Italia: Fottur i Toskana

Sct. Pellegrino

Jeg er sammen med 10 andre på fottur med TOPAS i Toskana - nærmere bestemt i den nordvestlige delen av Appeninnene og senere i Apuaner-fjellene. Vi skal denne første dagen stige ca 1000 høydemeter og mens jeg kjemper meg oppover i varmen, summer flere av Verdi’s praktfulle arier inne i hodet mitt.

Lynet slo i bakken rett bak oss

At det er så voldsomt fuktig/varmt skyldes antagelig den enorme tordenbygen, som vi opplevde i byen Castelnuovo di Garfagnana i går ettermiddag, rett etter at vi var kommet. Vi hadde nettopp satt fra oss ryggsekkene på hotellet og skulle ut for å kjøpe turkart over Garfagnana-trekking-ruten. Så brøt uværet løs med et kjempesmell, som runget i de smale gatene. Regnet strømmet ned og vannet fra takrennene sto i en vannrett stråle utover fortauet. Det buldret og braket, som om lynet slo i bakken rett bak oss. Det var visst én gang, i Innsbruck, at jeg har opplevd noe lignende!. Det var ikke akkurat denne værtypen jeg hadde sett fram til her i den italienske sensommeren. Men det hele var heldigvis over i løpet av en time. For etter kveldsmaten var det offentlig Verdi-konsert. Å starte ferien med tilfeldigvis å dumpe rett opp i et arrangement for å feire Mesteren, er det man må kalle flaks. Konserten startet kl. 21.30 og varte et par timer. Mange dyktige solister med fullt orkester - og i tillegg helt gratis. Det var litt av en opptakt. Alle sitteplasser var allerede opptatt da vi kom. Byens borgermester og den øvrige sosieteten var der. Men også den vanlige musikkelskende italiener - selvsagt med barn. Italienerne kan sin operahistorie, enten det er Verdi, Puccini eller Danizetti. Jeg tror de får det inn med morsmelken!

Albergo Sant Pellegrino? Si. Si!

Noen av de yngre i turgruppen har gått litt i forveien og da jeg omsider får slept meg fram til byen kan jeg ikke se de andre. En eldre italiener sitter ved et av bordene på en fortausrestaurant og jeg spør - på mitt gebrokne italiensk: Albergo Sant Pellegrino? Si, Si! - sier han. «Hvor er hotellet» spør jeg igjen. «Ja, Ja!» svarer mannen. Jeg blir ikke noe særlig klokere og vet ikke riktig hva jeg skal foreta meg. Jeg går over på den andre siden av veien, men det er helt tomt i restauranten. Så inn i baren der den vennlige kroverten smiler og ønsker meg velkommen og i neste øyeblikk sitter jeg med en kald øl sammen med mine kamerater ute på en balkong bak baren med fin utsikt over skogen vi kom opp gjennom, mens vi venter på de siste i gruppen.

Eget rom med bad

Det viser seg at byen stort sett utgjøres av hotellet, og senere kan jeg konstatere at hadde jeg fortsatt 3-4 min videre gjennom byen, ville jeg vært ute av den!
Hotellet har rom og restaurant på den ene siden av gaten og bar på den andre! Eget rom med bad - Det var deilig.

Monte Prado, 2054 moh

Neste dag fortsetter vi opp gjennom skogen og kommer raskt opp i høyden, der det er fritt utsyn over de omkringliggende myke åsene. Vi fortsetter på ryggen av høydedragene og befinner oss på toppen av Toskana’s høyeste fjell, Monte Prado, 2054 moh. Været er praktfullt, ikke en sky, helt vindstille, og vidt utsyn til alle kanter. Her spiser vi de medbrakte brødskivene, som kroverten har smurt til oss. Vi følger fjellkammen og avslutter dagen med en bratt nedstigning til Battisti.

Le Porraie, 1843 moh

Neste dag går vi tilbake på fjellkammen over Le Porraie, 1843 moh, og har fortsatt et perfekt vær. Det blir en lang og meget varm dag, men heldigvis kan vi få fylt vannflaskene under veis i en liten kilde.

