Sverige (7/7): Hätteboda Villmarkscamping

Gjennom flere generasjoner har vi nå hørt, at campingfamilier fokuserer veldig sterkt på vannland, store svømmebassenger og annet i den retningen, men nå har vi hørt, at det finnes barn i villmarken, så det må vi absolutt undersøke!

Vi forlater Riksvei 120 litt vest for Tingsryd og befinner oss i den aller sydligste delen av Småland og tviler sterkt på, at det kan være riktig, at man skal kunne finne noe villmark på disse sydlige breddegradene, der det bare er noen ganske få kilometer i luftlinje til Skåne. Et skilt ved hovedveien peker ganske riktig ned mot plassen, så vi begir oss ut på sideveien. Nå er jo skogene store, også her i Småland og vi føler raskt, at vi er kommet på avveie, men da veien deler seg etter 3 km, står det igjen et skilt til campingplassen, men veien blir enda smalere. Nå er vi nervøse for å møte motgående trafikk, men oppdager, at det er små møteplasser. De er imidlertid neppe store nok til å gi plass til et helt vogntog.

Hätteboda Villmarkcamping

Plutselig befinner vi oss foran en stor hytte, som utgjør resepsjonen på campingplassen. Campingvogner er ikke å se noen steder, derimot stiger det røyk opp fra noe, som ligner en sjø – og det lukter MAT! Vi kommer uanmeldt, men får likevel anvist en plass til vogntoget vårt og det er ikke helt enkelt: bakken er kupert og ujevn, men vi kommer langt om lenge på plass.

Hätteboda Villmarkscamping er et område på 80 Ha ved Arasjön, som nesten består av to sjøer. En liten smal landtunge adskiller de 2 delene, men en båt kan godt komme igjennom. Det meste av plassen består av skog, der det er ryddet plass hist og her, der telt og campingvogner kan stilles opp.

Like nedenfor resepsjonen stiger en ny røyksøyle til værs. Det er saunaen, som er blitt tent. Det er billig å bo på denne plassen, men man får ikke noe gratis, skal jeg hilse og si!

Vannet må man selv pumpe opp fra 70 meters dyp, det er rent og klart og smaker perlende godt. Vil man ha en dusj, så kan også det ordnes: ved dusjen henger en rekke sorte gummibeholdere, fylt med vann, som solen har varmet opp. Man tar en pose med inn på badet og tar seg en dusj, mens vannet strømmer ut av ”posen”. Herlig enkelt!

Vil man ha ved til bålet eller til saunaen, så er det nok av det og det er gratis. Men igjen: du må selv sage og hugge det til. Redskapen henger klar på eldhuset.

Avskåret fra omverdenen

Jeg spør Maj-Brit og Per, som eier plassen, hvordan de kunne komme på den idéen, å lage en slik plass og vi kan slett ikke forstå, at det kommer mennesker hit.

- Det har vi ikke problemer med, sier Maj-Brit og fortsetter: her kommer folk fra det meste av Europa for å oppleve naturen på dens egne premisser.

Vi har for lengst hørt, at skogen summer av glade barnestemmer. Kjeder de seg ikke, spør vi Per og svaret lyder:

- Jo, sier han – når de kommer hit for første gang, så er de sure og grinete i 3-4 dager fordi det ikke er strøm noen steder og de føler seg avskåret fra omverdenen, når dataspillet og alt det elektroniske leketøyet ikke virker mer. Men så oppdager de jo de andre barna, som svirrer rundt i hele skogen, i lagunene, i sjøen – og med de vilkårene, som nå engang hersker på plassen, så er det nok å gjøre.

Snart kappes de om å pumpe opp vann, snart kløyves og sages det ved, kanoene ligger klare og Per går rundt som en overhøvding og kikker etter, at alle har svømmevestene på. Guttene, som tidligere kjedet seg, er nå på jakt etter hverandre og leker politi og røver i skogen eller sjørøvere på selvbygde tømmerflåter.

Langt fra støyen - tett på naturen

Sjøbredden består av små halvøyer og to laguner og man kan bade i dem alle sammen. Lagunene er adskilt fra den store sjøen gjennom smale kanaler, med broer over og vannet er forunderlig varmt. Ved den østligste lagunen, ligger en grotte, som fungerer som forsamlingslokale, den heter selvfølgelig ”Valhall”.

Vi har tatt en fin tur langs sjøbredden med en kano. De gule nøkkerosene ligger som tykke tepper over store deler av sjøen og fisken hopper lystig rundt oss.

Hva mer? Jo, en utrolig ro. Man er langt borte fra alt som heter larm og motorstøy. Det blir kveld og solen går ned i sjøen i en gedigen orgie av farger og overalt tennes det bål – dersom de da ikke har vært tent hele dagen, for det er faktisk nødvendig for å holde myggen på avstand. Vi kan jo se, at mange av barna har store røde flekker etter myggstikk. Hva gjør dere med det, spør vi Per.

- Det har de for lengst vennet seg til, sier han og fortsetter: Kan du se noen, som går rundt og klør seg?
Nei det gjør de faktisk ikke, oppdager vi. Men etter en fin dag på jakt etter saftige blåbær på tangen, foretrekker vi likevel tilværelsen bak myggnettsgardinene i campingvognen. Teltcamperne har også slått seg til ro bak moskitonettet, så alt ånder fred og ro, når mørket faller på kl. 23.

Tro det eller ei, den gutten, som kjedet seg, har forlangt av sine foreldre, at han vil tilbake hit til neste år…