En annerledes campingtur – del 1

Slik blir besøket i dyrehaven mer spennende og slik er det å reise på safari – nesten. I sommer lot vi bobilen hvile og reiste til det sørlige Afrika. En del av turen var en 12 dagers safari i Botswana. Dette landet som for en stor del består av ørken (Kalahari), var ikke så attraktivt i kolonitiden og er heller ikke det vi har hørt mest om her hjemme.

Snublet over dyr

Noe av det spesielle med Botswana er elven Okavango som renner fra Angola og inn i den nordvestre hjørne av landet. Her, i utkanten av Kalahari, danner elven et 12.000 kvadratkilometer stort sumpområde hvor vannet fordamper. Lenger nord, på grensen mot Zambia og Namibia (Caprivi) renner elven Chobe vestfra og ut Zambesifloden. Fra Chobe og sør til byen Maun som ligger i det sørlige Okavango er det cirka 300 kilometer. Denne strekningen kan kjøres sammenhengende gjennom to nasjonalparker, Chobe i nord og Moremi i sør. Det sies at i disse områdene finnes Afrikas største konsentrasjon av ville dyr. I Norge må en virkelig ha hellet med seg for å få øye på en elg, mens her snublet vi over dyr nesten overalt.

Trist start

Safarien startet i Zimbabwe, nærmere bestemt i Victoria Falls. For de av oss som hadde besøkt dette landet på åttitallet var det trist å se hvor langt forfallet hadde kommet, ikke minst økonomisk. Vårt bidrag monnet ikke stort til inntektene fra turistnæringen som har falt 93 prosent de siste årene. Dette kompenserer man ved å legge på prisene for turister tilsvarende. Etter to dager med blant annet Victoriafallene på programmet, satte vi oss i bevegelse og ankom Botswana ved elven Chobe. Her ligger den lille støvete byen Kasane, som til vår overraskelse hadde både minibank og Sparbutikk.

Til skogs

Etter en handlerunde entret vi porten til nasjonalparken og så bar det ut i bushen. Etter en stund forlot vi den dårlige grusveien og kjørte til vi stoppet på en liten åpen plass. Her skulle vi slå leir og tilbringe to netter. Jeg har reist denne strekningen to ganger tidligere. En gang i 1984 da jeg fikk låne en Mitsubishi L300 campingbil av en bekjent og så to år senere da kona og jeg dro på bryllupsreise, denne gang på organisert safari med samme safariselskap som nå, Karibu Safari. Å ta seg fram denne veien krever mye av bilen. Det er til tider dyp løs sand og rullemotstanden er ekstrem. Den lille Mitsubishien hadde riktignok firehjulsdrift, men den var for lav og motoren var for svak. Minnene fra den første turen domineres av graving og dytting. Etter to dager med bl. a. hjelp av noen sørafrikanere kom vi oss fram til Maun. Under turen to år senere kunne jeg sitte makelig tilbakelent og studere utsikten, helt bekymringsløst. Den turen varte elleve dager og minnene fra den står i sterk kontrast til den første turen. Nå var det naturopplevelsen som sto i sentrum. Og det er denne opplevelsen vi ønsket å formidle til våre to barn (11 og 15 år) som nå er med på turen.

I villmarken

Etter en kort briefing om hvordan et telt settes opp, får vi utdelt teltene hvor vi skal bo, to i hvert telt. På veien til leirplassen har vi passert mange dyr, ikke minst elefanter og det er ikke fritt for at vi ser oss litt rundt mens vi setter opp teltene. Mens vi gjør dette setter de tre lederene opp to dotelt og to dusjtelt. Denne luksusen fantes ikke på safarien i 1986. Om kvelden måtte vi ta lommelykten og gå ut i bushen for å gjøre det nødvendige. Og neste morgen det samme. På bilturen i 1984 hadde vi kun en overnatting inne i nasjonalparken. I grålysningen om morgenen så jeg ut av bilvinduet og der ruslet en løve tvers gjennom leiren, mellom teltene. Jeg var litt betenkt under doturen den morgenen. Dette var vanlig praksis den gang og gikk som regel bra, bortsett fra den neste natten da en sytten år gammel tysk jente ble drept av en løve ikke langt unna. Nyheten om dette spredte seg raskt over et stort område. Nå har vi altså dotelt og det er forbudt å forlate leiren på egenhånd.

Den første natten

Det var vanlig å nyte en kopp kaffe eller to om kvelden. Den tanken streifet meg, hva om jeg må ut om natten? I safariinstruksen sto det: må du ut av teltet om natten, lys rundt teltet med lommelykten. Ser du refleksen fra dyreøyne SÅ GÅ IKKE UT ! Neste morgen var det en opphisset stemning under frokosten. Vi hadde blitt vekket flere ganger av løvebrøl og trompetstøt fra elefanter. Noen av de andre deltagerene hadde nesten ikke sovet den natten. Men barn er barn. Lange dager, frisk kjølig afrikansk vinterluft (juli) og en god og varm sovepose. De hadde sovet som steiner hele natten og ikke hørt noen ting.

Hvem er vi

Vi reiste sammen med en annen norsk familie, også med to barn. Foruten oss åtte nordmenn var det to italienere, to engelskmen og tre svensker, foruten kokken og to sjåfører/ guider. Alle bortsett fra italienerne takler det nye livet med tilsynelatende ro. Etter frokost drar vi på ”gamewieving”. Underveis treffer vi på løveflokken som har drept en afrikansk bøffel. Det er greit å vite at løvene brøler når de er gode og mette og fornøyde. Når de er sultne og forbereder seg på jakt tier de stille. Videre passeres på kort avstand impala, kudu, sebra, sjiraff, bøffel, villsvin og enda flere elefanter. På ettermiddagen reiser vi tilbake til Chobeelven for å ta en båttur. Livet ved vannkanten er enormt. I tillegg til de foran nevnte dyr er det krokodiller og flodhester som dominerer her. Båtføreren ønsker å gi oss valuta for pengene og kjører helt inntil svømmende elefanter og krokodiller og flodhester i vannkanten. Også iguaner får vi ta i nærmere øyesyn. Fuglelivet er imponerende. Ved elven ser vi stadig fiskeørn og flere arter vadefugler. De små knallblå kingfisher henger i luften og stuper ned i vannet når de ser en fisk. Vi når tilbake til leiren før det er mørkt og kokken er klar med middagen.

Mat

Å få maveproblemer under safarien er ingen spøk. Bortsett fra vi nordmenn som hadde tilbrakt en uke i Namibia (hvor fem av oss ble syke), kom de andre direkte hjemmefra. Da er det ikke tid til å venne seg til den afrikanske bakterieflora. Men etter Victoria Falls har vi ikke hatt tilgang på annen mat enn den vi er blitt servert, og ledelsen hadde her full kontroll med råvarene. Ingen hadde problemer på turen. Å sitte rundt leirbålet i den afrikanske natten å spise middag er et av de sterkeste minnene vi sitter igjen med i dag. Etter en lang dag smakte maten utrolig godt, det var meget sosialt og stjernehimmelen var praktfull. Forsettes…