En smak av Italia. Del 1

Av Ronny Alexander Sjølie

Det har vært kaldt i Oslo-området svært lenge. Nå er jeg lei kulda; jeg vil til Middelhavet. Det er ikke meldt all verdens av temperatur der heller, men mye bedre enn i Norge og resten av Nord-Europa. Jeg kan håpe på 10-15 grader, og det er fine vårtemperaturer for nordmenn. Jeg valgte Italia istedet for Kroatia, i og med at Fiat lages der, og at det sikkert vil være tilgengelige verksteder om uhellet skulle være ute.

Selskap på turen

Jeg har med mine to hunder; en godt voksen blandings og en liten Shiba-hvalp på fem måneder. De er begge forberedt for reisen med egne hundepass og derigjennom det som behøves av vaksinasjoner for en tur igjennom Europa.
Jeg tar det med ro sydover, og stopper i Sarpsborg for å slå av en prat med selger og for å fylle opp bilen med vann. Utevannkranen hjemme er stengt for vinteren og det kan være slitsomt å stoppe på bensinstasjoner for å få fylt opp bilen der, om det i det hele tatt lar seg gjøre. Deretter bærer det videre til Helsingborg, og fergen over til Helsingør. Jeg har i forveien studert hva som er smart å velge av veialternativer, og finner ut at Helsingborg-Helsingør er lurt. Turen tar bare 20 minutter, og fergen går hele døgnet. Billig er det dog ikke. 870 kr skal damen ha.

Dedikert GPS

Før turen kjøpte jeg en ny TomTom-navigasjon. Det er bedre å ha den separat enn å ha den inkludert i stereoanlegget. Mye lettere å oppdatere, og alltid god grafikk. Jeg liker all informasjonen TomTom gir i displayet; hva klokken er ved ankomst, hva den er når jeg er fremme, hvor lang tid det tar før jeg er fremme, hastigheten på veien, hastighet, hva veien heter, hvor langt det er til nesten avkjørsel og så videre. Det kan være så som så med de ferdiginstallerte løsningene.
Klokken begynner å bli mange. Jeg trodde jeg skulle ha kommet helt til Kiel på dette tidspunktet. Jeg må overnatte i Danmark. Jeg plottet inn Hundested på Nord-Sjælland da jeg forlot fergeleiet. Der skal det være en oppstillingsplass for bobiler. På forhånd hadde jeg kjøpt Reisemobil sine oppstillingsplassatlas for Europa og et eget for Tyskland. Det for Tyskland er omtrent dobbelt så tykt som det for hele Europa tilsammen. Før jeg kommer så langt som til Hundested, passerer jeg Fredriksværk. Jeg finner en stor parkeringsplass. Det er natt til søndag og jeg kan ikke forstå at jeg skal kunne komme til å stå i veien for noen om morgenen på en søndag. Parkeringsplassen er nesten tom. Dog er det et varemottak ved plassen. Dette er jammen i bruk også på en søndag morgen skal det vise seg. Det hele går greit, men det er noe støy som jeg ikke er forberedt på allerede ved sekstiden.

Medvind

Jeg kjører videre over Storebælt og Lillebælt. Vinden er moderat, men til stede. Jeg tok denne turen også for et år siden og da blåste det så mye at jeg var redd jeg skulle havne på sjøen. Det var vanskelig å holde bilen på veien og skiltene blinket fare for kraftig vind. Vindpølsa stor rett ut. Heldigvis kom vinden bakfra. Hadde den kommet fra siden, hadde jeg ikke kjørt over. Nå blåser det altså bare moderat, men jeg er svært konsentrert. Vel over bærer det strake veien til Kolding og videre sydover på E45 igjennom Hamburg. Jeg begynner å bli lei motorveier. Det er absolutt ingenting å se langs tyske motorveier bortsett fra de brune og hvite skiltene som forteller hva du går glipp av ved å holde deg på motorveien; severdigheter av alle slag. I tillegg er store deler av motorveiene på en måte nedsenket i terrenget, med voller og vegetasjon. Fint for omkringliggende bebyggelse; de ser ikke motorveien, men gørr kjedelig for dem som kjører på den.

Landlig idyll

Det tar sin tid denne strekningen og klokken blir mange igjen. Jeg er sliten. Jeg finner en by på kartet like øst for Hannover som ikke er forbundet med motorvei; Celle, og drar dit for å slappe av for natten. Det skal vise seg å være en svært vakker liten by, med bygninger vi bare kan drømme om her hjemme; nydelige små bindingsverkshus tett i tett langs fine gågater i byens gamle sentrum, samt fantastiske store gamle bygninger bare Tyskland kan by på. Et slott er også på plass, omringet av en liten elv, og opplyst for kvelden og natten. Det blir en fin tur rundt i byens gater med hundene, en stille søndag kveld.

