Målet innen rekkevidde

Frem til nå hadde bobilen sett frem til gode pensjonsordninger og ville helst hjem. Men nå våknet den taktfaste traveren til live, den ville se bruden i nord like mye som oss. Lyden av tannhjul som ikke passet inn i hverandre ved girskifte forsvant, forhjulene tillot akrobatiske manøvre som akslingene slettes ikke aksepterte ved utreise. Både bil og sjåfør hadde et unisont ønske om å nå frem til Lofoten.

Medgift

Brudeferden som startet i Hardanger hadde siste stoppested i Lofoten. Stemningen var amper, vi hadde ventet lenge nok på å se bruden og valgte korteste reiserute dit. «Hvor lang er bilen?» spurte ferjebillettøren. «Under 6 meter,» svarte jeg med selvsikkerhet. Han så skeptisk på oss. «Med de syklene på?» Jeg gav et passivt og lite konkret svar som kunne tolkes på flere måter enn den hellige skrift. Det hadde fungert til nå. 

Den lyse barten til billettøren dirret, øynene ble ville, han kokte av sinne. Han trasket bort i frustrasjon og en sky av banneord. Ikke i svarteste *** *** om en gjeng søring-jyplinger skulle lure han. Billettøren returnerte med sikker gange og et målebånd. Vi betalte. Dette var vår medgift. Prisen vi måtte betale til kongeriket Norges perle.

Bruden

Vi hadde kjørt mangfoldige tusen kilometer, kontinuerlig inhalert eksospartikler gjennom et utett motorrom. Betalt overprisa ferjer, blitt skjelt ut og ydmyket underveis. Nå skulle vi endelig få se bruden i nord, svøpt i sin hvite kjole. Grå tåke? Igjen?

Bobilen frydet seg på øyrikets flate veinett til tross. Over broer, rundt nes, mellom rorbuer og tomme klippfiskstativ uten en eneste krevende stigning. Den fylte luftinntaket med frisk sjøluft og fikk ny giv. Den var i sitt ess. For oss andre ble møtet med den tåkelagte øygruppa en sørgelig affære. Tåken var tredd langt nedover fjellsidene. Vi kunne like godt ha kjørt rundt på jærkysten. Skuffelsen var så stor at gruppementaliteten raknet fullstendig. Vi gikk løs på hverandre verbalt og endte opp med å finne trøst i bunnen av en flaske i Svolværs gater. Så lettet tåka.

Til sæters

Som trolldom slo solstrålene gjennom tåka. Den ikoniske Svolværgeita kom til syne og sola belyste bruden i all sin prakt. Vi hadde ikke ventet forgjeves. Nå kom hun til syne. Vi tok bena fatt for å bestige det høyeste punktet i umiddelbar nærhet. Den bratte stigningen gikk gjennom bregner, mellom steinur og over berg. Passerte Svolværgeita raskt, ofret den kun et kjapt blikk. Vi var utålmodige. Vi skulle til topps.

Fra vårt ståsted var det tilsynelatende tomt bakom toppen. Kun en massiv himmel som strakte seg fra øst til vest. Vi gikk så fort bena ville bære oss, undret oss over hva som lå bak. Da vi bikket kammen kom åpenbaringen. Endeløs utsikt. Vi skuet utover det majestetiske landskapet. En ikonisk utsikt utover byen, havet og fjellformasjoner. Voldelige skulpturer som fortsatte utover i det store blå. Et syn ingen annen plass i kongeriket kan oppvise. Det var dette vi hadde kjørt så langt for å se. Vi knelte ydmykt og sverget troskap til landet som stolte nordmenn.

Loffottorsk

Lofottorsk hadde vært et hett diskusjonstema under hele turen. Var det en egen rase? Var det størrelsen som definerte arten? I så fall, hvor stor måtte fisken være for å få denne klassifiseringen? Var fargen av betydning? Usikkerhetsmomentene var mange, men en ting var klart. Vi levde i full visshet om at den skulle fanges, til enhver pris. 

Etter en samtale med en gammel sjøulk som hadde overlevd 40 år på de syv verdenshavene, derav 20 år som kaptein på hvalfangstskute, gikk det endelig opp for oss. De hadde hatt rett hele tiden, vi var noen forbanna inkompetente søringa. Det var alt annet enn sesong for god lofottorsk. Til tross for det, eller kanskje nettopp derfor, fikk vi leid en god fiskebåt til en rimelig penge hos den tidligere kapteinen som drev Lofoten Rorbuer.

Med full bensintank satte vi kursen mot de anbefalte fiskebankene. Da ikoner av små fisk dukket opp på displayet stoppet vi og kastet slukene overbord. Innen få minutter bet torsk, lyr og flere av dypets ugjenkjennelige skapninger på kroken. En spesiell opplevelse for noen inkompetente søringer. Hver gang stanga bøyde seg brøt vill hoiing, jubel og klapping ut. Ruset på majestetisk natur og middelmådig fiskelykke.

Verdens beste fiskesuppe

Da båten var levert og stemningen hadde roet seg var det atter en gang bare oss og bobilen, denne gangen med 18 kilo usløyet fisk. Med fire plastkniver til filetering, to små gassbluss til steking og en 32 timers kjøretur foran oss, bestemte vi oss for å skrinlegge de storslåtte planene om kulinariske kunster på kjøkkenet bakerst i bilen.

Heldigvis fant vi lokale gastronomiske opplevelser rett rundt hjørnet. Ytterst på brygga i Svolvær lå en idyllisk restaurant med navnet Anker Brygge Vi befant oss i byen som grenset til Norges, nei verdens beste fiskebanker. Dette måtte utvilsomt være verdens beste fiskesuppe. Et enkelt og noenlunde korrekt resonnement. Den smakte fantastisk. Når delikatessen var fortært så jeg utover havet gjennom de åpne vinduene. Melankolien svøpte over meg ved synet av de glitrende bølgetoppene. 

Roten

Ferden var over. Endemålet var nådd. Om sant skal sies fant vi ikke roten til den norske kulturarven slik vi først trodde. Den finnes ikke på en spesifikk lokasjon, den er spredd over hele landet. Der tok vi feil. Den finnes i mangfoldet. Norsk sjel er fjellheim, furet, værbitt over vannet og E6. Det er elg, kongeørn og lofottorsk. Det er polarsirkelen og sola som aldri går ned. Det er utebål, regnbyger, lusekofte, fiskesuppe og saganatt. Det er folkene i de tusen hjem. Det er den norske mann i hus og hytte. Det er Ola som dyrker moreller i en fjordtarm. Det er en rappkjefta nordlending som er ute og trekker teiner med kona si fra Thailand. Det er de som vant vår rett.