Pradarena

Sent på ettermiddagen er vi fremme i Pradarena, der en fem-retters utsøkt italiensk meny venter oss.

Monte Tondo, 1782 moh.

No en gang oppe på fjellkammen over Monte Tondo, 1782 moh, der vi bla. ser halvville hester. Liker hester blåbær? Det gjør ihvertfall vi. Overalt er det mengder av blåbær, som vi lystig setter til livs. Herlig!. Denne natten sover vi i to hytter på en campingplass.

Vi forlater Appeninene

Vi forlater Appeninene og går gjennom små maleriske landsbyer, over jorder med et vell av markblomster og med utsyn til andre små byer beliggende i den Toskanske naturen. Vi skal nå over Apuanerne. Disse fjellene ser ut som - og er - fjell, der det er mer dramatiske stigninger og bratte fjellsider, som møter oss.

Oppstigningen til passet Foce di Cardeto

Oppstigningen til passet Foce di Cardeto i fint vær - men det har tatt tid, ganske enkelt fordi det er masser av modne, søte bær underveis. Vi kan ikke stå i mot dette enorme utvalg av velsmakende grønt. Så det plukkes og spises og plukkes og… Men vi kommer opp og går videre gjennom et av de mange marmorbrudd - som dessverre gir fjellene noen stygge arr. Det kommer dis (tåke) inn fra havet, som gjør det umulig å se noe som helst vestover.

Det gjør dessverre turen til toppen av Tambura til en blandet fornøyelse. Tambura, 1895 moh. er et «ekte» fjell med klipper/stein og med bratte sider til alle kanter. Litt i le, på østsiden av fjellet, er det et begrenset utsyn mot øst, mens utsikten mot vest blir dekker av en tung tåkedis.

Blåbær-grappa

Christina, vår søte og dyktige guide fra TOPAS, har med en overraskelse til oss, som vi nyter på toppen - blåbær-grappa. Det luner, men det er likevel kjølig på toppen, så vi begir oss raskt nedover igjen. Pass på de løse steinene og beregn deg god tid!
Senere bestemmer jeg meg for å bli igjen litt i høyden, mens de raskeste i gruppen forsvinner i disen under meg. Jeg kan høre stemmene deres en periode, men så senker stillheten seg. Alene i disen med den overdøvende stillheten venter jeg med håp om at det skal klarne opp. Men, nei, da de siste kommer ned fra fjellet, går vi ned til Conti, 1420 moh. Her var vi blitt lovet en alle tiders utsikt fra en flott plassert hytte. Men…….

Vi passerer flere marmorbrudd

Hele natten - og morgenen med - fortsetter tåken med å velle inn fra havet og vi får aldri se den utlovede utsikten. Vi forlater hytta og går igjen oppover passet, i le på østsiden av fjellet. Her klarner det opp og været blir igjen fint. Vi passerer flere marmorbrudd på vei opp mot passet Stella, 1739 moh. Her spiser vi våre tørre skiver og går på en grusvei, nedover og nedover og nedover…
Det blir en lang dag. Christina har fått en oppringning fra den hytta, vi skulle ha overnattet i, om at den var opptatt, men at de hadde skaffet oss losji på «neste» hytte. Så først om kvelden er vi framme ved hytta Del Freo.

Nå er vi virkelig på fjelltur! Vi bestiger Pania delle Croce (maven på «Den døde mann») 1859 moh. Selv om fjellet ikke er like høyt som de vi tidligere har besteget, føles det større og mer spennende å komme opp i. Raskt kommer vi over skyene og har et fantastisk skue helt til Middelhavet. På toppen ser vi ned på de dramatiske klippene rundt oss, mens vi spiser lunsj. Så går det nedover igjen, og før vi får sett oss om, er vi igjen nede i kastanjeskogen. Vi har et godt stykke vei foran oss, før vi trette og mette på opplevelser avslutter turen i den lille byen Sant Antonio.

Ytterligere informasjon

På temasiden «lett camping» kan du lese flere praktiske opplysninger om fotturer, pakking av ryggsekk, krav til støvler m.m.

Reisen ble gjennomført i samarbeid med byrået TOPAS, som du kan lese mer om her: www.topas.dk