Campingvogn-rydding!

Å holde det ryddig rundt seg kan være en prøvelse. Det er så enkelt å sette ting fra seg, sånn litt foreløpig. Så kommer det en ting til. Og enda en… 

For vi er flinke til å skaffe oss «ting». Statens institutt for forbruksforskning slo for eksempel nylig fast (noe de fleste menn har vært smertelig klar over i mange, mange år) at Kari og Ola Nordmann i gjennomsnitt har 359 plagg i klesskapene. Hvert femte plagg blir sjelden eller aldri brukt. Det er 20 prosent!

Da nevner vi selvsagt ikke at mange menn har hobbyrommene sine fulle av verktøy og dingser som er like fullstendig uunnværlige som haugen med damevesker på loftet.

Men nå er det slutt! Løsningen heter rydde. Rydding – som fenomen - går nå som en farsott over de delene av verden der man er rike nok til å anskaffe seg alt man ønsker. Har du ikke fått dette med deg, så bør du stålsette deg for den store ryddetsunamien. Den kommer nok veltende over deg også. Før eller siden.

Bak hele elendigheten står en japansk dame. Hun har skrevet ei bok om å rydde, og boka har altså tatt store deler av verden med storm. Nå skal «alle» rydde etter Marie Kondo-metoden. Alt som ikke gir lykke skal ut. Det skal gis bort eller kastes. Så blir man sittende igjen, ikke bare med et «nytt hus», men med et helt nytt sinnelag og en ny tankegang. Har man foretatt en «Marie-Kondo-rydding» én gang, så blir det aldri mer uryddig. Om lag slik er filosofien. 

Jaja. Man skal sannelig være kjapp og endringsvillig for å henge med i svingene. For kort tid siden var alle hippe blogger og glansede magasiner fulle av lavkarbo-dietter. Alt handlet om lavkarbo. Det gikk nå gudskjelov over.

Og går vi ytterligere noe tid tilbake, var IKEA trendsetter på «small is beautiful». Det gjaldt å leve fullverdig og lykkelig på 37 kvadratmeter. Se for deg køyesengen «Tobbe» i lakkert furu, med kontoravdeling, sofa og TV i «underetasjen».  

Men nå er det altså rydding det handler om. 

Her ved respateksbordet i Solifer’n rister jeg oppgitt på hodet. Herremindag og velkommen etter, Marie Kondo. Har du noensinne vært inne i en fem meter lang Solifer 92-modell? Har du noen gang forsøkt å legge fra deg noe som helst på et sted der det ikke hører hjemme? 

Hva ville for eksempel skje hvis Rema-posen ble stående på gulvet uten at kjølevarene umiddelbart ble satt inn i kjøleskapet, mens det øvrige like bråsnart ble satt inn i sine respektive plasser i overskapene? Et helvete, det kan jeg love deg! Eller hva om kruset med morgenkaffe tilfeldigvis (!) ble satt på benkeplata over kjøleskapet. Hva i Guds navn har det der å gjøre? Et sånt krus skal enten A: stå på bordet rett foran deg (med kaffe i), eller B: være pent skyllet og satt ned i oppvaskkummen i påvente av en snarlig oppvask. 

I en 92-modell Solifer er det ikke plass til noe som helst som ikke har noe der å gjøre. Og knapt det. Antall kubikkmillimeter er sterkt begrenset. Du drar ikke med deg inn i vogna mer enn det som umiddelbart kan plasseres i skuffer og skap. 

Også alt annet i vogna er begrenset i omfang og antall. Her er det ikke bare å gå bort til høyskapet og hente frem porcelains-serviset når man tilfeldigvis får besøk som skal trakteres. Jeg skal si deg, Marie Kondo, at når de fire små og lette melamintallerkenene er fordelt til æresgjestene, så er det bare pent å krype opp i skapet etter engangstallerkener av papp. Det samme går for bestikk og drikkebeger. 

Jeg kan, kort og godt, ikke se for meg en eneste gjenstand som kan fjernes i Solifer’n uten at alt går i stå. Og jeg er neppe alene om å mene dette. Så kom ikke her og snakke om rydding til campingvogn- og campingbileiere. Det ville ikke forbause meg mye om det var en fra denne nevnte gruppe mennesker, som faktisk fant opp dette med rydding. Og det lenge, lenge før en liten skjevøyet dame med skapene sine fulle av designvesker kom på idéen om å tjene seg rik ved å fortelle hvordan man kan kvitte seg med dyrekjøpte gjenstander med et nyfrelst og lykkelig smil rundt munnen.

Hjemme, derimot, har jeg tenkt å begynne med klesskapet i neste uke.