Nasjonal­romantisk ferd mot nord

Til slutt innså jeg at en gåtur eller to til Preikestolen på ingen som helst måte var en bragd. I flere år hadde jeg båret på en følelse av at det fantes noe uoppgjort mellom meg og kongeriket Norge. Oppgjørets time var kommet. Sommeren 2015 skulle brukes på en nasjonalromantisk ferd nordover på søken etter norsk kulturarv!

Med sitater som “En klok reisende forakter aldri sitt eget land”, av Carlo Goldoni i ryggsekken, pakket vi en Citroen C25 fra 1987 og satte kursen nordover. Med 17 dager til rådighet skulle vi kjøre fra Stavanger til Narvik og tilbake. Et ambisiøst program. Bilen klargjorde seg egentlig for pensjonisttilværelsen med veteranstempel og rolige dager på sørvestlandet. Det måtte la vente på seg. Vi krevde mer av den. En siste innspurt nordover. Et siste tokt. 

Brudeferden

Første befaring som oppdagelsesreisende i eget hjemland var en ferd gjennom den nasjonalromantiske Hardangerfjorden. Åsene var kledd med frukttrær, og smale veier fulgte fjordkanten. Bodene langs veien bød på moreller og friske epler - smått syrlige og fulle av safter. Dyrket frem av hardtarbeidende bønder med spadetak og sterk ryggrad, i et knotete landskap hvor maskiner ikke kommer til. Frukta stod fremme med ærlighet som eneste betalingsgaranti. Selvbetjening fundamentert i god norsk folkeskikk. Vi skulle sverge troskap til kongeriket Norge i løpet av denne turen. Brudeferden var igang.

På søken etter det urnorske rullet bilen videre nordover, mot Vinje i Telemark. Beklagelig nok feil årstid for å oppleve skisportens vugge. Uhemmet glede på to planker med løs hel og dyp snø ble ikke mer enn et samtaleemne denne gang. Minuttene fløy forbi i takt med kilometertelleren og Telemark gav oss ikke stort mer enn en drøss med tunneler. I vår stramt budsjetterte tidsplan var det ikke rom for stopp, utenom en aldri så liten i tunnelrikets kronverk, Lærdalstunnelen. Verdens lengste veitunnel. Nesten 25 km med snorben, monoton, søvntyngende kjøring, foruten de tre opplyste og smått fascinerende hallene hvor alt fra lilla til turkis lys kledde de grovhuggete fjellveggene. Vi spilte ”Dovregubbens Hall” til høyttalerne i bilen gikk i oppløsning. Deretter kjørte vi videre. 

Første prøvelse

Sogndal ble vårt første ordentlige stoppested, hvor agendaen var topptur med terrengsykkel. Den gamle traveren av en bil klatret oppover mot Sogndal flyplass. Med ødelagt stereoanlegg ble lys motordur bakgrunnsmusikken til samtlige bakker med mer enn to graders helning. Bilen levde i et konstant limbo mellom gir. Altfor høyt turtall til tredje, endog ikke nok motorkraft til å dra vekten i fjerde. Det fornuftige valget hadde vært å kjøre i et mer behagelig tempo, både for motor og miljø. 

Dessverre var dette ikke et reelt alternativ for fem hormonfylte ungdommer med tett timeplan. Motorduren var plagsom allerede nå, vi bet det i oss. 

Vi bar på en visshet om at denne turen ikke handlet om kjøreglede, den handlet ikke om ferielivet og den handlet definitivt ikke om komfort (noe jeg forøvrig visste fra starten, og de andre oppdaget etter første overnatting). Den handlet om noe større. Den handlet om å finne den norske folkesjela. Selve opphavet, nedarvet gjennom generasjoner. Nå var det vår tur, den lå der ute et sted, vi måtte bare finne den. 

Søk i fjellheimen

Første sted vi skulle lete var på Storehaugen, 1132 meter over havet. Ved ankomst til den lille flystripa som representerte Sogndal flyplass, lastet vi som hadde sykler dem av den praktisk anlagte bakenden og skilte lag. Derfra trasket vi til fots oppover mellom trolske furutrær, lyng og snøfonner preget av en treg sommer. Sola snek seg mellom skylaget og optimismen steg enda et hakk når vi nesten 1200 meter over havet snudde oss og så utover fjellheimen i fedrelandet. Dette er Norge tenkte jeg stolt, mitt hjemland. 800 høydemeter med opplevelsesrik terrengsykling senere befant vi oss nede i Sogndal sentrum, hvor bobilen stod klar for å frakte oss enda et hakk nærmere polarsirkelen. 

