På søken etter den norske kulturarven

Til nå hadde Stadt betydd lite annet enn et ord en vakker blond dame sa hver dag etter Dagsrevyen. Nå var det neste mål på vår ferd. Hoddevika med sine skulpturerte fjellformasjoner, hvite sandstrender og små gårdsbruk er en unik plass. Den idylliske lille bukta med Nordsjøen som nærmeste nabo var så langt den nordligste destinasjonen samtlige i reisefølget vårt noen gang hadde besøkt.
Stillehavets surfekultur har nådd helt til Hoddevik. Resultatet er blomstrete skjorter og animerte forsøk på å tilegne seg Hawaii-stemning midt mellom norske fjell. Den friske fjellufta forurenset med lukten av historieløs ungdom på søken etter billig lykke. Vakre jenter på flukt fra hverdagen. Det fristet å dvele lenger i dette som for oss var nordens paradis, men vi sporet ikke av så lett. Vi lot ikke dette forkludre tankene våre. Vi hadde et nobelt mål i sikte, ferden måtte fortsette nordover i vår Citroen C25 fra 1987.

Tindehovedstaden

Tiden hadde kommet for å oppleve de høyreiste fjellene i Norges tindehovedstad, Åndalsnes. På vei mot de beryktede toppene, hvor fjellfolk har skrevet historie i hundrevis av år, skulle vi velge topp etter beste evne. På nett fant vi beskrivelsen som følger «Romsdalseggen er en balkongplass til et drama hvor aktørene er de villeste fjellene i Norges land. Langs eggen opptrer de en etter en: Kongen, Dronningen, Romsdalshorn, Store Trolltind Store Venjestind – sist, men ikke minst Trollveggen med tanngarden av forrevne trolltinder». 

Iveren vokste med hvert ord av høytlesningen. Glitrende øyne speidet ut av vinduene for å se om de berømte tindene nærmet seg. Kunne ikke den fordømte farkosten gå fortere? Ingen sa et ord, men sjåføren følte presset i nakkehårene. Klampen i bunn. Kom igjen. Motorduren og det sprakete stereoanlegget kranglet om oppmerksomhet som et livlig stykke eksperimentell jazz. Alle var klare for å saumfare tindene. De voldsomme fjellene hvor trollene trasket gjennom fantasien til Asbjørnsen og Moe. Vi var nesten euforiske idet bilen nærmet seg Åndalsnes. Tåke?

Tåkete avgjørelser

Et teppe av tåke lå tredd nedover fjellsidene. Visjonen om å skue utover regionens fjelltopper bleknet bokstavelig talt. Gleden av å stirre ut i en grå masse av luftfuktighet ble veiet opp mot energien det ville kreve å karre seg oppover tusenvis av høydemeter i fem timer. Som de fleste kompetente fjellførere valgte vi å se hva morgendagen ville bringe. Den brakte selvfølgelig tåke. 

Kaldveggen fra nord kombinert med kystens svevende saltpartikler satte en stopper for ambisjonene våre. Den lave temperaturen klarte ikke konkurrere med kondensasjonen. Sola gjorde et tappert forsøk på å fordampe sabotøren, til ingen nytte. Heldigvis fant vi et alternativ. Vår geografiske posisjon lå i umiddelbar nærhet til Trollstigen. Vi tolket fjellvettreglene til vår fordel og besluttet at det var ingen skam å ikke prøve engang. Nasjonalromantikken kunne like gjerne befinne seg i det historiske veinettet som i fjellheimen. Stigen krevde nærmere inspeksjon.

Regnestykket 

Ut av redsel for at å måtte ta farvel med vår taktfaste traver i løpet av pilegrimsferden nordover unnlot vi å navngi den. Slik ville sorgen bli lettere å bære om det verste skulle inntreffe. Den siste uken hadde bilen bevist sine evner, den hadde taklet veiene bra og tilliten mellom sjåfør og kjøretøy ble stadig styrket. 

Vi hadde regnet på kjørelengde, veier og bilens tilstand. Men nå, ut av det grå kom en ukjent faktor inn i ligningen: Trollstigen. Formelen for turen var opprinnelig tilpasset pensumet på barneskolen. Nå hadde tilfeldighetene kastet inn en stor, skummel X. Vi hadde med oss en eneste akademiker, en lektor som til daglig kjempet for allmennkunnskapens overlevelse. Men han hadde brukt sine verdifulle studiepoeng på lære historie. Ikke engang han kunne løse ligningen. Ingen kunne forutse utfallet av denne dagen. 

Andre prøvelse

Den ultimate prøvelsen stod foran oss. Trollstigen var Gud og vår taktfaste traver var Job. Kom han seg gjennom dette, ville han komme seg gjennom alt. Her hadde vi ingen fjellvettregler som kunne tolkes, vrenges eller manipuleres til beskyttelse av egen verdighet. Her var det ikke en skam å snu, det var ingen muligheter for å snu. Med alle eggene lagt i en kurv, la vi vår lit til veteranbilen med 55 hk, gasset opp, og holdt andre giret gjennom den første av de 11 hårnålssvingene. Det var nå eller aldri…

I høysesongen kjører det opptil 3000 biler på den nasjonale turistveien hver eneste dag. Et motorstopp nå, i fellesferien, midt på dagen. Det ville skapt fullt kaos. Ved den 180 meter høye Stigfossen stod vannspruten inn over broen. Bilen svev tilsynelatende bra, men vi tok likevel en pause for å kjøle motoren og oppleve naturkreftene. Steinbrua var som tatt ut av eventyret «Tre bukkende bruse». Heldigvis uteble trollet og bilen tok seg helskinnet opp til rasteplassen. Jeg pustet lettet ut og gav bilen et anerkjennende klapp på dashbordet. All fremtidig tvil var fjernet, bilen ville holde mål.

