Turveteranene

– Bilen betyr veldig mye for meg, sier Per Cato Bøe i det han stiger ut av sin patinerte Cadillac. Veteranbilen er nesten like gammel som han selv. For meg er det å kjøre denne som å komme tilbake til en annen tid der klokken gikk saktere, da hadde folk tid til å klappe dyrene og snakke med hverandre.

Urørt klenodium

Det er et pussig skue: En svær, svart Cadillac Series 61 Coupé fra 1950, med et lite, hvitt dukkehus på hengerfestet.

Slik elsker 76-åringen fra Bergen å feriere, sammen med kona Kari. I et slagskip av en amerikansk veteranbil, reiser de på kryss og tvers av Norge, med et polsk hotellrom på slep.

Bortsett fra litt oljeskift og vedlikehold, er bilen helt urørt, 73 år etter at den forlot samlebåndet i Detroit.

Lakken er godt patinert, det er sprekker i siderutene, og gummilistene holder ikke lenger bergensværet ute.

– Det er hull i setene, og dørtrekkene har visnet vekk. Men vi har ikke hatt tid til å gjøre noe med det. Vi liker jo å kjøre hele tiden. Hele døgnet, skjønner du?

Per Cato glir tilbake inn bak rattet og vrir om den vesle nøkkelen. Seksvoltsbatteriet har ingen problemer med å vekke den 5,4-liters motoren til live.

– Jeg har ikke skiftet plugger engang, sier Bøe, mens V8-motoren hvisker nesten lydløst under panseret. Utrolig nok er den helt stille inne. Bortsett fra litt skrangling på dårlig vei, forteller han.

Jagerfly på hjul

Denne generasjonen Sixty-One ble lansert i 1948. Annen verdenskrig var over, men i bilens linjer og detaljer fantes det ennå en hyllest til Amerikas krigsinnsats.

Sixty-One regnes som den første bilen med halefinner på bakskjermene, de var inspirert av jagerflyet Lockheed P-38 Lightning. I bilens massive grill kunne man se to granathylsterformede ornamenter i krom, et hint om prosjektiler i fart.

Og under det enorme panseret, er det en 5,4 liters V8-motor på 160 hestekrefter. Bilen er over fem meter lang og to meter bred. Men størrelsen til tross, dette er en av de letteste Cadillacer som er bygget, “bare” 1,8 tonn.

Nybegynnere skal lete lenge før de finner Cadillacens bensinlokk, det er nemlig skjult under venstre baklys.

Tommel opp for veiarbeid

I ti år har ekteparet kjørt på tur med bilen. I sommer satte Cadillacen og Safari 280-vognen kursen sørøver, over Stord og til Lyngdal. Deretter gikk turen til Fagernes og Valdres, før de snudde kromgrillen mot vest igjen.

Der andre bilister hisser seg opp over veiarbeid, er dette en del av turgleden for herr og fru Bøe.

– Er det veiarbeid underveis, så er det helt fantastisk. Da får vi stoppet, sett oss rundt og preiket, sier han.

En gammeldags kartbok er fast følgesvenn. Ekteparet trives best på småveiene, der livet går saktere og det er mer å kikke på. For hva er vel meningen med å kjøre på biltur, om en ikke har vakre kulisser å kose seg med underveis?

Skyr motorveier

– I sommer kjørte vi på en firefelts motorvei, men det var bare betong og gjerder. Det var ingenting å se, ikke engang ville dyr å bremse for. Så det beste er å kjøre gamleveiene. Forresten er det grådig fint i Valdres. Grådig fint!

Overnattingen skjer på ulike campingplasser, der Cadillacen og dukkehuset gjerne får en ekstra fin plass. Er været ålreit, henter de ut campingbord og stoler, koker kaffe og spiser medbrakt mat.

Overnatter nesten gratis

Ti år har gått siden han kjøpte bilen i Sverige, for 80 000 kroner. Det må sies å være rimelig, når en har hatt glede av den i så mange år.

Om det ikke er spesielt billig å tanke opp flakets 76 liter store bensintank, sparer de mye på å ha med seg både mat og overnattingssted.

– Vi overnatter nesten gratis, og spiser sjelden andre steder enn i vognen, forteller Per Cato.

Langs veien føres alle bensinfyllinger inn i en loggbok, der det med sirlig håndskrift er notert når de har tanket, hvor dette skjedde, og hva det kostet.

– Vi tanker når prisen er lav, men visst er det dyrt. Men vi kjører så lenge vi har penger til det. Jeg skal ikke ha noe med meg.

– Dere er ikke redd for å bruke bilen?

– Overhodet ikke! Vi har kjørt rundt 80 000 kilometer på de ti årene. Vi har en liten Toyota også, til vinterkjøring. Men det er ingen sjarm med nye biler. Det er ingen lyder, ingenting. Så lenge det ikke er salt på veien, kjører vi.

Unngår søndager

Som pensjonister kan de kjøre når som helst, og unngår gjerne den travleste ferietiden.

– Da er det jo fullt alle steder. Men vi kommer oss rundt, får se gårdshus og museum og kjøper geitost, sånne ting. Det er vår måte å være ute i naturen på.

I tillegg unngår de søndagskjøring.

– Da er det så mye folk som er ute og kjører, som ikke har noe i en bil å gjøre. Ja, de har vel sertifikat, men det er leiebiler med folk uten kjøretrening for krevende vestlandsveier. Vi liker ikke å kjøre for fort. 70 km/t går greit, men i 80-sonen skal man visst kjøre i 90 km/t. Det liker ikke bilen så godt. Ikke vi heller.

– Det er en stor, tung og over 70 år gammel bil, med seksvoltsanlegg og énkrets bremser, er du bekymret bak rattet?

– Jeg har det hele tiden i bakhodet. Jeg sjekker at håndbrekket virker, at farten ikke er for høy, og vi kjører inntil siden og slipper trafikken forbi. Er det bratt og smalt nedover, setter vi den i lavgir. Da går det akkurat passe fort.

Sju tiår med gjenbruk

– Hva så med miljøaspektet? Er det egentlig greit å kjøre rundt i en svær, gammel bil med diger V8-motor og forbruk på halvannen liter per mil?

– Noen rister på hodet og sier at man kan jo ikke kjøre med en slik bil - det kommer jo eksos ut, sier Bøe med en oppgitt mine.

Han kikker på journalistens asiatiske elbil.

– Den der er laget i Kina eller Taiwan eller noe, og så er den fraktet med svære skip rundt hele kloden. La oss si at elbilen har levetid på ti år, om en tar hensyn til batteri og mote. Da er den kassert, sier han.

– Den blir selvsagt oppmalt og gjenbrukt, men du må lage bilen sju ganger oftere enn bilen min, og så frakte den rundt jorden like mange ganger. Cadillacen er laget én gang på disse 73 årene, og vi kjører den fortsatt. Det har vi tenkt til å fortsette med til vår siste dag, sier Per Cato Bøe.

Blikket hans sveiper over Cadillacens svulmende kurver.

– Bilen kommer til å finnes etter at jeg er borte, sier 76-åringen om 73-åringen.

– Men da blir den vel dessverre restaurert.