Småveier

Jeg studerer kartet og finner en rute på småveier. Fra Celle passerer jeg igjennom Elze, videre via Göttingen, og sydover på riksvei 27.
På en strekning med fin vei er det skiltet bare 50 km/t, og det står at veien er sporete. Jeg ser ingen spor, men tyskere er ordentlige trafikanter selvom de kjører Audi TT og andre fartsvidundre, holder de hastigheten det tilsynelatende ikke er noen grunn til å skilte veien med. Fascinerende. De sporete veiene vi er vant til i Norge, er av en annen verden enn hva de kaller sporete vei i Tyskland.
Jeg tenker at jeg etterhvert må få opp farten igjen. Det begynner å snø og lengselen etter et noe mildere klima blir større og større. Blåser gjør det attpå. Det er ufyselig å gå tur med hundene, som må luftes ved jevne mellomrom. Det er forresten utrolig lett å finne steder å stoppe langs tyske veier. Rasteplassene ligger tett i tett. Bensinstasjonene med serveringstilbud like så.

Middag i Østerrike

Jeg ledes inn på motorvei igjen, og kjører en lang strekning til Ulm, på høyde med München, men lenger vest. Det er nå ikke langt til Østerrike og Sveits. Jeg forsøker å stoppe i Lindau, uten hell. Har plottet inn adressen til bobiloppstillingsplassen, men denne ligger langt utenfor byen og jeg er sulten på middag. Dropper Lindau og kjører til nabobyen Bregenz istedet. Da er jeg med ett i Østerrike. Her er det langt lettere å finne parkingsplass. Det er en stor ved inngangen til byen. Her er det gratis å stå fra syv om kvelden til åtte om morgenen. Det passer meg perfekt. Jeg står tidlig opp når jeg er på ferie. Restaurantene ligger som perler på en snor fra denne parkeringsplassen og innover i byen.
Jeg kunne ha overnattet her, men velger å dra videre til Sveits. Ved grensen blir jeg stoppet av en ikke så vennlig grensevakt som lurer på hvor tung bilen er. Den er over 3500 kg, svarer jeg, men hun vil allikevel se papirene. Har du betalt, spør hun? Betalt hva, spør jeg? Det koster penger å kjøre inn i Sveits med en så stor og tung bil, sier hun, litt nedlatende overfor min uvitenhet. Du får parkere der nede og gå inn å betale. Jeg gjør så.

Over alpene

Jeg kjører til St Gallen. Det er et lekkert stedsnavn og det er sikkert en fin liten by, tenker jeg, og det viser det seg også å være. Litt kjedelig kanskje. Det er ryddige gater og pen gammel bygningsmasse. Det er ikke mye som har gått tapt i kriger de siste 500 hundre årene i Sveits, nøytrale som de er. Jeg parkerer i en trang bakgate. Det er flere ledige steder å stå. Det er stille og det ser mørkt ut i leilighetene rundt.
Jeg våkner av brøytebilen. Det har snødd ikke utbetydelig. Jeg går en tur med hundene på leting etter et åpent bakeri og finner et selvom klokken ikke er syv ennå.
Jeg lurer på om jeg skal ledes av navigasjonens forslag til veivalg igjennom Alpene og dermed stort sett følge motorvei, eller om jeg skal finne en vei jeg synes ser spennende ut. Jeg velger å stole på navigasjonen. Jeg ønsker ikke å utfordre skjebnen igjennom Alpene. Jeg har ikke kjørt der før og frykter at det kan være mange mindre hyggelige fjelloverganger man med bobil bør å unngå.

Idylliske Sveits

Navigasjonen fører meg tilbake samme vei som jeg kom, nesten tilbake til Bregenz, men før jeg når Østerrike-grensen ledes jeg sydover, og holder meg således i Sveits, før jeg såvidt streifer innom Liechtenstein og deretter tilbake til Sveits på E43. Dette er en helt ok fjellovergang. Det klarner opp litt og jeg svinger av veien og stopper på et sted som heter Hinterstein; et nydelig bitte lite sted og helt slik som man tenker at det er i fjellheimen i Sveits, med geiter, gamle bygninger og gamle mennesker. Jeg tusler den smale veien igjennom stedet. Snøen smelter av takene når solen titter frem. På en slags form for hylle på veggen til et av husene, står det noen landbruksprodukter og en eske med penger. Et skilt forteller at det er selvbetjening; ta det du har lyst på og legg penger i boksen. Det er godt å se.
Jeg kjører videre på E43 og kommer meg til Bellinzona, så til Lugano og Como, rett innenfor grensen til Italia, for så å passere Milano. Lengslen er stor etter å få se Middelhavet, så jeg stopper ikke i Milano.

