Campingtur til Kroatia

Med ferje til Rostock

Campingvognen vår er en Hobby Prestige 545, 1988-modell, der vi har bygget om til en ekstra overkøye, slik at det er 5 faste senger bak og sitteplass til fem i fronten. Forberedelsene som vi gjorde var at vi kontaktet www.croatia.hr samt sjekket litt rundt på nettet og leste om Kroatia, priser osv. Samt bestilte ferje og vekslet til Euro.

Reisen til Dubrovnik var etterlengtet ettersom det var der Kicki og Metti traff hverandre i mai 1990, og vi hadde fortalt så mye om det vakre Dubrovnik.

Den 19. juni 2002 kl 14.30 startet vårt eventyr og vi kjørte direkte til Trelleborg, en strekning på 58.5 mil, der vi var framme kl. 23.30.
Vi sov i nærheten av havnen blant lastebilene ettersom avgang var 08.00. Man kan også sove i gjestehavnen litt lengre bort.

Camp Matkovica

21. juni, vi kjørte til Regensburg der vi stoppet et par timer og spiste på McDonalds og handlet litt.
Kl 19.30 passerte vi grensen til Slovenia. Her lurte tolleren på hva vi hadde med oss, og hvor vi skulle. De vil også gjerne se inn i campingvognen, og det fikk de jo gjerne.

Deretter gikk reisen på små svingete veier ned mot Split og vi passerte gjennom Bosnia Herzegovina før vi til slutt nådde målet vårt, Dubrovnik, kl. 09.30 om morgenen. Vi våget ikke stoppe for å sove langs veien, vi bare stoppet for å spise og gå på toalettet. Så vi byttet på å kjøre for å komme fram, men det finnes campingplasser langs veien dersom man vil overnatte. Det var imidlertid ganske greit å kjøre om natten, da det var lite trafikk.
Vi ble møtt av strålende sol og et duggfriskt Dubrovnik. Det var betagende, en utrolig vakker byen.

Det finnes ingen campingplasser i den sentrale delen av byen, så man må kjøre et lite stykke på utsiden. Vi visste hvor vi ville bo, så vi kjørte gjennom Dubrovnik mot Cupari og Srebreno. Camp Matkovica ble vårt hjem de neste 14 dagene.
Campingen er liten og standarden enkel, felles vaskerom, 2 dusjer, 2 dame respektive 2 herre-toaletter, 5 oppvaskplasser og en vaskemaskin. 3 ganger om dagen kom det personell som vasket. Alt dette var inkludert i prisen og her betalte man pr. person og for hver enkelt sak, bilen, vognen, teltet, strøm, skatt osv. Vi satte aldri opp forteltet (det var for varmt).
Campingen er en familiecamping og den er bevoktet døgnet rundt, stranden er rett i nærheten og det finnes post, restaurant samt et supermarked i nærheten.
Vi ble der i 14 dager og betalte 2000 kuna, noe som er omtrent 2600 sek.

Dette var utenom sesongen så all kommers hadde ikke kommet i gang enda, men det var 35 grader varmt, og solen skinte fra skyfri himmel, så vi ble brune som pepperkaker alle sammen. Vi badet i det deilige Adriaterhavet som sies å ha Europas reneste vann.

Våre utflukter gikk til

Gamlebyen er en nødvendighet, det føles som om man stiller tiden tilbake et par hundre år. Her er alt gjenoppbygd etter krigens herjinger. Det ser ut akkurat som det gjorde før krigen
Badebyen Kusk var før krigen et turistsentrum med bad, minigolf, forretninger med mer, men nå var den nesten helt utdødd, bare noen enkelte forretninger og restauranter var åpne. Her hadde krigen gjort stor skade.
Lapad er også et turistsentrum, men her er det bare de store hotellene som er gjenoppbygd. Dersom man går litt rundt så ser man flere hus som ikke er restaurert etter krigen. Grunnen til det er at serberne ikke kan komme tilbake hit og det er for eksempel sommerhuset til Slobodan Milosevic som ikke er blitt restaurert. Det samme gjelder den serbiske regjeringens rekreasjonssenter.
Gruz, som er selve havnen i Dubrovnik, har et trivelig marked med fersk frukt og grønnsaker, rundt omkring ligger fiskemarkeder, små butikker, restauranter, et gatekjøkken der man kan kjøpe burek, en slags pai fylt med kjøttdeig og fetaost. Kjempegodt. Det finnes også et supermarked med alt man kan ønske seg. Finere restauranter finnes det også om man går litt rundt.
Lokkrum, dit man kjører med båt fra Gamlebyen er en badeøy, der det finnes små serveringer og vanlig strand, samt naturiststrand.
Cavtat er en kjempekoselig by som man kommer til dersom man fortsetter forbi Cupari. Her ligger det store båter og det finnes masser med små butikker, restauranter, kafeer, isbarer mm. En genuin gammeldags by som er vel verdt et besøk.

