Mye vær

Det er ikke første gang noen har vært på bobiltur, og vært nødt til å endre reisemål og reiserute. Det kan selvsagt oppleves som skuffende. Det skjedde ikke her, i stedet ble det bare en helt annen opplevelse.

Allerede i bilen på vei til målet fikk jeg en følelse av at denne helgen ikke kom til å bli som planlagt. Bobilen vugget som en gås på veien, lenge før jeg kom til Helgelandsbrua. Ved neste stopp var det bare å sjekke værmeldingen.

Økende vind

Ikke bare var det meldt kraftig regn, men jeg kjente vindkastene godt hver gang jeg kom i åpent lende. Både bobiler og campingvogner har relativt store flater, og er bygget for å veie minst mulig. Ikke ideelt i kraftig vind. Vel fremme ved Helgelandsbrua viste vindmålerne 18 m/s, og flere bobiler passerte i god fart. Dette går bra tenkte jeg, i det jeg dobbeltsjekket vindstyrken for de to neste dagene i området jeg hadde tenkt meg til. Da var det ikke noe mer å lure på. Å stå med en bobil ytterst i havgapet i den varslede stormen fristet ikke.

Hmmm… Hva gjør jeg nå? Bobilen var forsvarlig parkert mens jeg gikk rundt og tenkte på neste veivalg. Det begynte tross alt å nærme seg kvelden. Så, ved en ren tilfeldighet kikket jeg ned og fikk øye på en bobil langt der nede under brua. Det var ikke vanskelig å finne den smale veien ned, og å parkere nærmest i le langsmed det stadig mer frådende havet fristet.

Langsmed vannet

Det ble gode muligheter til å kjenne på naturkreftene også trygt parkert under broen. Det var perfekt utsikt da jeg fikk parkert med nesa mot vinden. Jeg stortrives når jeg kun minutter senere kan kjenne middagslukten bre seg i bobilen. Så er det bare å snu forsetene og kjenne på vindens myke rugging mens jeg nyter middagen.

Neste punkt er å inspisere nærområdet. Det enorme byggverket av en bru minner meg på samspillet mellom mennesker og natur.

Mektig påminnelse

Det er imponerende dimensjoner på brua, og det minner meg på naturens storslagenhet. Uansett hvor imponerende byggverket er, blir det bare en liten brikke i fjellenes motvilje mot å samarbeide. Samtidig kjenner jeg på en merkelig stolthetsfølelse på menneskehetens vegne: Ikke bare kan vi klare å lage et så mektig og praktisk byggverk, men her er det linjer og form som understreker den storslagne naturen. Linjer som forbinder en høy fjellkant med et øysamfunn bare noen få meter over havet. Brua gjør at ikke bare fastboende, men også at vi besøkende med hytta på hjul kan oppleve et slikt sted. Opplevelsen ble ikke som forventet denne gangen, men det gjør egentlig ikke så mye. Jeg vet at jeg skal tilbake, og halve gleden ved å reise er vel nettopp det å tenke på og planlegge neste tur, ikke sant? Og heldige er vi som alltid får nye opplevelser uansett om planene oppfylles, eller om man må improvisere. Oppholdet under Helgelandsbrua satt i hvert fall gode og mektige spor hos meg, selv uten å nå målet mitt.