Bompenger

Etter å ha passert grensen til Italia begynner bompenge-sirkuset. Jeg tror jeg svir av minst 250 kr på vei til Genova, inkludert noen meter videre sydover. Kanskje det ikke er så dumt med løsningen til Sveits, tross alt.

Havgløtt

Etter flere mil igjennom Italias nordlige fjellmasser kommer en ny bompengestasjon. Nå skal de ha billetten. 12 euro vil de også ha. Drøyt 100 kroner. Dyrt. Langt om lenge kommer jeg meg til Genova. Det hadde stort sett vært et møkkavær over Alpene, med snø og den tjukkeste tåka jeg har kjørt i noen gang, men et par mil før Genova åpner skydekket seg og endelig ser jeg solen igjen. Havet ser jeg også, men det er vanskelig å konsentrere seg om noe annet enn veien. Det er så mange blinkende lys, skilt og underlige fartsgrenser, fort vekk på 50 km/t, som ingen bryr seg om, og som kanskje ikke gjelder likevel. Jeg tilpasser meg og følger med flyten i trafikken - som alle andre. Snart blir jeg også litt smågal av de misvisende stedsangivelsesskiltene. Det virker som om du må legge deg helt til venstre på motorveien, men så viser det seg at fila til høyre også går dit som skiltet til venstre viser, så du kunne holdt deg der du var, i høyre fil. Dette er slitsomt når man har en lang bil som krever plass for å skifte fil, og når du har trafikanter rundt deg som ikke bryr seg om den slags. Italienske bilførere må være de mest egoistiske i Europa. De bare kjører på. De skal frem. Det spiller ingen rolle på bekostning av hva.

Stressende Italia

Genova får jeg ikke noe greie på. Til tross for navigasjonen, roter jeg meg ned i havnen og klarer nesten ikke å komme meg ut derifra igjen. Jeg blir stresset av alle biler og mopeder, og mangel på steder å stoppe. Jeg kan ikke huske å ha sett så utrolig få steder å stoppe på noe veisystem i noe annet land. Jeg må vekk derifra. Jeg plotter inn Recco. Det ser ut som et lite sted langs kysten. Plutselig er det nye bompenger. Så opp i fjellet og ned igjen. Jeg klarer ikke å finne noe sted å stoppe der heller og plotter inn La Spezia istedet. Opp i fjellet igjen ned igjen og nye bompenger og nok et sted som ser lite ut på kartet, men som kunne være på størrelse med Trondheim. Ingen steder å stoppe her heller før jeg kommer til en bensinstasjon i utkanten av byen. Her finner jeg ut at jeg må ha et mer detaljert Italia-kart. Jeg plotter inn Lerici. Nok en gang blir jeg brakt oppover i fjellsiden. Det begynner å gå opp for meg at hele kysten sydover sannsynligvis er akkurat sånn og helt annerledes enn hva jeg hadde tenkt og trodd. Jeg begynner å bli lei hele Italia etter bare noen timer i landet. Mitt nye og detaljerte kart viser at det er noe som heter Tellaro enda lenger ut langs samme vei. Jeg begynner å bli sliten. Jeg må finne et sted å stoppe. Hundene er også møkkalei av å kjøre. Endelig finner jeg en stripe ved siden av veien som ikke er full av biler. Jeg parkerer. Det er blitt mørkt. Jeg tar med en lykt og går ut for å se om det er mulig å stå her. Endelig kan jeg slå meg til ro for kvelden, skrive litt, og slappe av.

Ikke tilrettelagt

Neste morgenen snur jeg bilen og kjører litt tilbake før jeg kan fortsette videre helt til enden av neset jeg befinner meg på; Bocca di Magra. Det er en helt ok stripe vei. Ved Ameglia er broen stengt for veiarbeid og jeg må kjøre rundt den smale viken, for så å komme til Carrara Massa. Jeg velger den veien som ligger nærmest kysten i denne smale, lange byen, men det er lite å se på. For det meste er utsynet til havet stengt av gjerder og bygningsmasse. Det er nok en gang skuffende, men jeg gir ikke opp. Jeg har plottet inn å svinge innom Pisa. Da jeg kommer dit, angrer jeg meg og frykter enda en runde med smale gater og mengder av biler i et tilsynelatende konstant rush, og mangel på steder å stoppe. Denne delen av Italia er IKKE tilrettelagt for folk som liker å kjøre bobil. Jeg har et håp om at Marina di Pisa kan være noe fint og svinger nedom der, men det er bare tullball; industrielt og utilgjengelig. Jeg følger kysten videre sydover til Livorno, og endelig finner jeg en bobiloppstillingsplass. Plassen er ikke overfylt. Her er det er kafe og utsikt til Middelhavet. Dog trenger jeg påfyll av gass og jeg stopper på en bensinstasjon rett før bobiloppstillingsplassen. Der kan jeg endelig snakke engelsk med den ansatte. Om ikke han kan hjelpe meg med gassflaskeadapter, så kan de det sikkert i Vada, kun rundt 20 km unna, forteller han. Godt. Da kjører jeg først ned i byen og ser hva den byr på, og så kan jeg dra tilbake til Vada, for så å kjøre tilbake til bobiloppstillingsplassen. Ting endrer seg på veien. Mot sentrum av Livorno er det et yrende liv og mengder av fine gangveier langs havet. Enda en bobiloppstillingsplass åpenbarer seg. Denne er finere enn den første, så jeg velger å stoppe der og heller vente med Vada og gassfylling, eventuelt gassflaskeadapter. Behovet er ikke prekært.