Kjempebillig middag

Velger man å spise utenfor Gamlebyen så spiser man kjempebillig, f.eks en middag for 5 personer med 3 hamburgertallerkner, 1 mixed grill, 1 grillet biff. 3 Coca Cola samt 1 flaske vin til under 300 kroner.
På stranden kan man kjøpe en stor hjemmelaget osteburger til 22 kroner, pølse i brød 12 kr, kjempegod kule-is til 5 kroner kula. Maten er god og velgjort, vi spiste pizza, gulaschsuppe, grillede kjøttretter med mer.

Vi kjører videre mot Kosova

Det var totalt 248 mil fra Forshaga – Dubrovnik, vi tanket for 2700:- campingen kostet 2600,-, ferjen kostet 2900,- tur/retur. Cirka 10.000 brukte vi på mat (vi spiste alle måltider ute, med unntak av frokost), shopping, is, billetter mm.

5. juli kjører vi videre mot Kosova, og nå begir vi oss ut på ukjent mark. Her ferdes ikke mange svenskregistrerte biler og absolutt ingen campingvogner, og reisen begynner å føles litt utrygg. Vi passerer grensen til Montenegro og nå vil tollerne kontrollere ordentlig inne i campingvognen og de vil gjerne ha et par pakker sigaretter. De spør også om vi har med noe som vi har tenkt å selge. Det har vi ikke.

Hjelper ikke med kart

Nå er veiene blitt ordentlig dårlige og de går opp og ned i fjellene. Noen ganger gjennom fjellet og innimellom er det mulig å kjøre ferje for å spare bilen for noen svingete mil. Her hjelper det ikke med kart for det finnes ingen veiskilt som det er mulig å lese. Visse grenseoverganger er stengt og folket generelt uinteressert i å hjelpe til. Nå tør vi ikke å stoppe i det hele tatt, så vi kjører til vi kommer til Ferizaj, noe som tar rundt 13 timer.

Byer over alt

Her stopper vi i 11 dager og hilser på Mettis slekt og venner. Vi ser et land som reiser seg igjen etter krigen. Det bygges som aldri før og det vokser opp byer over alt. Håper bare at de ikke forbygger seg.
Her føler vi oss helt trygge, for det finnes masser med KFOR-soldater, FN-personell, UNESCO samt et internasjonalt politikorps.
Her er det forferdelig dyrt, dyrere enn i Sverige, og man bruker Euro som betalingsmiddel.

Nå ville vi hjem

16. juli begynner hjemreisen. Først kjører vi en hel dag for å komme oss ut av Kosova. Vi får ikke lov å passere grensen inn i Serbia, fordi vi ikke har noe visum, selv om vi forklarer at vi bare skal kjøre igjennom for å komme til Sverige. Vi må snu og kjøre mot en annen grenseovergang, der vi kan bestikke oss igjennom (sigaretter igjen). Nå kjører vi Autobahn mot Beograd der vi stopper og tanker samt spiser is.
Når vi skal ut av Serbia begynner problemene igjen. Vi har jo ikke noe visum og heller ikke noen gyldig bilforsikring for å kjøre i Serbia. Da var imidlertid hele familien så trøtte og grinete at vi ga bort alle sigarettpakkene som vi hadde igjen, for nå ville vi hjem.

Alt i alt

Nå kjører vi mot Kroatia og Zagreb videre mot Slovenia og Maribor der vi stopper og spiser på McDonalds, og det var kjempegodt.

Ved 15-tiden den 17/7 er vi i Østerrike og det føles trygt.
Kl 22.00 stoppet vi på et Rasthaus og sov til 09.30 neste morgen, noe vi virkelig behøvde.

18/7 kjører vi mot Berlin og nå er det bare 16 varmegrader, og vi som er vant til 35-38 grader har begynt å fryse litt.
Vi stopper og spiser på en veikro i nærheten av Berlin. Det var kjempedyrt, 300 kroner for litt lunsj. På kvelden sovner vi ved en annen veikro, 3,5 mil før Rostock.

17/7 kl. 15.15 gikk ferjen mot Trelleborg og vi kjører i et strekk hjem til Forshaga. Vi er framme 05.00 den 20/7 og har nå kjørt 693 mil totalt.

Alt i alt kom turen på 35.000,-. Vi var borte i 4 ½ uke, og det hele var en opplevelse utover det vanlige.
Et par dager etter vi kom hjem spurte barna om vi kunne ta vognen og reise til Liseberg, men da orket ikke vi voksne å se en campingvogn på bilde engang.

20. juni, etter litt problemer i innsjekkingen kom vi med Scandilines ferje til Rostock og kunne gå til kahytten og hvile oss og dusje. 13.45 var vi framme i Rostock og da kjørte vi mot Dessau og havnet mitt i et voldsomt tordenvær. Ved 22-tiden stoppet vi ved Brucken Rasthaus i Frankenwald og spiste kveldsmat. Vi hadde nå kjørt 108 mil. Vi plasserte campingvognen mellom to trailere under en lampe og stopper i øreproppene og sov til klokken 7 neste morgen.