sammenheng, leste jeg med stor interesse i et av de siste numrene i Bobil & Caravan hvordan man kunne ta med seg sin bobil og dra til Island. Alternativt fly til Island og leie campingbil der. All inclusive. Jeg har alltid hatt lyst å dra til Island. Tenke seg til å legge av gårde med en firehjulsdrevet camper som kommer frem både her og der, stoppe, se på naturen, fotografere, overnatte, kjøre videre. Vi får skrive det opp på lista over saker man absolutt bør gjøre før man vandrer over i de evige jaktmarker.  

Fra samme nummer av B&C virket det ikke umiddelbart like attraktivt å kjøpe campingpakketur i Italia, med godt utstyrt bil og med reiseruta fiks ferdig GPS-programmert. Pluss billetter til severdigheter langs løypa, mm. Det virker til de grader all inclusive. Sikkert helmaks for noen, men jeg ville kjørt ut av løypa etter kort tid i ren trass, og om ikke annet for å høre GPS-stemmen forkynne «If possible, please take a U-turn» på italiensk. Er ikke da litt av vitsen med Friheten (den med stor F) borte? 

Vi lever nok litt beskyttet fra verdens elendighet i vår lille camper innerst i dalen. Kanskje har jeg litt gammeldagse og romantiske drømmer om campinglivets Friheter: Kjøre når man vil, stoppe når og hvor man vil, gjøre hva man vil. Kanskje er virkeligheten der ute, inklusive Italia, allerede så innskrenket at man er nødt til å holde seg til opptrukne linjer og campe for natta på steder med Securitas luskende i buskene for å unngå at en fredelig nordmann blir gasset til søvne og robbet til skinnet. I vår Solifer er strømbrudd og gasslekkasje de ultimate farene vi eventuelt kan ligge våken og tenke på. Og vi har gass-alarm.

Men så var det dette med å reise da. Gleden av å se nye land og nye landskaper. Komme hjem med flotte bilder av Skuknahymurfjallajøkul, med grønne åsrygger foran og Det Store Havet til venstre – så langt øyet kan se. Tenk på gleden av å berike ånd og sjel med andre lands kulturer, kanskje få med seg en opera i La Scala i Milano, svinge oppom mot Alpene eller ta en gondoltur langs kanalene i Venezia. Eller, som nevnt innledningsvis, oppleve en flik av tostjerners tilrettelagt ødemark, nedi strandkanten på Nedre Sletta Camping med rennende kaldt vann i springen og en do som nok har sett bedre dager. Det er Gudhjelpe meg kultur, det også.

Og så kan man, som vi, ta det ut i sin ytterste konsekvens, og kort og godt stå aldeles stille innerst i en dal med høye fjell bak og på sidene. Vår campingreise skjer i det indre rom. Og i det ytre: Utenfor 22 år gamle plexiglassvinduer passerer sommerens varme med vrinskende hester, her kommer høsten med frost i gresset og lav sol på fjelltoppene, og her har vi vinterens evig kulde og mørke, for så atter å oppleve våren med varme, blomstring, lys og farger. Aldeles gratis - og all inclusive.