Gjennom New Zealand med baby i baksetet

Minstens besteforeldre angrep oss med et arsenal av fraser som: Mangelfull kompetanse, irrasjonalitet, uansvarlighet, ta til fornuft og fjollete ungdom. Den faderlige talen ble oppsummert ved å sammenligne mine organisatoriske ferdigheter med en somalsk opprørsgruppe. Takk for tilliten.

Etter å ha spurt oss selv gang på gang. Vil en slik tur være en for stor utfordring for et åtte måneder gammelt barn? Eller vil det rett og slett bli for mye for oss? Betraktninger, restriksjoner og magefølelse. En konklusjon ble nøye sammensatt for å berolige hysteriske familiemedlemmer. Camping er den mest familievennlige fritidsaktiviteten kjent for menneskeheten. New Zealand er et moderne land, offisielt rangert nummer tretten på listen over verdens beste land å bosette seg i. Tross alt ble det kolonisert av britene. De var ikke overbevist og fortsatte med sine formaninger. En Nike-reklame sa det motsatte.

Gjør mer

Av alle ting, spilte en typisk inspirerende amerikansk TV-reklame en stor rolle i vår beslutning om å dra til den andre siden av kloden. Kanskje spedbarnets besteforeldre hadde noen gyldige argumenter. Uansett, dette er historien om en norsk-britisk mann og hans familie som dro ut for å gå i fotsporene til sine pompøse imperialistiske forfedre.

Queenstown

Omlag 18325 kilometer hjemmefra, satte flyet oss av på en minimal flyplass, omgitt av et spektakulært fjellandskap. Jucy Campers forsynte oss med et overpriset kjøretøy lakkert med usaklige farger og et usagt løfte om uendelig frihet. Den åpne veien lå foran oss!

Såvidt tretti minutter inn i reisen, begynte spedbarnet i baksetet å skrike etter oppmerksomhet. Angivelig liker de ikke å sitte isolert over lengre perioder om gangen. På det tidspunktet innså jeg omfanget av det vi hadde gjort. Ukevis på ukevis bak rattet med et konstant bråk i øret. Forbannede amerikanske populærkultur.

Nasjonalparker

Veikartet informerte oss om at hele vestkysten av Sørøya var bedekket med nasjonalparker. Ett av de viktigste salgsargumentene for å reise hit var storslått natur. Vi satte kursen ut på vei 6. De sørlige alpene presenterte seg med krystallklart fjellvann og elver med snødekte topper som bakteppe. Solen malte et fargebilde med toner av indigo på sin nedadgående ferd bak den taggete horisonten. New Zealand leverte. Ferden tok oss videre ned i lavlandet hvor landskapet forvandlet seg til en frodig grønn skog. Mørke trær steg opp på hver side og skyggela veien, hengende over asfalten på et trolsk vis, som om de prøvde å hjemsøke passeringen av alle kjøretøyene.

Bekker

Det kuperte landskapet blandet med store mengder nedbør gjør at vannet renner inn i utallige elver og bekkefar på vei mot havet. Et forsøk på å blokkere disse ville være en endeløs oppgave. Bro etter bro etter bro fremstår som eneste løsning. Da vi krysset bro nummer seks tusen begynte jeg å forstå størrelsesordenen på prosjektet. Statens vegvesen hadde gnidd seg i øynene og funnet fram en spade umiddelbart. Ikke for å grave grøfter, men for å spa ut sin egen grav før møtet med finansministeren. “Du Siv, hva med å bruke opp oljefondet på seks tusen bittesmå broer?”

Selvfølgelig holder det ikke med tall for å holde kontroll på dem, neida, hver enkelt bro trenger et unikt navn. En idé som utvilsomt så dagens lys på et julebord i et litt vel lystig lag. Sommervikaren som fikk jobben om å navngi dem unner jeg alt godt, om han ikke allerede har havnet på psykiatrisk avdeling. Etter å ha oppkalt et par tusen broer ser det ut som oppfinnsomheten begynte å dale. I starten har de klare relasjoner til Maoriene, urfolket som dyrket landet. Etterhvert sklir det ut i en rekke dyr, mineraler, lukter eller farger. Whisky creek, stinky creek, Scotsman creek, little granite creek, big granite creek, fox creek og white fox creek.

