Vår første campingvogn

Men ny er den altså ikke, vår Solifer 450. I vognkortet står det at den var førstegangsregistrert i 1991. Det skal ha vært en fin årgang.

Vi satser på flittig bruk. Hele familien, som består av min bedre halvdel, vår tenåringsjente, en liten dvergkanin og en hest på fôr, er ytterst entusiastiske. Mens jeg har ordnet med sånne «guttegreier» som 25 meter gummiert el-kabel, sanitærvæske og refill til fuktbollen, har fruen skrevet ei lang liste over saker som vi skal ha i vogna. Her står det blant annet dyne, puter, tørkerull og den slags. I en harmonisk familie bør det være god arbeidsdeling. Vi har aldri hatt campingvogn før. For å være ærlig har vi knapt vært inne i en tidligere. Riktignok har vi lest Bobil og Caravan i årevis. Men graden av mangel på praktisk erfaring er sterkt nærværende og påtagelig. Sjansen for å gjøre alle klassiske nybegynnertabber er tilsvarende høy. Selv holder jeg til i et akademisk miljø som synes å være kjemisk renset for campinglivets tilbøyeligheter. Men fruen har heldigvis solide og gode kolleger, som tross ung alder har en betydelig erfaringsbank å øse av. Og det gjør de. Heldigvis. Det verste med å være uerfaren er at man ikke engang vet hva man skal spørre om.  Vi satser, med en viss grad av skrekkblandet fryd, på at dette skal gå bra.

For tross alt: Vi snakker jo ikke om å legge ut på vintercamping til Dolomittene eller for den del planlegge neste års fellesferie på Pite Havsbad. Det har aldri vært i våre tanker. Heller ikke en snartur til Lofoten, for den del. Ikke ennå i alle fall. Planen er at vogna skal stå aldeles i ro, i nærheten av den stallen der vår datter rir. Intet mindre. En slags weekend-hytte, eller kanskje mer presist: En hybel som vi skal bruke noen helger og noen ettermiddager gjennom det meste av året. Den forrige eieren – velsignet være ham – kjørte til og med vogna på plass, og vi øket campinglivkompetansen betraktelig da vi ble innviet i en rekke forhold som at vogna bør stå i vater, at hjulene ikke bør stå direkte på bakken, og vi fikk se hvordan noe man kalte «labber» kom til syne og ble skrudd ned for å lande på i alt fire 20 cm trykkimpregnerte plankebiter. Makeløst.

Deretter fikk vi en solid innføring i noe som het Primus og var et system for varme. Vi studerte inngående en stor gassflaske som sto i et rom foran, og deretter en plastbeholder som sto inne i et eget rom og visstnok het PortaPotti eller noe slikt. Vi sier ikke mer om dette. Ennå. Og så fikk vi overbrakt alle bruksanvisninger og brosjyrer for vogn, varme, radio, el-anlegg og do (sist, men ikke minst) som lå i en egen perm. Jeg er stum av beundring over mennesker som ikke bare kan overlevere en strøken vogn, men som på toppen av alt har tatt vare på alle (jeg gjentar ALLE) bruksanvisninger og kjøpekontrakter gjennom 22 år.

Her er altså starten på familiens campingvognliv. Litt utenom det vanlige, muligens. Men ikke desto mindre et campingvognliv. Som fersk campingvogneier er det mye man kan fundere over, og mange dype tanker man vil dele med andre. Det er det da også meningen å gjøre i noen utgaver fremover i Bobil og Caravan. Vi høres.