Med utsikt over Skei­kampen

Sykkelterrenget er fantastisk. Været er strålende, og campinglivet smilte fra øre til øre. Guideboka «Stisykling i Norge» presenterer steder i hele landet egnet for terrengsykling. Ifølge denne skal Skeikampen by på stier som ikke er alt for krevende å ta seg frem på, for litt ferske terrengsyklister i middels god form, ofte kalt flytstier. Jeg har alltid likt guidebøker. Gjennom dem oppdager man ting man ellers ville brukt mye tid på å lete frem selv.

Skeikampen

Vi har mye fjell i Norge, og alle områder har sine særpreg. Skeikampen er preget av runde, grønne åser. Noen steinete åser er det også, men generelt er dette frodig høyfjell. De høyeste toppene ligger på omtrent 1500 meter over havet. Veien går ikke over toppene, og høyeste pass er på 1000 moh. Vi valgte en middels krevende rute, og ble belønnet med fantastiske forhold.

For deg som ikke driver med terrengsykling er det kanskje ikke helt opplagt hvorfor man skal sykle på stier når det finnes veier. Forklaringen er veldig enkel: Det er gøy med utfordringer! Å sykle opp bratte, humpete bakker, gjennom en steinete bekk, og - ikke minst - kjøre så fort man tør ned igjen, over nye humper. Og nesten uansett hastighet en berusende fartsfølelse i terrenget.

Små etapper

Først og fremst var det ferie, og syklingen var det litt aktive alibiet for å sløve i en campingstol etter turen. Først en rolig frokost med egg og bacon, deretter en kort biltur til et nytt sted. Av lang turerfaring har vi kommet til at vi stort sett flytter oss hver dag, men ikke langt. Vi begynte med det på båtturer med små barn. Da barna ble store og ikke ville være med lenger, var dette blitt en vane. Det er fint å komme til nye steder. Korte forflytninger er best, da får man masse ut av dagen.

Nå gikk turen vår fra Sjusjøen, og over til Skeikampen. Seks-sju mil, innom butikken i Fåberg og så opp i fjellet igjen. På Sjusjøen var det vanskelig å sykle på stier. Der var det kampesteiner over alt, så det ble sykling på grusveier i stedet. På Skeikampen var det derimot drømmeforhold. Vi fant et fint sted å sette bilen, et sted jeg i ettertid ser på som et nærmest perfekt sted for fricamping, men mer om det senere.

Rock’n Roll i fjellheimen

De slake åsene rundt Skeikampen gir et herlig turterreng også for fotturer. «Slagfjella» er en middels krevende tur, skriver guideboka. «…ta Peer Gynt Vegen til stikrysset under kraftlinja i Dørdalen. Følg denne stien under kraftlinja til toppen. Ta til venstre på toppen slik at du får vannet Skjellbreia på høyre side. Nyt nedkjøringen på slak svingete sti ned på vestsiden av Øvre Massingtjønnet». Joda, det er fint med en god veileder.

Og hvis det er mer krefter igjen er det en fin liten bonustur opp til Dørdalsknappan. Denne toppen står hundre meter opp som en slak kjegle i terrenget. En formiddagstur også for barnefamilier eller andre som vil ha en lettere tur med et snev av fjellklatrer-følelse. Med sykkel ble det litt for bratt opp, men desto bedre ned når du har gode bremser.

Etter et par timer på sykkel er det fint med et bad i et fjellvann. Varmt er det ikke, men det er forfriskende og fint når man har vært i aktivitet.

En kompakt gammel bobil har sine fordeler: Den er enkel å plassere på fricampingsteder med dårlig plass. Ulempen er åpenbar: Det er begrenset plass inne. Men det er morsomt å se hvor lite man faktisk klarer seg med på tur. Pop-up-taket er gull verdt. Ståhøyde der man skifter og lager mat gjør at man faktisk har litt bo-komfort. To gassbluss og oppvaskkum er alt. Og noen skuffer, skap, og den legendariske «Rock’n Roll»-senga. Baksetet løftes og strekkes ut i én elegant bevegelse. Kombinert med en madrass bak, blir det en super dobbeltseng. VW T3 er direkte etterkommer etter legendariske T1 «Hippie-container» - alle bobilers mor.

Bobilguiden

Et år senere kommer jeg tilbake til Skeikampen. Denne gangen uten sykkel, men med kameradrone og bilen full av notater. Nå er det jeg som lager guidebok: Bobilguiden. Etter å ha trålet Sørlandet og Østlandet på jakt etter fricampinger kommer jeg tilbake til flekken ved Nedre Massingtjønnet. Det viktigste med fricamping er å finne et sted man har lyst til å være. Helst i fin natur, litt unna trafikkert vei, og gjerne ved et vann.

Ved Nedre Massingtjønnet er det en 100 meters blindvei inn til en snuplass som er akkurat stor nok til de største bobilene. Det er viktig. Det er jo ikke så mange som drar på tur med veterancampere. En liten bålplass, og fantastisk utsikt. Ubetalelig. Hyttetomter med slik beliggenhet omsettes for millioner med kroner.

Peer Gynt Vegen

Peer Gynt Vegen er en sommervei fra Skeikampen til Gålå og fra Fefor til Dalseter. Det er flest aktuelle fricampingsteder mellom Skeikampen og Gålå. Veien er en godt vedlikeholdt grusvei, og det er en del trafikk her i feriesesongen. Det er bom ved Skeikampen og ved Gålå, og du betaler med kort. Fjellstiene i området er spesielt attraktive for terrengsykling.

Sprongberget er det første stedet du kommer til sørfra. Det er en liten avstikker fra veien og har bare plass til en bil eller to. Her har du utsikt over Nisjuvatnet og videre til Huldreheimen og Jotunheimen.

Nedre Massingtjønnet ligger omtrent midt mellom Skeikampen og Fagerhøy. Her er det to tjern, og to veier ned til det ene av disse. Det fine her er at du kommer omtrent 100 m unna hovedveien.

Utsikten, Stølshaugen ligger på toppen øst for Fagerhøy. Her kommer du også litt unna Peer Gynt Vegen. Det er plass til flere biler her, og du kan nyte en fantastisk solnedgang fra godstolen hvis været er samarbeidsvillig.

Andortjønna ligger mellom Fagerhøy og Gålå. Her er det bjørkeskog som gir litt le hvis det blåser. Plassen er bare 20 m unna veien.

Storstultjønna ligger like innenfor bommen ved Gålå. Her kan du stå på en liten høyde med utsikt over vannet. For den som har med kano eller kajakk, er dette et eldorado.

www.peergyntvegen.no