Sverige (6/7): Söderköping - kanaler og skjærgårdsromantikk

Skeppsdockans Camping

Vi er kommet nordfra og har kjørt en bue utenom hovedstaden og ender til slutt i en liten romantisk by, Söderköping. Fargesprakende brosjyrer med den blå Göta kanal og røde skjærgårdsklipper hadde lokket oss hit, og vi stanser foran en samling fine røde hus med resepsjonen i front. Det står oss fritt med å velge en plass, så vi kjører rundt den gamle skipsdokken og slår oss ned i nærheten av kanalen og kort tid etter ser vi en stor dampdrevet passasjerbåt gli lydløst forbi.

Skeppsdockans Camping er en liten plass, der det er et tilhørende vandrerhjem, der gjestene har felles sanitæranlegg.

Langs Götakanal

Vi går langs en vakker sti ved kanalen og ser de mange gule husene lyse opp, mens solen går ned. Damperen som vi så fra campingplassen har allerede passert de slusene vi passerte på veien.

Ved den siste slusen skrider vi inn i et romantisk svensk miljø med seilbåter, sluser, iskiosker og den uunngåelige butikken med vafler og prinsessekake, kulørte flagg og en bortgjemt maistang. Uansett hvor vi vender blikket, er det pyntet med blomster: langs elven, i gater og smug og på plasser. Det er et fantastisk syn, så vi gir opp å gå inn til byen og nyter i stedet den deilige kvelden fra plassen.

Söderköping

I dag skal gårsdagens utsettelser hentes inn, og vi går inn til byen på kanalens sydside, som for øvrig er sykkelstien som går langs Göta kanal. Den indre gamle byen består av kronglete gater med mange kulørte hus i et gammeldags miljø. Vi når til Svenssons kjøtt og fleske ”affär”, og føler oss hensatt flere hundre år tilbake i tiden.

Byens historie er ganske uvanlig: Söderköping ligger langs middelalderens ”Eriksgata”, som var den turen nyvalgte konger måtte gjennomføre gjennom hele middelalderen. Reisen startet ved Morasteinen i Gamle Uppsala etter at de var blitt valgt og gikk fra tingsted til tingsted og her i Østergøtland gikk Eriksgatan fra landsdelens nordøstlige hjørne til Linkøping syd for Roxen sjø. Nesten den samme ruten, som i dag kalles for E4. Eriksgatan byr reisende på en stor mengde kulturhistoriske severdigheter, slik som gravhauger, nedgravde skip, runesteiner, middelalderkirker og klostere, rettersteder, festninger og broer.

Foran kirken i Söderköping finner vi det mest berømte tingstedet, der det nå er blitt plassert en bauta midt på plassen. Den første kongen, som man med sikkerhet vet er reist hit, er Magnus Lagabøter i 1275, men guiden forteller oss, at det sannsynligvis har vært foretatt reiser flere hundre år tidligere. Over tronen tårner det majestetiske klokketårnet seg opp: et gigantisk værk som utelukkende er bygd i tre. Sammen med kirken, som er bygd av kampesteiner fornemmer man virkelig middelalder-stemningen, som er i byen.

Sankt Anna Skjærgård

Vi kan ikke få nok av skjærgårdsromantikken. Det er ikke overalt i Sydsverige man kan oppleve det, så vi kjører nysgjerrig avgårde østover, men beholder vår base ved Skeppsdockan.

Den svenske skjærgården utgjør restene av en flere millioner år gammel fjellkjede, som nå er nesten helt nedslitt av istid og erosjon. Trykket fra det enorme islaget for ca. 10.000 år siden gjør, at landet stadig hever seg to-fire mm i året. Det har blant annet medført, at områder med øy-navn ikke lenger er øyer, fordi øya er blitt landfast eller er smeltet sammen med naboøya. Det er interessant å studere sporene etter innlandsisen: den beveget seg fra nordøst i retning mot sydvest. I bunnen av det tykke islaget var et fastfrosset lag av stein og grus, som ”høvlet” av klippene, og det kan i dag ses på dens form og skurestriper.

Sveriges østkyst er, i store trekk, tilgrodd med skog, som går helt ned til vannet, og det er derfor man ikke kan oppleve skjærgårdskysten overalt. Men, her i St. Anna Skjærgård opplever man fenomenet i full blomst.

Allerede på vei gjennom den vakre naturen langs fjorden Slätbaken ser vi den første severdigheten: slottsruinen Stegeborg. Borgen ble grunnlagt samtidig som Söderköping by rundt år 1200 og var i mange hundre år sommerresidens for den svenske kongefamilien, fram til begynnelsen av 1700-tallet, da staten bestemte seg for å rive slottet, slik at man kunne gjenbruke byggematerialene. Murverket var imidlertid så solid, at man ga opp, og ved den smale innseilingen til Söderköping kan man fremdeles se de store murrestene og et tårn.

Vi fortsetter 20 km utover langs den vakre veien, som blir smalere og smalere og går forbi en stor herregård (eller er det et slott?), Torönsborg og kommer til slutt til det ytterste neset i skjærgården. Her gjenfinner vi den deilige svenske romantikken med båthavn, røde klipper og en ”kaffestuga”, som er et mindre og mer beskjedent skjenkested, der man kan kjøpe kaffe og kaker, og dem har vi sett masser av på vår tur gjennom Sverige. Her ligger ”stugan” på en klippetopp omringet av et hvitt stakittgjerde og det svenske flagget som blafrer i vinden og utsikten er helt formidabel. Selv etter å ha ligget i solen og nytt de vakre omgivelsene i mange timer er det vanskelig å vende nesen hjemover.