Kystveier

Den mest naturskjønne strekningen var kystveien som slynget seg innover det skrånende landskapet på vestkysten av Sørøya. Pilarer av stein, silt og jord steg opp av havet. De stod rakt i sin lydløse kamp mot det harde misbruket fra Tasmanhavet. De iskalde bølgene bygget seg opp raskt opp og braste inn i de tilsynelatende ustabile søylene av sedimenter. Med en morsom liten hatt av grønt buskas på toppen var de smålig komiske. Hvis jeg ikke tar feil, var vi fortsatt på vei 6. Jeg forstod egentlig aldri logikken bak den utydelige nummereringen av veiene, som stadig tok noen uventede hopp. Fra Queenstown til Auckland kjørte vi i en relativt rett linje. 6, 63, 1, 5, 1. Kanskje kolonimakten ikke var så smart som først antatt. Jaja, de forstod i det minste at venstrekjøring var det klart beste alternativet. I motsetning til resten av verden.

Strender

Siden vi befant oss på en øy, forstod vi at en spasertur på stranden var obligatorisk. Den lange og forrevne kysten tilbyr et stort utvalg. Selv om landet har dem, begrenser det oss ikke til klassiske, lange hvite sandstrender. Svart sand, små bortgjemte viker, steinstrender, varm termisk sand. De fleste av dem med et ekstremt lavt antall besøkende. På alle måter et kjøpers marked. Overalt finner man gåturer, uten et menneske å se. Alle brikkene falt på plass. Jeg konkluderte med at dette må være en komplett familieaktivitet. 

– Au, hva var det? utbrøt kona. Forbauset av en stikkende smerte i nakken. I løpet av minutter var vi omgitt av kjøttspisende, monstrøse fluer. Dette måtte være sandfluene han fyren i Queenstown skravlet om. Neste gang vi forsøkte oss på en utflukt til stranden var vi bevæpnet med insektmiddel utviklet av det amerikanske forsvaret - med god uttelling.

Ross

Veien tok oss videre gjennom vegetasjon som minnet mest om regnskog, kanskje det til og med var regnskog. Med en svak anelse av hvilken retning som var nord, rullet vi inn i hva som syntes å være et gudsforlatt gammelt gruvesamfunn. Hvorfor veiskiltet var pepret med skuddhull (en åpenbar advarsel i etterpåklokskapens navn) gav ikke mening før etter at nattens innkvartering var ordnet. Rett utenfor campingplassen var det fredag kveld på den lokale drikkebula. Med et slitt stakittgjerde som støybarriere, deltok vi motvillig i oppstyret. Kraftige menn med buskete skjeggvekst og deres skinnhatter med bred brem misbrukte natteroen til å fortelle groviser. Den foretrukne kommunikasjonsform var brølende latter. Noe som eksploderte ut av ansiktene deres, herdet av så alt for mange timer i solsteiken. Ettersom kvelden ble eldre, skrudde det lokale brygget desibelnivået til den bøllete forsamlingen stadig høyere.

I min søvnløse tilstand, kom et sitat fra den o store Winston Churchill meg til sinns. 

«Hvis du ikke kan slå dem, bli med dem.» 

Og slik var det jeg forlot den komfortable varmen av familiesengen, for å menge meg med bråkmakerne. Idet jeg rundet de skrale plankene som skulle forestille et gjerde, så jeg en bredskuldret mann med ermene rullet opp på muskuløse armer. Han gav sin nærmeste nabo et mektig klaps på ryggen for å vise sin takknemlighet. Sikker på at en slik gest ville knekke ryggraden min, begynte jeg å få tvilende tanker. Vurderte et tidlig nederlag, og krype tilbake til mitt trygge herberge. Men et dypt innpust av nattens friske luft gjorde meg sikker i min sak, tapperhet går sjelden ubelønnet. Med hevet hode og rak rygg, fortsatte jeg den heroiske gangen bort til baren. Til min forbauselse våknet jeg opp neste morgen. Livet i behold, og ingen knekt rygg. Kun positive opplevelser fra en storslått aften.

