Haralds første campinglov

Bakgrunnen var opplevelsen av hvordan en dyp indre ro kan senke seg i en liten campingvogn når man sitter med sin kaffekopp og hører sommerregnet tromme vennlig på taket. Tanken ble etter hvert utviklet til en slags hypotese om at vi føler oss trygge og rolige i små rom med lavt tak. Trolig er dette noe som kan skrives tilbake til en tid da vi satt inne i hulene våre, lenge før ordet stress og alle klokker var oppfunnet. Tiden bare var. Den verken kom eller gikk. 

Og kanskje kan vi trekke trådene enda lengre bak i evolusjonen, når vi ser hvordan mange av våre pattedyrslektninger søker ly, godt beskyttet mot angrep, uavhengig av om de ligger under ei rot ute i naturen eller gjemmer seg under salongbordet i stua.

Det var ut fra disse observasjonene at jeg startet med å utrede en mulig lovmessighet. Resultatet har blitt «Harald første campingvognlov»*. Den er som følger: K = p*x/m2.

K er «kosefaktoren». Jo høyere kosefaktor, jo bedre har man det. P er antall personer i campingvogna. Så sier det seg selv at m2 er antall kvadratmeter, altså arealet i vogna. 

I sin aller første utgave stoppet loven her, altså kun K = p/m2. Dette var mens jeg satt fredelig alene i vogna oppe i dalen med min kaffekopp. Men så kom jeg på at verden nok kan være betydelig mer kompleks enn som så: I noen tilfeller kan det til og med være et klart misforhold mellom hva vi gjør og hva all logikk tilsier at vi strengt tatt burde gjøre. I mitt indre mante jeg frem bildet av familien på fem i en alt for liten campingvogn på Storedjupet Havcamping (med to stjerner i NAF-boka, med fravær av trådløst nettverk og et ustabilt 2G-nett): Far, mor, tenåringen på 13 og «attpåklatten» på to år. Det er striregn på tredje dagen, ute er det pluss 8,5 grader, kortstokken holder på å gå i oppløsning og gassbeholderen holder på å gå tom. Du ser problemet? Men like fullt søker de lykkelig tilflukt i sin lille hule (=campingvogn) der ute i havgapet. Hvorfor?

Enhver seriøs vitenskapsmann vet at man tegner kartet etter terrenget og ikke omvendt. Det var på dette stadiet at x-faktoren ble tatt inn i loven som en slags genmodifiserende faktor. Den grove regelen er: God stemning = positiv x-faktor. Dårlig stemning = Negativ x-faktor. 

Vi tar to ytterpunkter: 

A: Ungt, nyforelsket par på campingvognferie for første gang. Sola skinner og fuglene kvitrer. Her ligger det an til ekstrem høy x-faktor, noe som gir seg utslag i tilsvarende høy kosefaktor. Eksempelvis K = 2*1000/12. 

B: Vi ser for oss før omtalte scenario med familien på fem der tenåringen begynner å bli noe amper på grunn av fravær av internett-kontakt med sine venner.  Toåringens fulle bleier gjør ikke saken bedre. Skal vi antyde en x-faktor på -100, slik at regnestykket blir K = 5*(-100)/15. 

Og så har vi alle mulige variasjoner derimellom: Jeg med min Grande Intenso i vogna oppi dalen med hyggelig hestevrinsk utenfor. Så har vi paret som er på ferie for første gang sammen med «dine» og «mine» barn og med forventninger som spriker i 360 grader. Se også for deg pensjonistekteparet på plattingen utenfor vogna på Huddingeö havsbad – for 35. året på rad. Du kan sikkert lage flere eksempler selv ut fra egen erfaring… 

Det er mange eksempler på genetisk betinget adferd. Gudskjelov mye til det gode: Bare tenk på den indre freden og roen i campingvogna. Andre forhold kan virke totalt meningsløst. For eksempel kan hester som er berget ut fra en brennende stall finne på å rømme, bare for å galoppere rett inn i flammene – der de selvsagt omkommer. Dette er en adferd fra den gang hestene var ville dyr som streifet rundt på savannene, og der det å løpe gjennom ildfronten til baksiden av flammene var den eneste måten å overleve store gressbranner på. 

Jeg bare nevner dette. Uten sammenligning for øvrig. 

*Fotnote: Det finnes riktignok foreløpig bare én campingvognlov, men hvis det kommer en til (og det skal man slett ikke se bort fra) vil det være ganske dumt å lage «Haralds andre campingvognlov» uten at det finnes en «første». Derfor altså.