En epoke er over

Interessen for bobiler, eller campingbiler som de fleste kalte det den gang, ble vekket på en motorsykkeltur til Tyrkia og Hellas. Truls Farner var på en fire måneders motorsykkeltur med en kamerat. All opp- og nedpakking av bagasje og telt på BMWen gjorde at de sendte misunnelige blikk på de som hadde campingbiler. 

I Athen fant Truls Farner en Weinsberg Fiat 238 campingbil på en campingplass, reiste straks til en Fiatforhandler og skaffet seg en brosjyre på bilen. Og her startet spiren til et firma som skulle være med å prege starten på bobilbruken i Norge. 

Hobbyen

Vel hjemme i Norge kjøpte Farner en velbrukt Fiat 238 1975-modell med hjemmesnekret innredning og kort tid etter kjørte en vennegjeng på fire Europa på tvers. Et halvt år senere gjorde han og to kamerater strandhugg i Tunis for via Alger å forsøke å krysse Sahara. Bilen kom aldri frem da Fiaten ramlet fra hverandre like nor for Tamanrasset, på grunn av ristingen, men Truls Farner var mange erfaringer rikere.

Både i forkant og etterkant av turen hadde Truls kontakt med Fiat-importøren i Norge. Det gjorde blant annet at de før avreise fikk en haug med reservedeler som Fiat regnet med ville kunne ryke på turen - mot et hellig løfte om ikke å avsløre disse ”svakhetene” til andre.

Vel hjemme i Oslo bygde Truls Farner sin første bobil: En Fiat 238 1978-modell. Bilen hadde nærmest alt som fantes av utstyr. Året før hadde han reist til Caravan Salon som den gang ble arrangert i Essen og kjøpt inn alt utstyret. På samme messen i 1979 traff han utviklingssjefen fra Korrosseriwerk Weinsberg og fortalte om prosjektet. Han ble så imponert at han måtte bli med Truls ut og se på bilen. 

Profesjonen

I denne perioden jobbet Truls Farner i sko-bransjen hos firmaet Kåre Ødegaard AS, som senere gikk over til utelukkende å produsere campingbiler etter Truls sine oppskrifter. Det var i denne perioden ordet bobil også først ble brukt og det er Truls Farner som er opphavsmannen.

Etter noen år som ansatt etablerte Truls Farner sitt eget selskap i 1981: Trufa. 

Firmaet hadde stor kompetanse på å innrede bobiler og selv om det store volumet var VW busser ble det også levert bobiler basert på Ford Transit og Toyota Hi Ace kassevogner.

Trufa klarte seg bra gjennom finanskrisen på slutten av 80-tallet. Oppskriften var som alltid å satse på kvalitet og godt omdømme.

Modellene

På slutten av 80-tallet var det fokus på å lage bilen så enkel som mulig. Full bredde på sengen bak og med fem sengeplasser. Trufa hadde egen møbelsnekker i Kristiansand, Dag Johansen, som var en meget teknisk og dyktig mann som elsket treverk. I 1987 var Trufa på sitt største og besto da av fire heltidsansatte, snekker og noe ekstrahjelp. Totalt har Trufa laget nærmere 1000 biler, anslår Truls Farner. 

Men utviklingen etter finanskrisen i 1986 – 87 gikk sakte men sikkert mot større bobiler. Kassebilene tapte terreng mot de større dedikerte bobilene. Oppover nittitallet gikk salgstallene for campingbusser nedover og bobiler økte betydelig. 

Konkurrenter

Men Trufa var ikke alene om å lage skreddersydde bobiler for det norske markedet: Rico Campers , Bobil AS i Enebakk, Gumpens Auto med Westfalia-biler fra Kristiansand var andre aktører. Prisbildet hos disse var ganske likt. Trufa klarte seg godt i dette selskapet og hadde rykte på seg for å lage smarte løsninger. Smartere enn hva den tyske tilbehørsprodusenten Reimo gjorde. 