Vei 63 til Picton

Med fergeturen til Nord-øya i tankene, kjørte vi den siste strekningen til Picton gjennom Wairuadalen ved solnedgang. Gyldent ettermiddagslys flommet over dalbunnen og forvandlet vingårder, sau- og kvegfarmer om til pittoreske objekter. På hver side av dalen steg en blanding av bakker og fjell i et lappeteppe av grønt og gult. Firkantede plantefelt av furuskog plassert sporadisk rundt på marker med en gulfarge som signaliserte at sommeren hadde vært i overkant for landbruket. Vi var godt inne i høstsesongen, klimaet minnet mest om en gjennomsnittlig dårlig sommer hjemme i Norge. Det sies at New Zealand og Norge har sterke likhetstrekk, fjordene har nok mye av skylden for dette noe misvisende ryktet. Nå opplevde vi ikke de mest spektakulære fjordene, som befinner seg helt sør i landet. Men vi fikk et visst inntrykk. Ferjeturen over The Cook Strait skrøt på seg bragden av å starte i en fjord. For å si det enkelt, den lille fjordtarmen kan såvidt benådes med tittelen “Sognefjordens tilbakestående lillebror.”

Varme kilder

Det endelige målet for turen var å bade i termisk oppvarmede kilder. Et fenomen ukjent i fedrelandet. Datamaskinen på den lokale internettkafeen i Taupo hadde Windows 98. Med tapperhet klarte jeg å holde hodet kaldt etter en beroligende kopp te. Med vårt nærmest ubrukelige verktøy, gikk vi igang med å spore opp en passende kulp. Vi skjønte fort at heller ikke denne attraksjonen var mangelvare. Et navn skilte seg dog fra mengden: Paradis. Det hørtes i overkant forlokkende ut. Beskrivelsen var at dette er et sted som er vanskelig å finne, men vel verdt det.

Med min nye selvtillit etter å ha overlevd en natt ute blant brautete gruvearbeidere, la vi ut på søken etter paradis. Etter å ha kjørt inn på to blindveier, fire feil avstikkere og en samtale med en munter sauebonde, fant vi paradis. Dampen lå som en hinne over det rolige vannet. Vannliljer vokste på overflaten og siv reiste seg mellom bregnene som hang utover vannkanten. Temperaturen var forbløffende. Perfekt for både voksne og barn. Resten av dagen brukte vi til å plaske rundt helt alene. Når skumringen gjorde sitt inntog fyrte vi igang et bål i vannkanten. Med stjerneklar himmelhvelving var det duket for å la tre uker med opplevelser synke inn.

Vel hjemme

Alt i alt gikk reisen problemfritt for alle tre., selv om Rachel styrte dagene. Hun brukte en stund på å venne seg til barnesetet. Spedbarn sover store deler av døgnet, så vi prøvde å koordinere soving og kjøring best mulig. Og pause når hun våknet eller ble skikkelig lei. På de lengste etappene, når den episke naturen ikke lenger bød på tilstrekkelig underholdning for minsten, måtte mor sette seg bak som ekstra underholdningsinnslag.

Vi vendte trygt hjem etter en fascinerende reise med mange historier å fortelle. Jeg skryter gjerne om mine opplevelser med iver og innlevelse, i god imperialistisk ånd. Ser for meg at jeg var en av de første utsendte, som har vendt hjem fra verdens fjerneste utposter. Alle som vender hodet i min retning skal få høre. Mens besteforeldrene takker vår herre for at alt gikk vel, mens de fortsetter å riste på hodet i forferdelse.