Norge: Einunndalen: Fjell på alle kanter | Din Fritid
Vi skulle ikke så lange biten opp fra bygda før fjellet møtte oss i all sin prakt.
Norge: Einunndalen

Fjell på alle kanter

Einunndalen blir i mange sammenhenger omtalt som Fjelldalen. Og det kan vi godt forstå. For den åpne dalen, med sin u-form, er omgitt av prektige fjell på alle kanter. Rondane, Trollheimen og Dovre er nære naboer til dette friluftsparadiset.


Skogen og fjellet hadde pyntet seg i høstens fargeprakt.

Det er ingen lang tur jeg skal dele med dere. Nettopp derfor bør de få milene tilbringes i sakte tempo, så man kan nyte den flotte utsikten og naturen. Ta gjerne mange pauser underveis, det gjorde vi.

Vær klar over at ikke alle stedsnavn nødvendigvis står på ditt kart, og spesielt ikke digitale kart som for eksempel Google Maps. Men det er tydelig og godt skiltet i området.

Vi tok oss inn i dalen fra sør-øst. Vi kjørte fylkesvei 29 fra Alvdal. Like vest for Einunna-bru tar veien av til høyre, veien er godt merket med et svarthvit skilt med Einunndalen. Du får straks en bratt bomvei inn i dalen. Pris for enkeltturer er 100 kr. Turen går i en halvsirkel og ender tilbake på fylkesvei 29, litt vest for Folldal. Det er flere muligheter for avstikkere underveis, men kun i form av blindveier, så her er det ikke mulig å kjøre seg bort.


Den blå streken viser reiseruten vår.

Gammelt fangstområde

Området er vel i dag kanskje mest kjent for sin rike seterkultur. Men Einunndalen har fra riktig gamle dager av vært arena for våre forfedre som høstet sitt levebrød her inne. Reinen spilte nok der en stor rolle. Utgravinger og funn viser oss at her har det bodd folk, mer eller mindre fast hele året, mens de høstet av overfloden naturen ga. Fangstanlegg som ledegjerder og dyregraver, viser oss at her har det blitt fanget villrein over mange, mange år. Nå var det ikke bare våre forfedre fra steinalderens tid som huserte her inne mellom fjella. Nei da, alle fjellområder med litt respekt for seg selv har sagn og fortellinger. En lokal sagnfigur var fredløse Torkjell Barfrost. Han bodde her på 900-tallet, og nevnes til og med i Færøyingesaga, siden han tok seg av to navngitte gutter som hadde rømt fra fiender på Færøyene. En annen sagnfigur var Finshøgubben som hadde sitt hjem i Finnshøa. Her pleiet han sin flotte buskap, sies det. Han var kjent for å være en kongssønn, men ble påstått å være en jøtul og trollmann.

Vi skal ikke hefte oss så mye med dette, vi møtte da heller ingen fredløse her inne. Vår tur innover dalen foregikk på høsten, så fantastiske høstfarger og fjellfreden var det vi opplevde.


Elva Einunna har gitt navnet til dalen. Og er vel i tillegg også et trekkplaster for mange fiskere, som prøver lykken her i dalen.

Sti og tråkk

Den første veien innover dalen i gamle tider, var nok av svært enkel standard. Her var det kun farbart med mannefot og kløvhest. En alm ferdselsvei gikk gjennom dalen fra Hjerkinn og endte i Oppdal. Ellers hadde seterbrukerne behov for stier og tråkk, i noenlunde tørt terreng.

De som jaktet her inne fant vel sine egne stier, slik jegerne fortsatt gjør. Men etter hvert som utviklingen gikk, ble det behov for et bedre veinett. Og det er dette veinettet vi bruker fremdeles. Litt ekstra fart i den moderne veibyggingen startet i 1910, da utbyggingen av Marsjøen foregikk. Og det er den avstikkeren vi først tar. Veien oppover går i flott natur. Ved enden av veien, med utsikt utover Marsjøen, er det tilrettelagt med parkering som er egnet også for oss i bobil. Her har du en flott mulighet til å ta en god rast, eller en natt eller to. Marsjøen ligger på over 1000 moh og er vannmagasin for kraftverk.


Ved demningen av Marsjøen er det anlagt en parkeringsplass, hvor vi antar at også vi i bobil kan stå.


Blåfargen på vannet virket nesten trolsk.

Meløyfloen

Vi tok kjøreturen tilbake til hovedveien, innover dalen og holder til høyre, etter bare en kort bit ser vi Meløyfloen nede i dalbunnen. Her bukter elva Einunna seg nedover nesten uten fall. Meløyfloen er en populær fiskeplass, og vi ser flere små fiskebuer langs elva. Egentlig er dette bunnen av en bredemt innsjø, som dannet seg her under siste istid. Utsikten fra veien denne biten er som resten av Einunndalen, helt fantastisk.