Perspektivkrangel

Det værharde Stadtlandet stod for tur. Ytterpunktet på Vestlandet hvor historier om skip i havsnød og hardføre fiskere har sitt opphav. Hoddevik hørtes ut som et trivelig sted, hvor kombinasjonen mellom unikt landskap og muligheten for å ri Nordsjøens dønninger på surfebrett fristet. På veien dit lå en uventet og majestetisk isbre kilt mellom fjellene. Jostedalsbreen. Den veldige formasjonen preget av tidens tann krevde nærmere inspeksjon. Breen ruvet over oss som et manifest på jordas livsløp, et bevis på hvor kort et menneskeliv er. Vi innså at det snart var over, hvor fort vi skal forgå. Vi følte oss ubetydelige i møte med kolossen. Den gav oss feil perspektiv, lærte oss ting vi ikke ville vite, tappet vår ungdommelige tæl. Vi flyktet.

Nordens paradis

En asfaltert fjellvei tok oss opp i tåken, gjennom grønnkledd utmark. Lufta ble renere idet vi bikket toppen og jeg kjente den tilgivende roen av havets nærvær. Landskapet flatet og utsikten indikerte kystlinje. Endog så vi ingen horisont, hvor endeløst hav møter himmelhvelvingen. Hver sving brakte en ny skuffelse. Lengselen etter et gjensyn med det store blå ble stadig sterkere. Et lite glimt hadde vært nok. Bilen førte oss inn i en forrædersk tett granskog og lengselen begynte å bikke over i frustrasjon. Idet vi kom ut på motsatt side åpenbarte det forblåste landskapet seg.

Vi så utover en isolert vik, omringet av stupbratte fjellsider. I dalbunnen lå et lite jordbrukssamfunn med noen få hus og tilhørende redskapshus. Kyr og sauer beitet fredelig på markene som strakte seg ut mot en hvit sandstrand og endeløst hav. Nordens svar på paradis. 

Naturen minnet mest om bilder jeg har sett fra Færøyene. Uansett, et sted hvor kun de mest værharde buskvekstene klorer seg fast til fjellsidene. Et biotop uten vindfang. Bregner, mose og stein. Karrige typer som vokser på hardt regn og lite sollys. Trives best i fuktige mørketider med ulende vind og sjøsprøyt i lufta. De store skummende bølgetoppene som vi hadde forestilt rullende inn over horisonten kom derimot aldri. Havet innbød på ingen som helst måte til lek med epoxylakkerte isoporbrett. Havet var flatere enn Danmark før vindmøllene. 

Skattejakt og storfiske

Tiden gikk med til å veksle mellom bruk av metalldetektor og fiskestang. Ambisjonene var på plass. Inspirert av det majestetiske landskapet regnet vi med å ha to ting i vår besittelse før timeplanen gav sitt kall. Vikingskatt og lofottorsk. Såpass følte vi var berettiget, vi som hadde reist så langt. 

To tilhørende hypoteser som tilsa at forventningene stod i stil til realiteten ble klekket ut:

1. Dette var Norges vestligste punkt, hvorfor skulle vikingene gidde å seile lenger enn de måtte etter psykotisk plyndring på fleinsopp i Storbritannia? 

2. Vår geografiske posisjon var så langt nord på jordkloden som våre uerfarne liv noen gang hadde brakt oss. Sjansene for lofottorsk hadde vel aldri vært større enn nå? Hypotesene brast fort. 

Begge aktivitetene så ut til å gi lite annet enn middelmådige resultater. Fisken nappet, stengene bøyde seg, men det som kom opp var små taretorsk under kiloen. Vi tok tiden til hjelp. Tiden hjalp oss ikke. Den dårlig innstilte detektoren pep på alt fra ølkorker til spiker. Utsiktene var labre. 

Plutselig endret frekvensen på detektoren seg, eieren som kjente maskinen stivnet til. Her var det noe. Et deformert, 22 kaliber prosjektil. I prat med en lokal sjøulk lærte vi om et krigskip ute i bukta, som sank under krigen. Det hadde vært noen slag etterpå. Vi dro noen uhyre raske konklusjoner. 

Om ikke vi fant en skatt hadde vi da iallfall funnet en historisk gjenstand. Der og da stadfestet vi kulens opprinnelse uten å fundere videre på saken. Rettmessig feiring bestod i å bygge bål på stranda i solnedgangen (overskyet og fargeløs), grille (svi) den tynne torsken og drikke øl utover evne. Ut av det grå kom en mektig kongeørn med imponerende vingespenn. Han seilte lavt over bakken, beskuet oss nøye. Skepsis lå skjult i de gule øynene. 

Første del av ferden nordover var komplett, vi manglet bare en ting, å finne roten til vår kulturarv.