Tegnspråk

Så står det «Vada» på et blått gammelt skilt og jeg har kommet meg til byen. Det er en rolig liten by, men også her ser det vanskelig ut å parkere. Jeg skal dog finne denne campingvognbutikken, og spør en mann som er ute og går tur med hunden sin. Han kan ikke et ord engelsk, men «camping» er ganske internasjonalt, og på et morsomt vis klarer han å forstå hva jeg er ute etter. Han peker på hovedveien, og sier noe som virker som én kilometer i den retningen. Godt. Dette viser seg å stemme på en prikk. Jeg finner et område med mengder av campingvogner og svinger inn der. En sympatisk utseende eldre mann sitter bak en skrivepult. Jeg henvender meg til ham. Jeg har med meg en slangestump med koblingspunkt i begge ender som jeg kjøpte i Tyskland og som de sa var av italiensk type. Han finner en tom gassflaske vi kan prøve den på. Den passer. Jeg trekker et lettelsens sukk. Men det viser seg at mannen ikke selger gass. Det gjør derimot en fiskestangselger inne i sentrum. Jeg snur og kjører inn til sentrum igjen. Jeg skal forbi kirken og den store plassen, og der skal butikken være et eller annet sted. Jeg kjører sakte og der ser jeg gassflasker stå utenfor en av dem. Da er det bare å finne et sted å parkere. Jeg fortsetter til enden av gata, snur og kjører tilbake. Etterhvert får jeg parkert på siden av en stor rundkjøring. Helt ulovlig, men det får ikke hjelpe. Veien er for en gang skyld bred nok slik at andre vil kunne komme seg forbi. Jeg tar med slangestumpen og går bort til butikken. En sjarmerende italiensk dame tror jeg trenger en slik slangestump som jeg har med meg inntil jeg får formidlet at det er gassen jeg trenger. Aha! Hun holder opp hånden og viser meg sine fem fingre, smiler, og forvinner ut av butikken. Dermed står jeg der alene, med alt av sportsfiskeutstyr rundt meg. Jeg tenker at det er litt rart, og fint, at hun viser meg en slik tillit. Selv er jeg stadig ute av butikken og ser etter at ingen forsøker å bryte seg inn i bobilen min. Det er nok en overdrevet frykt, forstår jeg. Etterhvert kommer damen tilbake. Hun har vært og hentet et bitte lite lastebillass med gassflasker på en slags mopedlastebil. Dermed blir det gass på meg.

Italiensk sjarm

Jeg finner Coop og handler inn brød og middag, og tenker at nå kan jeg dra opp i fjellene uten at jeg MÅ ha en butikk i nærheten av der jeg ønsker å slappe av noen dager. Før jeg kommer så langt følger jeg skiltene med «mare» på, hvilket jeg forstår betyr «strand», og det fører meg ut til en herlig liten marina med en stor parkeringsplass. HER kan jeg bli et par dager, tenker jeg, og parkerer.
Det viser seg å være et ordentlig autentisk sted med litt eldre menn som står samlet og prater og koser seg. Noen pusser på båten sin, andre fikser fiskegarnene sine. Jammen er det en pizzarestaurant her også. Jeg vil ikke si jeg har kommet til himmelen, men dette er nære hva jeg hadde håpet å finne. Det hadde ikke gjort noe om det var utsikt til havet, men det får ikke hjelpe at det ikke er.
For første gang i løpet av turen går det en dag uten kjøring. Jeg slapper av, går turer med hundene, tar en sykkeltur inn til sentrum, slår av en prat med turistinformasjonen, besøker kirken. Et konditori selger de herligste små produkter for en slikk og ingenting. På pizzarestauranten har de fantastisk pizza, smakfull husets vin og en svært avslappet atmosfære. Jeg kan til og med ha med hundene inn i restauranten. Det skulle ha vært i Norge. Jeg får noen ganger inntrykk av at hele Norge er allergisk mot hunder. Er det ingen som er det her? Hvorfor er ikke det noe tema? Hvorfor kan man ha med hund overalt i Italia, men ikke i Norge? Det er jammen avstressende og behagelig her. Jeg begynner å like Italia igjen.