sydfrankrike

I går kveld la vi merke til at det var enormt mye strøm i elven. Her på morgenen fant vi ut av hvorfor. Det er tidevannets krefter. Inne i den lille havnen nedenfor borgen sto båtene på elvebunnen. Det er opp til 4 meters forskjell på høy- og lavvann, noe som er ganske mye, selv om vi vet det er vesentlig lengere mot nord. I dag kjører vi nærmest rett nordover, og vi nærmer oss Paris, der det hele slutter, men det er heldigvis et par gode opplevelser før det.

Vi er nådd til Baskerlandets vakre bølgende bakker, som vel neppe kan kalles fjell etter det vi har vært igjennom. Det er allerede umåtelig varmt, selv om klokken ikke er så veldig mye. Heldigvis er det i dag , at vi når ut til Atlanterhavet, der det forhåpentligvis blåser litt.

17 % stiging er ikke for campingvogner. I går var det plassen som manglet, men i dag skulle det vise seg å bli helt andre utfordringer, som møtte oss. Jeg tør våge å påstå, at jeg er i ferd med å bli en herdet ”fjellcaravanist”, men i dag nådde vi grensen. Col de Menté glemmer vi aldri.

Før jeg dro hjemmefra hadde jeg bestemt meg for å sykle minst en av Tour de France etappene. Fast bestemt på at det ikke skulle bli en av de over 200 km lange fjelletappene med fjell utenfor kategori, er det likevel med en viss stolthet at jeg denne morgenen pakker sykkel og ryggsekk og legger i vei. Litt har også sin berettigelse.