Turistmagneten

I 1912 hevdet en ingeniør som jobbet med å utbedre veibanen at den ville bli en av våre viktigste turistruter fordi overgangens naturscenerier måler seg med det beste landet kan oppvise. Basert på et billig postkortet som vi brukte til å visualisere utsikten kunne vi bekrefte de storslåtte naturscenerier. Basert på høylytte amerikanere, jålete italianere og fotoglade japanere som omringet oss i et virvar av menneskekropper som kjempet for å få best plassering på utsiktspunktet, kunne vi også bekrefte resten av utsagnet.

Den første ruten på denne fjellovergangen ble laget for å drive handel. Fra vårt uheldige ståsted var handelskulturen også det eneste som gjensto. De små kommersialiserte trollfigurene og ”liksom-vegskilt” med parende elg solgte som hakka møkk. 

Om roten til vår kulturarv engang var her, var den for lenge siden skylt bort med pengestrømmen. Vi måtte komme oss tilbake til naturen, vaske medskylden av hendene og gjenvinne vår rett som frie nordmenn. Vi skulle til Helgelandskysten.

En ekte nordlending

Ved ankomst traff vi kajakkentusiasten Are Næss. Han hadde knapt fått to dager med sol og gode padleforhold i år. Nå var han oppgitt. Han skuet utover skjærgården, sukket, mens små hvite hester red bølgetoppene innover mot stranda før han snudde seg mot oss og spurte:  Og hvor skal dere?

Som vanlig hadde ingen planlagt noe som helst. Vi var helt blanke og levde i håpet om at han kunne foreslå noen fine turer. Han hevet øyenbrynene og så skeptisk på oss, det var nesten så jeg kunne se at han tenkte ”forbanna inkompetente søringa”.

To sjøkart og litt diskusjon senere, falt valget på en klynge øyer ut mot havgapet. Når jeg spurte om det var langt ut dit, så han på meg med et lurt smil. Det var tydelig et godt lune som skjulte seg under den strenge mina. En ekte nordlending. 

– Ingenting er langt. Det spørs bare hvor god tid du har, svarte han uten å egentlig svare. Vi hadde definitivt truffet vår første ekte nordlending.

De tusen øyers land

Med hver vår kajakk, et definerbart mål og en smule pågangsmot padlet vi inn i det unike landskapet, hvor storhavet møter tusenvis av øyer. Hvor bratte fjell stiger opp mellom skjær, holmer, smale kanaler og grunne sund. Hvor hvite sandbanker lyser opp havet få meter under hvert padletak. De neste dagene bodde vi i sjøkanten, hvor vi slappet av og fisket. Skuffelsen over størrelsen på torsken var enda større enn på Stadtlandet. Nå befant vi oss like ved polarsirkelen og fortsatt ingen lofottorsk? Ka farsken?

Dagen etter småfangsten oppdaget jeg en eldre fiskebåt som duppet i bølgene. Muligens kunne jeg få kjøpt en storfisk å bli mett på. Jeg padlet bort for å hilse. To figurer i oransje oljehyrer og karakteristiske lusekofter jobbet sammen om å trekke teiner. Den ene med en buskete grå bart, den andre med kvinnelige former og asiatiske trekk. Hun møtte blikket mitt med et stort smil. Åpne mennesker i distrikts-Norge som jobbet med tradisjonsrik fangst. To sjeler som hadde funnet kjærligheten, på tross av kulturelle forskjeller. Kunne dette være det perfekte eksempelet på den norske folkesjela?

I det jeg skulle åpne en hyggelig dialog brøt en hard røst gjennom vinden: – Du burde ikke være ute å padle i sånn vær som det her! Lite vant til småprat med hardføre fiskere forsøkte jeg å føre samtalen videre, og spurte om det var bra fiske. Han så opp fra tauverket og skulte. 

– Ja! Men du får ikke nåka, sa han bastant og la til: Bare fløtt dæ, før han vinket meg av gårde med en overlegen gest. Den lille dama fra sørøst-Asia smilte fortsatt fra øre til øre. Jeg forstod ingenting av den absurde situasjonen, og padlet bort tomhendt og sulten som den forbanna inkompetente søringen jeg var.

Fullbrakt padling

Padleturen fortsatte inn i solnedgangen. Det myke lyset fargela landskapet foran oss. Vi ble sittende i stillhet og kjenne på ærefrykten, mens vi tok mesterverket inn over oss. 

Havoverflaten var blank og rolig. Samtidig rullet langstrakte dønninger fra havet inn under oss. 

Elementene spilte på lag, mens de vugget oss inn i en spektakulær forestilling. Sola gjorde en kort dupp bak horisonten og lyste opp en taggete silhuett av majestetiske fjell, mens duse farger av magenta skled over i den blå time. I et kort øyeblikk fremstod verden som fullbrakt under polarsirkelens himmelhvelving. Fem stolte nordmenn speidet inn i den lyse natten. Vi var nære nå, fryktelig nære.