Fri som fuglen?

Det er min tur. Heldigvis snakker vi om et såkalt tandemhopp, og jeg skal ikke gjøre noe annet enn å dingle i lufta under min fallskjerminstruktør. Jeg er altså ikke helt alene.

En siste tanke

På forhånd hadde jeg tenkt at jeg skulle få tid til å tenke før jeg hoppet. Få en siste mulighet til å angre, kanskje. Eller bare tenke gjennom livet først. Slik ble det ikke. Etter hvert som passasjerene om bord forsvant, kom vi stadig nærmere åpningen, og nesten før jeg rakk å se ut døra - var vi ute av flyet.

Fritt fall

Som de fleste sikkert skjønner har jeg aldri hoppet i fallskjerm før. Om jeg skal det igjen, lurer du kanskje på? Vel, la meg fortelle litt om opplevelsen først, så tror jeg du får svaret.

Vel ute av flyet kiler det sinnsykt i magen. Vi faller i rundt 200 km/t og kreftene jeg ble utsatt for var heftige. Vindsus i øra, flagring i klærne og en forunderlig blanding av usikkerhet og forventning. Jeg merker godt jeg er i et element jeg ikke hører hjemme i, og hører meg selv rope uforståelige ord ut i vindsuset. Helt rått, tenker jeg.

Etter noen sekunder klarer jeg å ta inn over meg det uforglemmelige landskapet. Det er fjell i det fjerne, jeg antar det er Pyreneene. Jeg ser er et enormt blått hav, kun brutt av noen skyer. Jeg trur skyene er under oss, rekker jeg å tenke. Bakken ser ut som et lappeteppe, med grønne og brune områder. Jeg tenker at nå ser jeg halve Spania, noe som selvsagt ikke stemmer. Men for et vakkert landskap jeg har under meg. Det har neppe gått mer enn 30 sekunder før instruktøren utløser fallskjermen, og farten roer seg skikkelig. Jeg er klar for å føle meg fri som fuglen, og at alt skal roe seg. Men jeg blir i stedet småkvalm av instruktørens nærmest sammenhengende snurring på vei ned. Hele turen ned fra flyet tok kanskje fem minutter. Da jeg endelig trygt kunne plante bena på bakken, må jeg innrømme at jeg var glad. Takk til operatør Skydive Empuria Brava, som fikk meg trygt tilbake på bakken.