To dagers tropevarme

Ferske campingvogneiere har i sannhet mye å lære. Nå kommer riktignok det meste sigende inn – sånn litt etter hvert. Men for oss som holder til mutters alene inni dalen, kan enkelte forhold ta ekstra lang tid ettersom vi ikke har noen å spørre. I tillegg opptrer en del fenomener såpass sjeldent, spesielt i vår landsdel, at det også av den grunn kan ta tid å utvide erfaringsdatabasen. Som for eksempel: Hvordan takle høytrykk, knall solskinn fra blå himmel, vindstille og godt over 30 grader Celsius – inne i vogna?

Jeg mener: Kulde er på en måte greit, og det har vi nok av erfaring med. I en velisolert Solifer er det bare å pøse på med gass og el-varme, og i tillegg være lynkjapp med å lukke døra når noen på liv og død må ut. Men hva gjør man når det er for varmt? 

Det var mens termometeret slo fast at det utendørs i solveggen på vogna hadde vært 47,2 grader og innendørs 34,4 grader at jeg mintes en episode for en del år siden. 

Vi hadde gleden av å feriere på et lite hotell ved en landsby i Hellas. Dette var i juli, og det ville vært fullt mulig å steike speilegg på gulvflisene på terrassen. 

Da vi etter frokost skulle bevege oss ned til hotellets private strand, sto allerede sola rett opp og var nådeløs. Vi måtte småspringe fra skygge til skygge. 

På turen ned til stranden passerte vi en stor campingplass. Ikke av den typen som vi var og er vant med hjemmefra, der campingvogner og campingbiler står som pent stablede hvite «traktoregg» i sirlig orden på ei åpen gress-slette. Nei, her så vi knapt bilene og vognene. Tungt, mørkt bladverk fra enorme trær skjulte det meste, og selv den mest halsstarrige solstråle hadde problemer med å trenge gjennom. Sett med våre naive blå øyne virket det hele mørkt, trist, kaldt og dystert. 

Enhver erfaren caravanist med noe fartstid vil selvsagt umiddelbart forstå hvorfor store bladrike trær er en velsignelse enkelt steder i verden. Med manglende erfaring og en annen kulturforståelse er det fort gjort å dumme seg ut. Selv holdt vi engang på å le oss skakke av det franske reisefølget som et år trasket rundt i vår lokale fjellheim – med bærere som hver bragte med seg 40 liter drikkevann. Og det i et område der man kan drikke millioner av liter rent vann fra hver rennende bekk og fra hvert stort vann.

Men, altså varme: Etter hva jeg kan se og lese meg til er det bare noen ytterst få og påkostede vogner som har klimaanlegg. En Solifer 1992-modell hører definitivt ikke hjemme i denne kategorien, og ettermontering ansees ikke aktuelt. Videre innbiller jeg meg – ut fra et antall fargerike bilder i Bobil & Caravan – at sommerfortelt, baldakin og tilsvarende solskjerming ikke er laget helt på måfå. Et eller annet forteller meg at det på solrike og svært varme dager er fornuftig å ha «noe» som gjør at man kan sitte i skygge og med fri tilgang til en forfriskende sval havbris. For å si det ytterst forsiktig har vi ikke samme mulighet i vårt helårsoppsatte vinterfortelt. Sommerforteltet tok kvelden og måtte plukkes opprevent ned fra taket for et par somre siden. Et solid, fastboltet vinterfortelt med stålrammeverk synes å være det eneste som holder stand for fallvinder og annen uhumskhet her oppe i dalen - når på året det nå måtte finne på å opptre. Og det samme kan det være med sommerfortelt og vinterfortelt, for oppe i dalen og bak garasjen kan jeg love deg at det er marginalt med svale havbriser. 

Det var altså 30 grader pluss, og sola stekte. Så langt nord i verden kan det imidlertid og gudskjelov være levelig i skygge. Vi flyttet derfor rundt vogna og forteltet ettersom timene gikk. Så der satt vi, foran, ved siden av og bak vogna, på klappstolene med plasttrekk og drakk vann og kaffe ved respateksbordet. Deler av dagen ga også parasollen oss velsignet skygge. I det store og hele var livet tross alt levelig.

Da kvelden kom åpnet vi et av vinduene, uten å ødelegge 25 år gamle gummipakninger. Så gikk sola bak fjellet i vest. Temperaturen falt som et blylodd både ute og inne, og med det var nattesøvnen berget. Et par dager senere var det «back to basic» med 12 grader og regn. Alle bekymringer om en glovarm sommer var som blåst bort. Og nå er høsten her, og vi en erfaring rikere.