Via Ferrata på Tjøme: Klatring for nybegynnere | Din Fritid
Via Ferrata på Tjøme

Klatring for nybegynnere

Mange har hørt om Via Ferrata. Klatrerutene i fjellet er trygge og sikre, hele veien er du sikret til en vaier festet i fjellet. Men man må ikke nødvendigvis til fjells for å finne et slikt klatreanlegg. Din Fritid har test ut en Via Ferrata på Tjøme.

Via Ferrata er italiensk og betyr «via jernvei», noe som refererer til vaieren som er festet til fjellet. Tradisjonelle Via Ferrata-ruter har også gjerne jernbøyler til å stå på og holde seg i. Det gjør at «alle» kan klare å klatre i selv de bratteste fjell.

Aktiv dag                                                                                                                                      

Det er midtsommer, og vi står med bobilen på bobilplassen ved Verdens Ende. Med på turen er et par ungdommer som gjerne vil ha litt opplevelser. Soling og bading er greit nok, men i følge dem slår ingenting en luftig aktivitet som litt klatring, og jeg henger meg på.

Etter å ha brukt litt tid på å finne riktig vei fra parkeringen ved Scandic Havna Tjøme til klatreparken 900 meter unna, blir vi møtt av eier og daglig leder Berit Norheim.


Berit Norheim er eier av klatresenteret og er også den som har laget det meste av løypa. En bratt seksjon av løypa heter Beritveggen.

Hun forteller at hun bygget ruta i 2008. Hun er opptatt av at det skal være så mye klatring som mulig, og har laget en utradisjonell Via Ferrata-rute uten jerntrinn i fjellet. I stedet er det brukt klatreklosser.

Fjell på Tjøme?

Noen vil kanskje stusse over at det er mulig å lage en klatrepark på et sted som Tjøme. Landskapet blir tross alt mer forbundet med myke svaberg og nærhet til havet, enn høye fjell. Og det skal sies at ruten preges av at man hele tiden beveger seg opp og ned på et relativt begrenset område. Men utsikten er fin, klatringen er passelig krevende og området er overraskende godt egnet. Høydepunktet var rappellering ned en fjellvegg hvor man på et punkt henger med hodet ned og føttene opp for å sikre en trygg nedstigning.

Opplæringen

Men la oss spole litt tilbake, for ingen blir sluppet løs i løypa uten opplæring.


Et trekløver skal lære å rappellere. Det går overraskende fort å stole på tauene og sikringene og nyte at man er helt på kanten av naturlovene.

Og ingen i gruppa vår hadde tidligere rappellert, så her er det en jobb å gjøre tenkte vi. Men med hjelm på hodet, klatresele rundt liver, rykkdemper og doble tau lente vi oss forsiktig bakover og utover testfjellveggen. Det å oppleve at alt holder, og at man selv har kontroll på hastigheten nedover, er en fantastisk følelse. Instruktørene var meget gode og ga oss alle troen på at dette var mulig å få til. For en start! Vi var klare for klatring.

Høyt og lavt

Løypa gikk på en vaier over et lite juv, ned i naturlige fjellsprekker og opp i tilsvarende. Vi klatret opp og ned langs fjellveggen i nesten to og en halv time. Ganske mye rappellering nedover, og vi følte oss skikkelig proffe på dette etter hvert. Et par steder på løypa var det mulig å velge vanskelighetsgrad. Man kunne ta en stige eller velge en langt vanskeligere klatrerute. Jeg forsøkte det siste, men klarte ikke komme meg opp uten å jukse ved å bruke vaieren til å komme opp det bratteste partiet.

Det beste ved å ha gjort noe slikt er at det er morsom opplevelse å dele sammen, og noe å fortelle om til de som ikke var med. Og neste dag ble av den helt rolige typen ved stranda!

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Finnes i utgave: 

På forsiden