Gammel kjærlighet ruster ikke, del FEM

Veihjelp i Aostadalen, Italia, sommeren 1999

Jeg tror mitt NAF års abonnement i 1967 kostet ca. kr 52.-. Tidligere, på alle mine Europaturer, det er mange helt siden 1968 har jeg for sikkerhetens skyld kjøpt Euro-Hjelp av NAF slik at jeg alltid var sikret god hjelp. Jeg kjente jo NAF fra Norge, hadde jeg et problem ringte jeg og fikk hjelp der og da. Euro-Hjelp trodde jeg virket på samme måte men, denne sommerdagen i Aostadalen i Italia fikk jeg erfare noe halt annet! Og jeg hadde som sakt reist i Europa siden 1968 uten noe behov av NAF assistanse tidligere. Vi var på vei fra Hellas og valgte å kjøre Aostadalen fordi vi skulle innom Sveits på et besøk før vi kjørte hjem til Norge. Vi kjørte i god fart oppover Aostadalen på A5, vi nærmet oss en tunnelåpning, plutselig kom det en kjempehøy «dure lyd» fra motoren, jeg fikk bremset ned og stanset i stoppfeltet helt inntil stålrekkverket. Jeg stoppet og startet motoren igjen men ulyden var der fremdeles. Jeg tenkte at det kanskje var en feil på eksosrør/manifoil eller lignende, det var også litt mindre kraft i motoren. Men der vi sto var det farlig, det var trangt og til og med en tunnåpning rett forut og jeg husket ikke hvor lang tunnelen var fra tidligere turer. Jeg hadde jo sett ulykker på motorveiene rundt i Europe og viste hvor farlig det kunne være å rote med ting selv. Da kom jeg på at jeg hadde NAF Euro-Hjelp, jeg tok mobiltelefonen og ringte raskt NAF alarmsentral i Norge for hjelp. Kjente at jeg ble litt lettet da jeg fikk svar, jeg fortalte at jeg trengte hjelp og at jeg hadde kjøpt Euro-Hjelp og forklarte hvor jeg sto, jeg tenkte at nå ordner de alt. De ordnet ingen verdens ting! Euro-Hjelpen jeg hadde kjøpt var ingenting verdt i denne, for oss kritiske situasjonen. Mannen på NAF alarmsentral svarte at jeg måtte gå langs motorveien til jeg fant en nødtelefon, ringe Italienske nødhjelp og så kunne de ringe NAF i Norge. Jeg fortalte konen min hva NAF hadde svart, og der satt vi og var like langt. Jeg sa til konen min at hun og sønnen vår fikk gå ut av bilen og stå i sikkerhet på utsiden av stålrekkverket mens jeg fikk gå etter hjelp. Akkurat da så jeg i sladrespeilet en Orange servicebil med gule blinkende lys på taket svinge sakte inn bak oss. En Orange kledd vegvokter fra Autostrada service med «Walkietalkie» kom smilende mot oss og spurte om vi trengte hjelp!! Vi svarte jaa!! Det var litt språk problemer men, med litt felles innsatts fra min kone og meg gikk det greit på litt Italiensk-Fransk-Tysk- Engelsk.

Berging

Servicemannen kjente en som drev bilberging og bilverksted / bilbutikk litt lengre ned i dalen. Han fikk kontakt med hans kone i tlf. Hun fortalte at han sto i dusjen, han skulle kjøre til Genève for å hente en ny bil til bilbutikken sin men, hun skulle høre om han hadde tid å komme. Etter bare 20 min kommer det en bergingsbil med gule blinkende lys, og svinger inn foran oss. Ut kommer en smilende mann i shorts og singlet, ennå våt i håret etter dusjen. Han hilser og spør hva som er galt. Vi starter den bråkete motoren og han kryper under for å sjekke. Etter en kort sjekk kommer han frem, en tennplugg som sitter på det trangeste stedet i motorrommet har skrudd seg ut. All bagasjen bak i bilen må ut, han sier det er veldig farlig og stå her å gjøre reparasjonen med all trafikken som suser forbi noen cm unna. Bilen vår blir raskt trukket opp på bergingsbiles lasteplan, og så bærere det nedover Aostadalen igjen på A5 med gule blinkende lys og Vegvokterens Orange bil etter! Etter to tre mil svingte vi av og inn i den lille stasjonsbyen Verrès, hvor Christian, bilbergeren hadde bilbutikk og verksted. Folkevognen ble rullet av planet og all bagasjen og annet utstyr bak i bilen ble tatt ut og lagt på bakken. Deretter ble ny plugg og puggledning raskt montert, og alt utstyr og bagasje lastet inn igjen. Så var det en tur på verkstedkontoret for å betale. Konen hans kom løpende for det var hun som var sjef der inne. For å komme dit måtte vi gå gjennom bilverkstedet og for et fantastisk verksted! Jeg har helt fra jeg var liten sett mange slags verksteder. Dette var et godt gammeldags verksted men naturligvis med modere utstyr men med en helt utrolig orden. Jeg ble bare stående å se og se. Så fikk jeg forklart Christan som han het hva jeg syntes om verkstedet hans, noe han satte meget stor pris på!! Vi betalt, det var ikke dyrt. I følge kvitteringen datert 25.7.99 kl.17:15 kostet det totalt ca. kr1050. Vi takket han og konen hans for god og hyggelig hjelp, og så bar det nordover igjen på A5 mot Mont Blanc tunnelen, ikke over Grad st. Bernard passet denne gangen. Fra vi fikk motorstopp og til bilen var reparert og ute på veien igjen hadde det gått mindre en to timer!! Etter at vi hadde kjørt en stund på A5 ser jeg i sladrespeilet en Rød Alfa Rome blinke intenst med frontlyktene og suse forbi oss mens den tuter med Italiensk fler tonet bil horn, en vinkende arm kommer til syne i vinduet, det var mekanikeren som skulle til Genève å bytte bil! Det var den ene gangen vi trengte veihjelp, hva jeg mente om NAF Eurohjelp i denne sammenheng skriver jeg ikke her men de var iallfall ikke til noen somhelst hjelp! NAF har hjulpet meg i Norge mang en «vinternatt», helt tilbake til midten av 1960 tallet, det er jeg glad for men, i Aostadalen var «hjelpen» uten verdi, når vi virkelig trengte den og var i en farlig situasjon da måtte vi ordne selv. At høyere makter hjelper meg når jeg virkelig trenger det, det er jeg helt sikker på.