Meløyfloen, som egentlig er den gamle sjøbunnen fra en bredemt sjø, for uminnelige tider siden, har ord på seg for å være et eldorado for sportsfiskere.

Vi tok så leia tilbake til «hovedveien», kjørte en liten bit, og fortsatte så til høyre og innover Setaldalen. Denne veien går nesten sammen med veien fra Oppdal og forbi Orkelsjøen, vi har planer om å ta den siste biten mellom disse veiene en gang, da til fots naturligvis. Vi tok det svært med ro, og holdt oss godt orientert om trafikken bak, for andre hadde også ærend i fjellet denne dagen, og disse skal ikke vi hindre. Dette er vi svært nøye med. For også hele denne strekningen fortjener å bli observert i lav fart, storslagen natur, kort sagt.


Fundin er regulert, og der ved demningen tok vi en lengre pause, og nøt vår lunsj.

Nå er det ikke lange biten til vi kommer til innsjøen Fundin. Fundin er regulert med dam som veien krysser, og er en lang innsjø som går helt inn til Stovollen i Oppdal, dit går det også vei. At Fundin har god fiskebestand vises blant annet ved at like inntil demningen ved bilveien er det en masse båtnaust. Her er det også en rasteplass med bord og benker, og der tok vi en langrast, og koste oss i høstsola.


Fundin er et godt fiskevann. Det settes også ut rundt 20 000 yngel her hvert år.

Naustvika

En liten «fjordarm» av Fundin ender i Naustvika. Der står det som navnet sier også masse naust, og i tillegg er det også her anlagt en bobilplass, eller campingplass kan den vel også kalles. Her kan vi også lovlig stå, mot en symbolsk sum. Slik steder er verdifulle for oss som besøker slike utmarksområder, og er litt usikre på hvor vi kan parkere bobilen. Meget bra.


I Naustvika er det anlagt en enkel campingplass, hvor vi kan stå trygt. Slike tiltak er gull verdt. Vi som farter landet rundt i bobil er ofte usikre på om hvor vi kan parkere, og stå noen dager. Dette er meget bra.

Herfra tok vi en liten avstikker mot vest, vi ville besøke det kjente hestelægeret (liggeplass for dyr, red.anm.), Bekkelægeret, men vi var nok litt for sent ute på året. Her var ingen hester. Vel tilbake ved Naustvika var det dags for å ta høstkvelden.

Veien videre nedover mot bygda igjen, ender bare noen mil øst for Hjerkinn. Men før den tid så passerer vi Kjerringa, som er veiens høyeste punkt. Herfra har du en helt utrolig utsikt mot både Rondane og Trollheimen, med Snøhetta som «signalfjell».


Kjerringa er høyeste punkt på bilveien. Her står både ei «steinkjerring», samt et skilt som forteller oss at vi nå er på 1195 meter over havet.

Falkefangst

Einunndalen har en lang historie som seterdal. Hele dalen oppover ligger det setre som i dag er i drift, og på andre siden av skalaen ligger det rester etter gamle setrer som av en eller annen grunn er forlatt.


Eiunndalen er vel seterdalen framfor mange andre. Her ligger setervoller på rekke og rad, hele dalen innover.

Einunndalen har også blitt brukt som beiteland for fedrifter. Gårdbrukere solgte buskap på vårparten til folk som drev disse inn i fjellet, til frodig beite.


Selv om seterdriften også her inne ikke er like omfattende som for noen år siden. Beiter det fortsatt kyr på mange setervoller fortsatt.

Så utpå høsten ble disse store dyreflokkene drevet ned og solgt som slaktedyr. Hesteavlsetra på Bekkelægret har vi så vidt nevnt. Derimot har vi ikke nevnt falkefangsten her, som foregikk rundt 1700-tallet. Restene etter denne aktiviteten kan vi enda se hvis vi går litt mot sør, fra demningen ved Fundin. En passe tur, som burde passe for de aller fleste. Einunndalen har også sin krigshistorie, her ble det kastet ut forsyninger for motstandsfolk som holdt til i fjellet. Du kan enda gå deg på rester av containere som ble brukt i den forbindelse.

Foruten seterdriften, er det nok friluftslivet som er hovedaktiviteten her inne i dag. Jakt, der reinsjakta kanskje er den som gir mest kjøtt i sekken. Men både småviltjeger og fiskere har funnet sitt paradis her inne, og det forstår vi meget godt.

Mer informasjon kan du finne her: einunndalen.no.


Når vi etter hvert får nedoverbakkene ned mot bygda igjen, får vi Rondane i synsranda.


Vi takket for oss til Einunndalen for denne gang. Og ble ønsket velkommen til Dovrefjell og Snøhetta.

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Finnes i utgave: 

På forsiden