For eksempel ble tre punkts-sikkerhetsbelter bak satt som standard av Trufa. Deres løsning hvor baksete enkelt kunne gjøres om til en dobbeltseng på 120x190 cm ble skamrost. Løsningen gjorde at det fremdeles var grei adgang til kjøkkenet og skuffer og skap, og noe tilsvarende var det ingen produsenter som klarte å levere.

I dag er det ingen av disse norske bobilfirmaene som eksisterer lenger, med unntak av Rico som i dag er i en annen bransje.

Den store fordelen med disse kompakte folkevognbussene var at de også kunne brukes i hverdagen. De store dedikerte bobilene kom ikke til Norge i særlig grad før på slutten av 80-tallet. 

Utfordringen

En av de mer spesielle oppdragene Trufa fikk på 80-tallet kom fra Halvdan Sivertsen som på den tiden var familiefar og hadde leid en Westfalia campingbil. Sammen med en kamerat med bil fra Trufa, reiste to barnefamilier på sommerferie. Westfalia hadde en liten LED som lyste når gassen på kjøleskapet brant. En liten, men viktig sikkerhetsdetalj som Sivertsen utfordret Trufa til å løse på sin bil. Klarte han det var bilen fra Trufa å foretrekke. Truls klarte det og Halvdan kjøpte en VW T3 campingbil av firmaet.

Noe senere ringte samme person tilbake og prøvde mumlende å fortelle at han trengte en ny takluke. Etter mye prat rundt grøten brøt Truls Farner av og spurte:

– Var det kona? Og det var det…

Flere kjente naturfotografer kjøpte bobil av Trufa, den kompakte størrelsen og bekvemmelighetene fristet. Blant annet naturfotografen Øystein Søbye har kjørt Norge på kryss og tvers med bobil og resultatet har blitt flere naturbøker.

Politikk

I 1979 fant finansdepartementet ut at det hadde vært en god ide med personbilavgift på campingbiler. Det hadde ødelagt hele bransjen og salget av campingbiler. De norske leverandørene snakket sammen og ble enige om en felles strategi mot dette, sammen med Vegdirektoratet som også hang seg på. Og Truls Farner tok saken. Dialogen med vegdirektoratet gikk på at man fikk bedre trafikkflyt med bobil enn campingvogn, veistandarden var såpass dårlig at det å ha ferie på hjul var tryggere med campingbil.

I et av mange møter med Vegdirektoratet dukket problemstillingen opp,  hvordan man skulle hindre daglig bruk av campingbiler og dermed tape personbilavgift. Der og da kom Truls på tanken om at antall soveplasser burde være det samme som antall sitteplasser i en bobil for å redusere personbilbruken. Kort tid etter kom det et offisielt forslag som baserte seg på dette - og det ble vedtatt.

I tillegg ble det krav om at bobiler som skulle fritas personbilavgift hovedsakelig skal være innredet for boformål og utstyrt med klesskap, vask og kjøkkenbenk.

Pensjonist

Truls Farner er nå 66 år og pensjonist. En av konsekvensene ved det er at hans firma Trufa legges ned. Det har ikke bare med pensjonisttilværelsen å gjøre, men skyldes ikke minst at en epoke i norsk caravanbransje er over:

Selvbygg av bobiler har blitt uaktuelt. 

– Hva vil du savne mest ved Trufa?

– Det er den kontakten jeg har hatt med menneskene i bransjen og ikke minst kundene, jeg har for eksempel brukt tyske Reimo som leverandør i mange år. De har hatt en eventyrlig vekst fra jeg begynte å bruke de til i dag. Nylig traff jeg deres gründer Günter Holona og vi fikk slått av en lang prat, slikt setter jeg stor pris på. Videre treffer jeg stadig gamle kunder, mange har fortsatt bilen fra oss, og de vil ofte fortelle meg om alle turer de har hatt siden vi sist traff hverandre. 

Nå skal det sies at den jobben jeg har som skribent i Bobil og Caravan gir meg anledning til fortsatt å følge bransjen, produktene og menneskene.