Om kjøretøy og storfolk

En gang i tiden var prislappen på bilen og lengden på campingvogna direkte proporsjonal med familiens inntekt og formue. Er det slik fortsatt?

I en gammel artikkel i Samfunnsspeilet fra 1999, utgitt av Statistisk sentralbyrå, står det blant annet at det hjemme hos familier med høye yrkes- og kapitalinntekter var store muligheter for å finne en Mercedes eller BMW i garasjen. Campingvogner og bobiler var ikke med i undersøkelsen, men man trenger vel ikke være rakettforsker for å stipulere at det ved siden av dobbeltgarasjen hos en del av disse kunne stå ei stor og påkostet campingvogn eller kanskje en bobil. 

Hos familier med lave inntekter var det derimot, fortsatt ifølge SSB, større sjanse for at det var en Lada eller Skoda som sto parkert. Skal vi med samme begrunnelse som ovenfor ha lov å anta at det hos mange av disse kanskje lå et spisstelt i kjellerboden klar for sommerens utflukt til Solgry camping?

Artikkelen het «På kjøretøyet skal storfolk kjennes», og den bekreftet langt på vei myten om kjøretøy som et av de viktigste symbolene i samfunnet for å vise andre sin velstand.

Det har gått 18 år siden artikkelen ble skrevet, og da med tallmateriale som lå ytterligere en del år tilbake tid. Dette er altså et tidsbilde på et viktig område av det norske samfunnet anno ca. 1997, altså for 20 år siden.

Mye har skjedd på disse årene.

Det første både vi, og ikke minst Harald A. Møller, kan slå fast, er at Skoda har gått fra å være en dårlig spøk og en sosioøkonomisk underklasse-indikator til å bli en av Norges mest solgte og populære biler. 

Det andre vi ser med egne øyne og med artikkelen som bakteppe, er at det har skjedd store endringer i det norske samfunnet. Normalfordelingskurven, med en liten underklasse på den ene siden, en stooor mellomklasse midt på, og en liten overklasse på den andre siden, er nok i dag forskjøvet betydelig oppover. Herr og fru Hansen, begge med gode pensjoner og en grei enebolig som etter hvert er verdsatt til millioner, kan representere den middelklassen som nå kjører rundt i dyre bobiler i Europa på sommeren. Vinteren tilbringer de kanskje på Gran Canaria. 

Den tidligere lille overklassen har blitt større både i volum og kroner. Riktignok står det trolig fortsatt en Mercedes eller en BMW utenfor trippelgarasjen oppe i åsen, men det kan like gjerne stå en Tesla der, eller for den del en Leaf – hvis man virkelig har gått inn for å «snobbe nedover». Og med hensyn på ferie: Ser du for deg Røkke bak rattet i en campingbil på tur nedover i Europa? Å nei. Der sitter nemlig den tidligere omtalte Hansen med frue. Røkke befinner seg i 30 000 fots høyde i sitt privatfly på vei til Middelhavet, der mannskapet på 12 har gjort klar hans romslige cabincruiser. På kjøretøyet skal storfolk kjennes.

I 1867, mens kjøretøy var ensbetydende med hest og vogn, satt Henrik Ibsen i Roma og skrev skuespillet Peer Gynt. Et stykke ut i historien treffer lystløgneren og kvinnebedåreren Peer en hulder – i stykket kalt «den grønnkledte». Hun er imidlertid ikke hvilken som helst bergfrille, men en «ekte prinsesse»: Hun er nemlig datteren til selveste Dovregubben. Peer vil av begripelige årsaker ikke være dårligere, så han lyver på seg kongelig blod, slik at de to passer sammen «som benet og broken, som håret og kammen», slik han uttrykker det.

Peer har det med å bli akutt sveiseblind ved synet av et kvinneskjørt. I tillegg har nok kongsdatteren kastet litt ekstra trolldom over øynene til Peer. Slik Ibsen fremstiller det i denne fantastiske scenen synes det nok likevel som om begge har et temporært bortfall av realitetsorientering, som en psykolog muligens ville uttrykt det. 

Det legges opp til giftermål, og den grønnkledte roper på sin brudehest. Ingen hest kommer. Derimot kommer et troll inn på scenen med en gris! 

Peer: Heisan! Vi skal stryke gjennom Rondeporten inn! Rapp deg, rapp deg, min ganger god! 

Den grønnkledte: Akk, nylig gikk jeg så stur og mod…. Nei, en vet aldri hva der kan hendes! 

Peer: På ridestellet skal storfolk kjennes!

Ibsen er genial, og beskriver vel egentlig en situasjon med mangedobbelt bunn!

Og, mens jeg husker det, så vurderer vi å kjøpe ny campingvogn: nyere, lengre og bredere. Nei, vi har ikke blitt flere, vi har bare konstatert at vi har behov for mer plass. Den gamle ble etter hvert i minste laget for folk av vår rang og stilling. På kjøretøyet skal storfolk kjennes.